Jeg har selv hatt lange perioder med depresjoner, hvor "tomheten" over tilværelsen har vært så altoppslukende at det er vanskelig å få gjort noe som helst. Det som har trukket meg videre har alltid vært tanken om at ting skal forbedre seg på ett eller annet tidspunkt. Ofte når man er inne i en depresjon kommer man dithen i tankene hvor man tror man innser at det er slik det kommer til å være resten av livet. De deprimerende tankene blir enda mer deprimerende av sinnstilstanden man er i, alt rundt en blir farget av det, og det kan på et tidspunkt virke som om ingenting har mening (selv om man tilsynelatende har alt; god familie, gode venner, muligheter etc). Her ligger litt av problemet, det er litt for lett å bli blendet fullstendig av denne tanken, og tro at den er en slags "sannhet". Personlig har jeg alltid kommet ut av depresjonene ved å finne nye hobbyer, ting som opptar tiden min i begynnelsen, men som etter hvert blir så oppslukende at de gir livsgleden tilbake. Problemet er selvsagt å finne disse, men det er absolutt mulig.

Jeg husker jeg så et program på Discovery for en tid tilbake, hvor forskere klarte å finne depresjonen fysisk inne i hjernen på en kvinne. De opererte vekk denne kjertelen eller hva det var mens kvinnen satt våken (lokalbedøvelse), og man kunne se øynene hennes regelrette sperre opp i det den var fjernet. Hun opplevde umiddelbart (i følge henne selv) fargene i rommet rundt seg som sterkere, og følte en større varme stråle mellom seg selv og menneskene rundt henne. Svartsynet var borte, og hun klarte lenger ikke å forstå hvorfor hun hadde sett så mørkt på livet.

Om dette fungerer i alle tilfeller er vel heller tvilsomt, og noen mirakelkur mot depresjoner og selvmordstanker finnes nok ikke, men det finnes ting der ute som kan forbedre ens situasjon, om man ønsker det selv. Vil anbefale alle å lese denne artikkelen om en hellig medisin fra Sør-Amerikas jungler;

http://www.nationalgeographic.com/ad...ures/peru.html

Som det står i artikkelen har det blitt forsket på denne plantemedisinen, hvor forskere har kommet fram til at brukere av medisinen over lang tid faktisk har økt antallet serotoninreseptorer (reseptorene i hjernen som tar opp serotonin, stoffet som kort beskrevet får oss til å føle oss glade) i hjernen. Til de av dere som lot dere interessere av artikkelen vil jeg anbefale filmen "Other Worlds" av Jan Kounen.

Har faktisk "opplevd" selvmord på en måte..
Mora til en kompis av meg tok selv mord.
En jeg kjente på grunn kurs å vg2 tok selvmord nå rett før jul. Han hang seg selv. Ingen som kunne tro at han kom til å ta selvmord å ingen kommer noen gang til å forstå hvorfor han gjorde det.

Som barn flyttet jeg veldig mye. 4 ganger: Asia (1-3), Afrika(3-7), USA(7-10), og tilslutt Norge. Jeg hadde venner i maks 3 år før jeg flyttet igjen.Dette gjorde meg veldig deppa fordi jeg mistet venner flere ganger samtidig som jeg fikk en sterk amerikansk aksent. I fjerde klasse gikk det veldig greit folk syntes bare det var morsomt/kult. I femte klasse ble det mer "morsomt" og jeg ble mer eller mindre ett mobbeoffer. Fra sjetteklasse ble det mer interresant med jenter/kjærster og jeg som pleide å være i den faste guttegruppa ble plutselig utelatt fra alt, de få faste vennene mine som jeg kunne stole på var det eneste jeg hadde. Plutselig ble det motepress, og foreldrene mine som hadde råd, men forstod ikke motepresset, jeg ble enda mer deppa...

På midten av syvende klasse hadde jeg fått nok av mobbing og utelatelse, jeg ble svært deppa og fikk noen svake suicidale tendenser og ble helt oppslukt av det, jeg tenkte på det hver dag jeg var på skolen, helgene var min "fridag" fordi da var det bare de bestevennene mine som jeg var sammen med og slapp å tenke på mobbingen og de diverse problemene. Noen ganger så hadde jeg planer om hvordan jeg skulle avslutte livet, sluke alle tablettene i medisinskuffen (faren min var lege så det var bare ikke noen stakkarslige sovepiller inni der), og innimellom stelte jeg meg på loft vinduet og bare vurderte å stupe ned på asfalten fordi det var ikke høyt nok til å være "insta-kill".

Siden jeg begynte å bli mobbet hadde jeg begynt å spille WoW, jeg ble mer og mer slukt inni spillet, ble mer innestengt. Jeg mistet den fysiske formen min, jeg pleide å være den raskeste til å spurte, ble ganske fort den tregere. Jeg likte å være best i ihvertfall noe, men dette var det siste.

Jeg begynte å snakke med foreldrene mine om problemene mine, de forsto mye mer, og jeg fikk noen moteklær som ble hyppig brukt, det hjalp ikke noe særlig mot mobbingen min men jeg ble mer selvsikker. En annen ting som kom opp var privatskole en idé jeg likte. Vi søkte og jeg kom inn. Jeg sa ikke ifra til noen før de siste ukene før sommeren. Det jeg fant ut da var at det var flere som syntes det var litt synd at jeg "reiste", noe som fikk meg til å holde kontakten med flere andre folk som viste å være noe som hjalp meg senere.

På den nye skolen min var det utrolig mange sære folk, utrolig mange "skole nerder" og noen folk som var utrolig kule. Jeg ble ganske fort populær blandt de i klassen. Det var ikke først før i niende klasse som jeg våget meg uti mitt forrige miljø igjen, der jeg ble godtatt, folk var blitt mer moden og jeg ble ikke mobbet untatt den innimellom "LOL, dine R'er er så rare, det er ikke (insert American R here)uss [russ], men russ" jeg ble mer kjent i miljøet og nå har jeg venner fra hele Oslo, Bygdø, bærum, brannfjell (de mer sossestrøkene/ungdomsfeststrøkene) og som de fleste niende klassinger var det fest som gjaldt.

Men det som hjalp meg aller mest med selvbildet og depprimisjonen var en ny start. Jeg utnytta det og ble mer oppegående, slutta med WoW og holdt meg unna data så mye som mulig samtidig som jeg fokuserte på skolen ellers (ikke hardcore seksere, men med en 4.8 i snitt så hadde jeg gode nok karaktere samtidig som jeg var blitt "kul")

Forresten merkeklærne varte bare gjennom syvende. Merker ble mye mindre viktig på forrige miljø + den nye skolen.

Jeg var heldig med at jeg ikke sank så dypt ned i deprimisjonen at jeg endte opp død, eller verre! (en EMO :P)

Og diskusjonen her: jeg mener at selvmord er greit når du ikke har masse ansvar (barn osv.) men det er mer en... siste utvei når du selv mener at det andre tjener på at du er der er mindre en det du må lide gjennom hvis du er så deprimert (OFC så anbefaller jeg ingen å ta selvmord men jeg mener at det er din egen valg, men før du gjør det tenk gjennom om det virkelig er verdt det, det er nok flere enn du tror som syntes at det ville vært svært trist om du gjorde det). Forresten hvis du gjør det, gjør det uten å skade andre (skoleskytinger som er avsluttet med en kule i tinningen) er ikke veien, du ødelegger så mye hvis du drar andre folk inni det.

Oi dette ble en lang post, lykke til hvis du sliter med depresjon og tvangstanker

Ja, heldigvis så var det ikke hardcore mobbing, ble aldri banket/lurt på webcam. Ingen rett å slett ren mobbing unntatt fra noen få folk, jeg lærte å takle det. Men det som "skadet" meg mest var de kommentarene om hvordan jeg snakket rart, det ødela meg helt, noe av det var ikke ment til å såre men jeg ble utrolig deppa, det var først senere hvor jeg bare lærte å ignorere de få kommentarene, når jeg tenker tilbake på det så syntes jeg det er litt rart at jeg reagerte såpass sterkt, men man husker ikke alt, det må ha vært noe annet som skjedde samtidig som jeg ikke husker. Muligens at jeg ikke hadde like mye penger, og like dyre klær.

Glad for at det ikke gikk værre har det utrolig gøy nå for tiden. Venner, og "chillax"

Fordi man Lever aldri livet sitt på andres premisser, man lever det på SINE EGEN PREMISSER, uansett åssen man vender på det. Føler man dertil at man gjør det i hverdagen så er en psykolog eller en psykiater en person man bør oppsøke SNAREST.

Når man er i live, kan man stoppe opp å tenke over at av alle mulige kombinasjoner av DNA`et til oss mennesker, så har man av en eller annen fantastisk tilfeldighet vinni "lotteriet" og faktisk fått oppleve livet, selv om DNA`et vårt åpner for så mange utallige flere mennesker som kunne fått din "plass", men du har den..

Selvmord handler ikke om egosime, men om svakhet. Svakhet til ikke å face sine problemer head on..

Til slutt noen ( forhåpentligvis ) inspirerendes ord fra en Klok hjerne;

”We are going to die, and that makes us the lucky ones. Most pepole are never going to die, because they are never going to be born..”

”The potential pepole who could`ve been here in my place but who will in fact never see the light of day, outnumbers the sandgrains of Sahara. Certainly, those unborn ghosts include more poets than skeet’s, scientists greater than Newton.. “

“We know this, because the set of actual people allowed by our dna, so massively outnumbers the set of actual people..”

“In the teeth’s of these stupefied odds, it is you and I in our ordinariness that are hear. We privileged few who won the lottery of birth against all odds. How dare we whine at our inevitable return to our prior state?, from witch the vast majority have never stirred!...”

Å møte problemene sine via den handlingen med å ende sin eksistens, er i mine øyne tegn på svakhet. Da det( igjen i mine øyne ) er samstilt med å løpe vekk fra problemene sine. "Vinnere" møter problemene sine, ved å "face" de head on. Uansett omfanget av de.

Men som sagt, ovenfornevnte er mine synspunkter, og vi lever i en verden av ulikheter. Bare godt at noen her inne skjønner meg=)..

Sittet her og lest dette, og helt ærlig så bryr jeg meg ikke så særlig om selvmord, og heller ikke så særlig mye om dere som skriver her om mobbing osv. Ble mobba en gang i 1. klasse kasta et par steiner i hodet på dustene, og gjett hva? Mobbinga stoppet, hadde også samme problem med en jente, puttet en død rotte i sengen hennes, fitta stoppet å være plagsom. Folk kan ikke ta kommentarer så alvorlig, hvis noen sier noe stygt om deg ER vold ofte løsningen, eller stygge utsagn om dem og deres familiemedlemmer. Selv om folk sier at vold ikke er løsningen til mobbing er det ofte det

Forresten Jane Doe: Drepe deg selv for smerter i musen? Virkelig? Det er bare patetisk. Go ahead hvis du vill, men anbefaler deg å bare begynne å gå på noe ordentlig sterk smertestillende (THC). Det er en del av oss som har daglige smerter, meg for eksempel i ryggen og beina, men klager jeg? Nei. Men for all del; sett en kule inn i røret på pistolen din, dra bak hanen, sett røret inn i munnen, ta av sikringen og la skallerestene bli spredd over en meter radius på veggen, eller bakken bak deg. Verden er overbefolket, og ingen liker suttreafanter.

Du investerer i poden din, akkurat som du bygger opp en figur i et tv-spill. Gir glede av å se din EGEN unge ha det bra, du vil jo ikke gi noen andres avkom en splitter ny PS3, med mindre det var barnebarnet til Laila Dåvøy, og du skulle lage en sak av liv og lære i kristenfundamentalistiske, fucka og jævlige familier. Hehe.

Du er jo faktisk gal, du.

Fikk du med deg den serien som gikk på NRK for en stund siden: Embarrassing Bodies? Det gjorde du vel kanskje, ettersom du lider så meget under dette, og derfor sannsynligvis har oppsøkt all tilgjengelig informasjon, men hvis ikke kan du i alle fall se den episoden som handler om underlivsprolaps her:

http://www.channel4embarrassingillne...inal-prolapse/

Håper du finner en kur, JaneDoe. Kroniske smerter er et helvete og kan definitivt gjøre livet uutholdelig.

Mvh.
Grønnkål

Jeg gir ikke "faen" i mobbing, Sky, ikke helt. Mener bare at den beste måten å stoppe mobbing på er rett og slett ved å gi mobberen en god omgang juling. Det er fra *min* livserfaring. Det føles også bedre, etterpå

Har opplevd selmord flere ganger. 1. gangen var i Verdal i 13års alderen, da en klassekammerat fikk skylden for innbrudd og hans far var nokså streng. Han rømte og henkte seg den natten.

Ellers i Verdal var det mange naboer jeg kjente som slet med Heroin, mange tok overdose og sikkert noen av dem som hadde tatt alt for høye doser, kan diskuteres om det var selmord eller ei?

Søskenbarnet til min mor slet med rusproblem, samt hans mor døde. Han søkte seg in på psykratisk men fikk ikke plass. Han skøt seg i armen og ringte selv politiet. Politiet sperret av omerådet fordi di visste han hadde vopen. Derfor blødde han sakte men sikkert ihjel. Di sier han besvimte før han døde, derfor reddet han seg ikke selv.

Ex kjeresten til min søster hadde kjærlighetsorg, tok mms bilde av tauet og sente det til min søsster og så hengte seg.

Og for under 1 mnd. siden var det en kompis av søsskenbarne mitt av ukjente grunner hengteseg i skolegården.

hva skal man gjøre hvis mobberen er mye sterkere eller større enn deg da? er ikke lett å slå ned noen hvis vedkommende slår hardere tilbake =S

det var så greit å være uviten og naiv når man var barn... smerte, ondskap og lidelse var bare noe man hørte om på TV fra tid til annen. mer visste man ikke om det, og mer tenkte man ikke over det... helt inntil den dagen man faktisk opplever det selv på kloss hold og får se hvordan livet kan være og ofte er for en hel del mennesker. livet er ikke en dans på roser; mange mennesker lever tragiske liv fylt til randen av depresjon og angst, med kun små, flyktige glimt av lykke og håp. tragiske skjebner finnes overalt, og ikke alt har en happy ending. vitenskapen har tatt livet av Gud, fri vilje og håpet om et liv etter døden... uten noen objektiv mening eller moral til å lede oss forundrer det meg ikke at mange velger selvmord. hva nå enn man måtte velge å utrette i dette livet så kommer alt til å ende. minnet om deg vil sakte men sikkert hviskes ut etterhvert som barna dine får egne barn, og barnebarna egne barn osv... etter lang nok tid vil likeså menneskeheten ende. hvert minste lille spor vil hviskes ut, og etterhvert vil universet ende med et Big Rip.
det angstfylte individet roper ut til universet etter en mening og et formål med smerten de føler...men de får intet svar. universet forblir likegjyldig til menneskets pinsler.

jeg klandrer ikke mennesket som velger selvmord.

haavardgj. Hvis du har noen venner, eller storebrødre/søstre, kanskje en større fetter/kusine? De fleste har da et par, tre venner?
Overfall fyren som mobber deg, bruk våpen (balltre, alt hverdagslige greier) Slå ved broen i nesa "bortover" dette knekker nesen rimelig lett Fyren vill ha problemer å se i rundt 45 sekunder, og mest sannsynlig få tårer i øyne (problemer med å se) Det er bra å ha et rykte med at du skader dem som plager, deg = respekt, og du slipper å bli mobba

Fra egenerfaring, var det alltid en drittsekk i klassen, som pleide å erte meg. Dette resulterte i at jeg kvalte han, nesten til han besvimte foran moren, hans. = ikke noe mer erting fra han, et par turer til psykologen for meg




Nå, over til selvmord. Folk kan jo kanskje og, ville utforske hva som skjer etter det siste åndedraget? Har kanskje ikke noe mer her i livet å utrette? Kjeder seg (uten familie, bekjente?) vi lever alle bare en gang uansett Og for noen kan de like så godt dø, nå.

Mulig vold var løsningen på ditt problem, men jeg vil ikke tro det er noen norm. Vold spirer generelt bare mer vold, og de som blir mobbet har som regel litt mindre 'sosiale ressurser' enn de som mobber, derfor ender dette skjeldent bra for den som blir mobbet. Det er samme hvor mange venner du tar med deg til kamp om karen du skal sloss mot tar med fem ganger så mange.
Dessuten er grov vold noe folk ikke glemmer så lett, og folk kan fint finne på å ta hevn 10år etter episoden skjedde, så jeg ville tenkt litt mer gjennom det der.

Når det kommer til selvmord så skjønner jeg godt at en del velger det alternativet. Faktisk synes jeg nesten det er rart det ikke er mer utbredt. Vi vet alle at vi skal dø, og de færreste av oss har vel egentlig et konkret mål her i livet. Hva er egentlig vitsen med å leve?

Et tips om du er deprimert og tenker mye på selvmord er å sette opp kortsiktige mål. Et så tåpelig mål som "jeg skal få med meg neste episode av Family Guy" kan faktisk være nok til å gi folk motivasjon til å henge med litt til og komme seg over kneika i depresjonen.

Skal innrømme at jeg ikke har lest hele tråden

Mitt syn på mobbere, er i iallefall dette. De mangler selvtillit, og prøver å være kul ved å denge inn en de ikke liker/upopulær i klasse "miljøet". Ellers er de kanskje rett og slett, litt sosiopatiske, men oftest mener jeg at de har lav selvtillit.

Jeg var vel en av de få som mobbet utelukkende fordi jeg syntes det var morsomt.

Nei vebba1212, det gjorde jeg og Det var ganske morsomt, og.

Ditto alot

hei.
ikke orket å lese absolutt alle innleggene, men virker som den jamne holdninga er at å ta selvmord er egoistisk eller feigt.

min personlige mening er at det krever enormt mot for å begå selvmord. Selvmord er jo som regel beviset på en tragisk hendelse, som det dessverre alt for ofte er vanskelig å peke ut i ettertd. Jeg har vært på stadiet der jeg lurte på å ta livet av meg selv, (jeg tror nesten alle mennesker har tenkt tanken på et eller annet tidspunkt) men valgte å oppsøke hjelp i stedefor. I såmåte er jeg glad jeg var for feig til å ta livet av meg, etter som jeg hadde gått glipp av hvor bra det kan være, slik jeg har det nå.

Selvmord kan vel neppe sees på som en veldig konstruktiv løsning. Jeg må vel også si meg enig i at det er en egoistisk handling, men med det forbehold at alle handlinger er egoistiske. leste et eksempel om en far som kjøper en mp3 til sønnen sin. ja, det er en egoistisk handling, siden det gjør at kjøperen føler seg som en snill og god person. vi kan snu det på hodet og si at dersom å gi bort en mp3 hadde fått en til å føle seg forjævlig, hadde ingen gjort det. i mitt hode er alle handlinger egoistiske, men ser ikke på egoisme som noe negativt.

jeg ser jo argumentet om at det er "feigt å ikke stå opp mot problemene sine", men hva om man ikke har lyst? det kan komme til et punkt der man bare er lei hele opplegget. da mener jeg at det ikke har noe med feighet å gjøre. hvis man tar livet sitt fordi man er redd for å takle mobbere eller hva søren, tja... mener fortsatt selvmord krever mot, men jeg kan se den logiske resoneringen bak at det er "feigt", men gitt at en person bare ikke har lyst mer. å ta livet av seg selv i apati, eller av rent logiske grunner, det blir noe annet i mine øyne.

da jeg overveide tanken, var det etter en lengre logisk resonnerende prosess, hvor jeg fant ut at det beste i min situasjon var å ta livet av seg. høres det rart ut? -for å gjøre det enda rarere, jeg hadde en grei jobb, bra sted å bo, har mange venner, var i fast forhold, og generelt hadde jeg vel ikke noe å klage på. det som fikk meg til å tenke i de baner, var at jeg selv ikke hadde noen funksjon. klart. uten meg ble det mer mas på jobben min osv, men jeg som person var ikke nødvendig for noe som helst. -det innser jeg jo at jeg heller ikke er i dag, men for meg var en del av terapien å innse at det ikke er noe galt i å ikke utfylle noen bestemt "funksjon". mennesket _er_ , og man må selv definere den rollen som skal gi en selv mening.

til de innleggene om mobbing: kanskje jeg er en kyniker av meg, men jeg får litt mark av folk som klager for mye over mobbing. Ble selv mobbet en kortere periode (7-8 klasse), men fikk slutt på det på 2 måter.. Aller først begynte jeg å trene kampsport. dette fungerte på mange måter mot sin hennsikt, etter som folk fortsatte å herse med meg, men nå la de til "kom igjen! ta meg da! slå meg da!". men etter å ha trent et halvt års tid, og bygget opp en del muskler, slo jeg faktisk tilbake. det funka veldig bra. -mener ikke nødvendigvis at vold er løsningen på ting, men folk plukker ikke så lett på en fyr de vet kan skamslå dem. jeg ble i alle fall ikke mobbet mer. problemet som oppsto da folk sluttet å mobbe, var at de ble redde meg i stede. jeg byttet ut drittslenging, til at folk ikke ville være med meg, fordi de var redde for at jeg skulle gå mental på dem, eller noe i den duren. så da gadd jeg ikke mer. bytta skole, og starta på nytt. ting ble bra.

kort sagt: mennesket er dømt til å være fritt. sliter man med å se meningen med livet, skap din egen mening. ønsker man seg noe mer, let etter noe mer. gjør noe. blir du mobbet, ta tak i problemet. føler folk legger seg for raskt ned. det finnes ingen magisk løsning. selv syntes jeg ikke det er feigt å ta selvmord, men tror ikke lengre det er noen god løsning. hva enn problemet som fører til selvmord måtte være, er det så mye mer enn bare det som vil forsvinne. faktisk vil jo alt forsvinne, hvis det ikke skulle finnes et liv etter døden så klart.

Selvmordstanker kan hvem som helst få. Du kan være glad hele ditt liv og bli deprimert når du er 60. Hva som gjør livet verdt å leve eller ikke finnes det ikke bare ett svar på. Det finnes mennesker som ikke har noe familie, men som står opp og går på jobb hver dag, lager middag alene og legger seg alene, men de er fortsatt tilfredse med det.
Jeg mener det ikke er opp til andre å si noe om hva som er god nok grunn til å vurdere selvmord eller ta sitt eget liv.

Jeg vet at de som tar sitt eget liv er veldig deprimerte og føler en stor håpløshet i forhold til det meste. Det finnes så mange mennesker i verden og vi alle er bare en ubetydelig person i den store sammenheng. For noen, et par stykker er du kanskje viktig men det er ikke nok. Vi må selv føle at vi betyr noe. Om man føler seg verdiløs, til ingen nytte og misslykket er man ikke nødvendigvis svak, det er grenser for hvor mange nederlag Noen kan tåle og mange mennesker opplever mye dritt i livet sitt.

Når alt er så svart at man vil dø er man ikke i stand til å ta seg selv i nakken og bare skjerpe seg. Man trenger noen til å hjelpe seg til å reise seg igjen, men det er ikke lett å be om hjelp og de nærmeste rundt deg skjønner ikke alvoret før det er for seint..

Jeg tror det er en stor del av greia, i en depresjon så har du ingen kortsiktige mål. Det er jo en del av DSM kriteriene, har du i det siste kuttet ut hobbyer.

Å kutte ut interesser er ikke det samme som å ikke oppnå et kortsiktig mål. Det er dog sant at depresjon gjør det vanskelig å sette seg realistiske mål, men det avhenger litt av hvilke type depresjon du har, for hvor vanskelig det vil være å føre kortsiktige mål under depressive episoder. Men det er vel diskutabelt om hva som kommer først, motivasjon eller målsetting.

Vil dog ikke tro at målsetting vil være avgjørende om en kommer seg over kneika for motivasjon, i en depresjon. Det kan faktisk virke mot sin hensikt! Klarer du ikke å oppnå målsettingen, lang- eller kortsiktig, kan dette være dråpen som får det til å renne over for en som er alvorlig deprimert. Bare sånn for å minne på at depresjon er en komplisert, sammensatt, og i noen tilfeller, veldig alvorlig tilstand. Det er individuelt hvordan en kommer seg gjennom en depressiv kneik, som er så alvorlig at det kan medføre til destruktiv atferd..

Hva mener folk om "selvmord" hvor man har en sykdom som gjør at resten av livet (Kankskje bare seks måneder) vil bli fyllt av et smertehelvete, enorm kvalme og oppkast ti til femten ganger om dagen (På grunn av kreft og cellegift')?

Noen løse synspunkter?

Jeg har lest endel teorier om selvmord, og det var veldig interessant. Man deler gruppene i fire kategorier.

Den første gruppen begår selvmord uten å tenke over hva de gjør, for dem blir det like opplagt og uunngåelig som å puste. Dette er de impulsive og har størst risiko for å drives til selvmord av en bestent ytre hendelse.

Den andre gruppen, som er halveis forelsket i tanken om en lindrende død, begår selvmord for å hevne seg.

Den tredje gruppen begår selvmord ut fra en forskrudd, logisk tankerekke der døden er den eneste måten å slippe unna problemer på. De veier mulighetene opp mot hverandre, planlegger selvmordet, skriver avskjedsbrev og takler de praktiske problemene som om de planla en reise i det ytre rom. De er vanligvis overbeviste om at døden ikke bare er til eget beste, men at det også vil komme som en lettelse på alle som er glad i dem.

Den siste gruppen begår selvmord av logisk forståelige grunner. Det kan være fysisk sykdom, psykisk ubalanse eller en endring i livsvilkår som gjør at de vil slippe det vonde livet medfører. De kan ha rett eller feil, men de er klare i hodet, og ingen medikamenter eller behandlig kan få dem til å endre mening.

Solomon, Andrew, Mørke midt på dagen 2003.

Jeg lever tett opptil mennesker som lever i en uutholdelig livssituasjon. For enkelte er den eneste redningen å ta sitt eget liv. Jeg tenker spesielt på en person som har levd hele sitt liv på andre, og som har slitt med psykisk problematikk a la bipolaritet. Han sitter bare og gråter, og vil ikke leve lenger. Han klarer ikke å møblere leiligheten sin, til tross for at han har penger til å gjøre det. Per i dag får han hjelp til å slege unna de mengder med ting han har anskaffet seg mens han var høyt oppe. Og likevel sitter han bare og gråter og ser ingen ende på problemene sine. Han sitter der sammen med pappeskene sine, for til tross for at han ikke har et møblert hjem, skorter det ikke på dyre anskaffelser. Han har vært innlagt, fått sjokkbehandlinger, får medisinsk behandling nå -men ingenting hjelper. Hva skal man gjøre med slike? Han sier at alt han vil er å dø. Og jeg kan kjenne meg igjen i det han sier. Bortsett fra visse detaljer. Hvorfor skal man nektes å dø, hvis det er alt man vil?

Jeg opplevde at mine naboers sønn tok sitt eget liv. Det var ganske trist, for jeg kjente dem veldig godt.
Det mest hjerteskjærende jeg noen gang har opplevd, var å se to foreldre gråte over sitt barns grav.

Det er få som ønsker andre mennesker døde, så jeg skjønner jo hvis folk "nekter" noen å ta selvmord.

Men selvmord er jo bare et valg man tar. Om man går inn for det, så er det ikke mye vi andre her i verden kan få gjort uansett.

Nå var det vel ikke akkurat det jeg tenkte på. Hvem som helst kan jo slenge seg foran toget, hoppe i en elv eller ta dusinvis av piller hvis man absolutt vil dø. Det jeg snakker om er retten til å kunne ta denne avgjørelsen på en anstendig måte. Uten at noen skal blande seg inn.

Det er jo ikke så vanskelig. Det er jo bare å ikke nevne det til noen.
Valget tar man selv i det man åpner munnen og nevner det at man vil dø.

Om man sier dette, så vil jeg tro man bare har et behov for oppmerksomhet og nærhet. Om man bare ville ha dødd uten innblanding av andre, så hadde man bare gjort det!

Min mening på subjektet i alle fall.

Helt enig med deg! Det finnes jo utallige eksempler på folk som ringer opp sine kjære i det øyeblikk man skal ta livet av seg. Jeg har hatt et par slike episoder selv. Og alt man vil da er å få oppmerksomhet på hvor mye man lider i livet. Noe helt annet er det hvis man planlegger sin egen død i skjul og så endelig tar skrittet. Da snakker man vel heller om de som faktisk lykkes med å ta livet sitt.

Men mitt poeng var heller at det burde være mulig å kunne bestille sin egen død dersom man har mange lidelser som enten er kjent av egne leger eller lidelser som leger ikke finner ut av. Eller burde man tillate det? Jeg er usikker. Jeg har gjennom to år nå hatt en svært belastende lidelse som legene ikke finner ut av hva er, og mange ganger ønsket å kunne ta livet mitt. Men nå i sommer er jeg blitt betydelig bedre. Så nå er jeg usikker på mitt eget standpunkt i denne debatten.

Så det du vil med tråden er egentlig å diskutere hvorvidt aktiv dødshjelp skal være lov eller ikke?
Jeg er forresten for aktiv dødshjelp. Jeg tenker ved meg selv at jeg ikke skal hemme samfunnet om jeg blir en grønnsak eller så dement at jeg ikke kjenner mine egne barn.

Akkurat. Jeg vil diskutere hvorvidt det er lovlig med aktiv dødshjelp eller ikke. Jeg er også for aktiv dødshjelp. Det finnes vel en klinikk i Sveits hvor man kan få dette, og jeg har brukt denne klinikken i galgenhumor flere ganger det siste året. Jeg vil at mennesker som lider skal kunne bestemme selv om de vil leve eller ei. Men slik jeg ser det nå bør det vel være svært livstruende tilstander. Som sagt så har jeg lidd i to år nå, men blitt bedre, så akkurat nå er jeg glad det ikke har vært mulig å få aktiv dødshjelp for alle og enhver. For hadde det vært det så hadde jeg valgt det lett slik situasjonen min har vært.

Men det er klart at dette med aktiv dødshjelp kommer mer klart opp når det gjelder svært alvorlige, uhelbredelige sykdommer. Slik jeg har vært de siste to årene kvalifiserer ikke, selv om jeg ofte har ønsket å bare forsvinne. Så problemet er vel å trekke en grense hvis man skulle tilby aktiv dødshjelp. Jeg har folk i familien som har dødd av kreft, men aktiv dødshjelp har ikke vært på tale, for problemet har ikke vært så stort før det ikke var noen vei tilbake. Og først da kom de skrekkelige symptomene, og det dårlige livet. Selvsagt var det uker før sykehusinnleggelse som var helt forferdelige for den det gjaldt, men ingen tenker på døden i slike tilfeller. Men kanskje vi burde tenke på døden så tidlig? Hva vet jeg. Jeg tenker bare høyt.

vi liker ikke selvmord fordi vi mener at mennesker skal holdes i live for andre menneskers skyld - familie, venner og slektninger vil ikke at vedkommende skal dø fordi det gjør dem ulykkelige. jeg anser det som en form for egoistisk kjærlighet. enda det er både forståelig og naturlig, så er det fremdeles akkurat det det er - egoistisk kjærlighet; vi forlenger lidelsene til mennesket vi er glad fordi vi selv er redde for smertene vi opplever ved tapet av personen.

det må jeg si er ganske så sant, men det er vel bare sånn mennesket er oppbygd...

Selvmord er en klar svakhet i vårt sinn. De fleste har tenkt på det en gang eller mer, men å gå fra tankefasen til å virkelig utføre det er en stor forskjell. Jeg har ingen respekt for de som faktisk tar/begår selvmord, eller lever større deler av sitt liv med tanken om å utføre det. At du tar selvmord i en situasjon du umulig kan komme godt ut av er forsatt svakt, men sees på som en god løsning der og da. Jeg beklager for de jeg måtte såre, men dette er er faktum, sett fra at det er mine ytringer.

Faktum og faktum fru Blom. Det er et faktum at selvmordshandlinger er sterkt kulturbetinget. Selvmord var tegn på evig lojalitet og styrke i det gamle Shogun-dynastiet i Japan, og på den tiden var det faktisk feigt og uakseptabelt av samuraiene å ikke gå i døden av respekt for sin hersker. At selvmord anses som svakt i vår kultur er rett og slett fordi vi er innlært fra fødselen av at dette ikke er en god løsning.

Dog ville sannsynligvis ikke oldtidens samuraier ha tydd til selvmord annet enn ved æressituasjoner, og all annen situasjon med selvmord ville medbrakt skam overfor klanen. Det ironiske her er at straffen for å medføre skam over klanen er selvmord. Men ser vi på dagens situasjon, så oppfattes selvmord som en skam på bakgrunn av den kristne tro. Der står det skrevet at selvmord er en synd. Dette er gjengs oppfatning også i den ateistiske verdenen, det eneste er at de har byttet ut synd med svakhet.

Til slutt vil jeg bare påpeke at jeg ikke er for selvmord eller oppfordrer noen til å begå en slik handling, tenkte bare å rette litt på hva som er faktum eller ikke. Om jeg ikke ser på selvmord som noe svak handling fra et menneske, betyr ikke dette at jeg bedriver vranglære. Dog skal det sies at jeg heller ikke ser på selvmord som noe styrke, siden resultatet ofte ikke skaper det stolthetsbildet en forbinder med styrke.

At noen situasjoner skaper et svakhetsinntrykk av selvmord skjønner til og med jeg, men det er som sagt kulturbetinget. Selvmord er ikke svakhet, men en tragedie..

Hvis et individ ønsker å dø, og det individet er fysisk og psykisk tilstede i virkeligheten så bør jo det individs ønsker om å ende livet respekteres. Siden man ved å respektere det nevnte individs ønsker om ende liv, så respekterer man selve livet i sin helhet..

Har selv erfart at et veldig nært familiemedlem har holdt på å ta selvmord...Gikk heldigvis bra og alt er på rett kjør nå.

Selvmord er sinnsykt selvsentrert og jævlig ovenfor familie og bekjente. Det er rett og slett en feig utvei for folk som ikke klarer å takle problemene sine..

Lurer på om selvmord er blitt "mote" i den siste tiden. På kort tid nå, har jeg hørt om 17 tilfeller i en liten by på 20.000 innbyggere.

Første selvmorde jeg erfarte var da jeg bodde i Verdal, annenhvær nabo var mulig en heroin avhengi og lik bilen var der heletiden, men var såpass liten at jeg forsto det ikke helt. Ellers på barneskolen, var det en med elev på 13 år, som hengte seg. Søskenbarnet til min mor skøt seg selv i skuldra etter å ringt psykratisk å ville ha hjelp. Politiet omringet huset og han blødde ihjel. Ellers på 2 år her nå, er det mange tillfelder der gutter og jenter helt nede på 16 år som har begått selvmord.

Det er en skremmende utvikling og jeg spekulerer om det er sossiale utviklingen som kan være grunnen. Da ungdom møtes og sitter med hvær sin bærbar PC

At selvmord kan ha smitteeffekt (det har ingenting med "mote" å gjøre) er gammelt nytt, og hovedårsaken til at mediene sjelden omtaler det når folk tar livet av seg selv.

For å si det slik. Har man disse tankene, har man disse følelsene om å gjøre noe slik, så tenker man ikke på venner, familie og bekjente på samme måte som vi "etterlatte" gjør. Ja, det er trist og man kan i verste fall kalle det egoistisk...men er det det?

Har du en god løsning på det å takle så enormt dimensjonerte problemer som gjør at man velger denne veien å gå? Har du opplevd det samme på kroppen?

Menneskehjernen er en så komplisert ting...en ufattelig kilde til fantasi og kunnskap datamaskiner fortsatt kan se langt etter. Det er steder der hvor ikke engang eieren har kontroll.

Det å drives til selvmord kan ikke i mine øyne kalles en egoistisk ting. En enkel løsning (i den forstand det kan kalles enkelt), ja, men er det ikke det vi alltid forsøker på? De enkle løsningene. Den enkleste veien til hytta. Den enkleste veien til å tjene cash. Den enkleste måten å gjøre whatnot. Det er livet. Og iblant han den sine skyggesider.

Skal du komme med slike påstander kan jeg påstå dere som omsorgspersoner sviktet da dere lot et familiemedlem ha det så tungt. Skikkelig selvsentrert og jævlig av dere. Ordentlig feigt å ikke bry seg lenge før personen vurderte selvmord.
Ansvar og omtanke må da gå begge veier, og dere kunne helt sikkert gjort noe bedre eller mer.