Jeg har faktisk ikke lyst enda. Jeg vet at folk automatisk tenker at det er folk som ikke evner å få en partner villig til å ha samleie med en som bruker det som en unnskyldning, men jeg vil faktisk ikke ha sex enda. Jeg vet jeg kunne fått meg et ligg, men jeg angrer allerede på at jeg ikke tenkte meg godt om før jeg prøvde ut ting for første gang. Jeg vet ikke hvor deilig det føles, så da har jeg ikke en trang større en normalt for det heller

Jeg tenker at jeg har lyst til at den første gangen skal være i hvert fall litt spesiell. Jeg vet det høres jævlig femi ut, men da vil jeg heller være det. Alle tar det som gitt at det er gutten som har mest lyst på sex, og det er sikkert det oftest, men jeg vet om mange jenter som bruker gutter for sex på lik linje som gutter gjør det.


Takk for svar Jeg trener og gjør det bra på skolen. Den eneste grunnen til at jeg gjør disse tingene er fordi jeg tenker att det kommer til å tjene meg bra i form av glede. Men om jeg kun gjør ting for gleden jeg får fra det, hvorfor kan jeg ikke bare ta kokain? Jeg nyter faktisk ingen av disse tingene like mye som jeg gjør å gå tur i skogen og å tegne, men jeg liker å legge skjul på disse tingene fordi jeg ikke føler det passer inn i det "imaget" jeg har.

Jeg skal fortsette å gjøre tingene jeg vet er bra for meg selv fordi de fleste sier de er enten takknemlige eller angrende for det de gjorde som ungdom.

Det er fortsatt forskjell på rett og galt selv om du ikke er religiøs. Om det gir mening for deg
Ellers er det jo bare å ha det gøy den tiden du er her ;-)

Det er en del paradokser rundt dette med religion, spesielt motpolene islam og kristendom, evt jødedom, det er akkurat som at ingen forstår at disse religionene er den samme gruppa med religioner; de Abrahamistiske religioner som de kalles. Det værste er at det går feil hver gang noen får den lyse idéen at religionen skal ta del i en eller annen politisk agenda; har Irland friskt i minne med sine katolikker og protestanter.

Jeg setter ofte min lit til Kant; hans kategoriske imperativ, evt bibelens implementasjon av fenomonet: Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

For meg skriver du mest om det å finne seg sjæl, det er vel det de fleste gjør i tennårene? Skaper sin identitet.

Prosessen av å finne sin egen stemme, og grunnfeste sine egne standpunkter, er noe alle mennesker går gjennom med varierende grad av suksess. Vi er alle underlagt arvet tankegods fra kultur og miljø, men vi er også så heldige å leve i en tid, og på et sted, hvor vi nyter stor grad av tankefrihet. Et av de største hindrene for denne friheten er organisert religion, som noen dessverre blir belastet med fra starten av livet. At du i så ung alder har overkommet første ledd av dette hinderet, er prisverdig. Du står nå mye friere til å faktisk finne ut hvem du er, og hvordan du skal forholde deg til virkeligheten.

Med økt frihet følger opplevelsen av økt personlig ansvar. Ansvar for å utforske, stille spørsmål ved og stå opp for sine egne moralske overbevisninger. Det er ikke mor, far eller menigheten, som forteller en hva som er rett og galt. Det er ikke en autoritet å lene seg på, som på beleilig vis bærer ansvarsbyrden for en gjennom livet. Det er heller ikke noen reell rettferdighet å finne i verden, annet enn den vi mennesker prøver å skape sammen. Å innse dette er en del av det å bli voksen.

Dette betyr ikke at man skal føle seg som en tulling for å oppføre seg ærefullt når andre ikke gjør det. Å ha et godt moralsk kompass blir ikke noe mindre aktverdig av at du ikke blir dømt for det ved himmelens port. Tvert imot. Ekte mot og ekte godhet kommer fra ditt indre. Det er ikke betinget av noen trussel om fordømmelse, eller lovnad om belønning ved livets slutt. Om det skulle vært motivasjonen, så hadde det ikke vært ekte mot, eller ekte godhet.

Belønningen du får for å leve et verdig liv, er at du vet med deg selv at du har gjort ditt beste for å være god mot andre. Så kan man tenke i sitt stille sinn at de som er drittsekker kanskje ikke egentlig har det så godt med seg selv, eller at de vil oppnå selvinnsikt senere i livet, og bli nødt til å leve med de valgene de har tatt. En form for karma, om du vil. Men dette er ikke noen selvfølge. Jeg tror folk kan være drittsekker et helt liv, og leve helt greit med det, men da er det fordi de mangler noen grunnleggende menneskelige egenskaper. Egenskaper som er svært verdifulle, og som det er verdt å dyrke. Det å sammenligne seg med slike mennesker er derfor meningsløst. Det er bare å akseptere at de finnes, og gjøre sin egen greie uavhengig av dem.

Vi er alle bare en dråpe i havet, og har begrenset med innflytelse på menneskeheten og historien, men vi er ikke ubetydelige av den grunn. Du påvirker menneskene rundt deg, og det å ha gode mennesker rundt seg er det som gjør livet verdt å leve. Du velger å være et av disse menneskene fordi du ønsker å bidra til å gjøre verden litt bedre, uavhengig av hva andre folk velger å gjøre med sine liv. Bidragene dine gjennom livet kommer ikke til å bare være vage og generelle heller. For enkelte mennesker du møter gjennom livet, så vil din godhet og din positive innflytelse være av stor personlig betydning. Kanskje helt livsendrende for enkelte. Dette alene gir livet nok mening. Så vil handlingene dine bli videreført og spredd til andre. Du vil aldri få vite omfanget av innflytelsen som dine handlinger har hatt, men du kan være sikker på at den er reell, og at valgene du tar i dette livet har betydning.

Det er sikkert en stor omstilling å slå seg til ro med dette når man tidligere har trodd på paradis, men dette er virkeligheten, og det er uendelig med inspirasjon og mening å finne der. Du må bare stå for innholdet selv. Det er en prosess som tar tid, men du er ung, og så vidt jeg kan se er du allerede inne på et godt spor. =)