Jeg fikk en ide' jeg tenkte jeg ville dele den med dere, med tanke på hvordan jeg ser for meg at lære miljøet i en skole klasse, kunne fungert.
Hvis vi tenker oss en vanlig undervisnigstime der læreren står og forklarer en spesifik ting for elevene i steden for og da rekke hånden i været når man hadde ett spørsmål. Heller heller rekke handen i været eller noe tilsvarende. Når man trodde man hadde forstått hva læreren snakket om. Da kunne denne eleven med sine ord forklart hva han/hun hadde forstått for læreren mens klassen hørte på. Hvis eleven virkelig hadde forstått hva læreren snakket om ville det etter hvert sansynligvis kommet flere armer i været. og hvis man til slutt sitter igjen med noen uten hender i været, ja da kan de forklare som best de kan hva de ikke har forstått, så kan klasse og lærer sammen kanskje hjelpe til. Jeg snakker ikke om tvinge til å forstå, men jeg ser for meg at dersom elevene som ikke har forstått kanske kan få hjelp av en elev som forstår hvor eleven sitter fast. Og på den måten hjelpe andre til og forstå hvor problemet ligger. Det burde kanskje også vært ett minimum av to lærere perr klasse. slik at man hadde mulig het til å få to forskjellige svar. Forutsatt at lærerene ikke tenker helt likt.
Håper jeg klarer å få fram det jeg mener, men med færre ord kan jeg ivertfall si at: Noe bør skje med måten vi utdanner fremtidens voksne på.

Jeg vil veldig gjerne hør hva dere tenker om saken
Vet det er hvertfall en lignende tråd, men det jeg ønsker å fokusere på, er det vi vet ikke fungere og hva vi vet at fungerer Og hvordan man setter det sammen til en læreplan.

Jeg mener dette ikke hadde fungert av den enkle grunn at de fleste elever vil føle seg "dumme" og muligens også litt uthengt/utenfor når de er de eneste som ikke skjønner noe.

Vær eneste klasse i hele norge har alltid en/flere elever som sliter, og da de gjentatte ganger blir tvunget til å føle seg utenfor begynner de ganske enkelt å rekke opp hånden for å slippe den følelsen, og da var vi like langt som da vi startet.

Det jeg mener fungerer er først å gjennomgå tema, deretter oppgaveløsning vær for seg eller i grupper med håndsopprekning om man vil ha hjelp.

Det er ikke tvil om at det her trengs en forandring i holdningene våre. Jeg har en gang blitt fortalt at det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar. Og jeg tror det ligger mye i dette. Det må på en måte være greit og ikke forstå, eller det vil si, hvis noen ikke har forstått noe, skal de få hjelp til å forstå, dersom de selv ønsker det. Noe man kan vise ved å stille spørsmål. Det kan godt hende at man i større grad burde “rotere” elevene. Slik at alle i løpet av et skole år, har måttet jobbe sammen med de andre i klassen. På denne måten kan vi også bli bedre kjent og kanskje ikke så fremmed for hverandre. Dett er ting som er prøvd ut i større eller mindre grad, men så lenge alle går rundt og tenker at noe er feil, uten å prøve å gjøre noe med selve problemet, Kanskje fordi man ikke helt vet hva problemet er.Og mange tenker, det som skjer det skjer. Folks generelle likegyldighet når det gjelder ungdom. Ungdom er bare ”irriterende snørrunger” har jeg inntrykk av at mange tenker, Samtidig som de tenker at dette er framtida vår. Og av denne grunn kanskje føler seg maktesløse. Og ender opp med å kritisere alt som er galt. Og glemmer å tenke løsninger. Kanskje fordi man sjelden blir hørt, men heller opplever og bli uglesett dersom man prøver å si noe. Så ja det er mange problemer, men og gå rundt og sutre løser ingenting. Det er jeg ganske sikker på.
Vet ikke om dette egentlig er noe svar, kanskje heller en tanke om forandring og annerledes tenking.

Ja, mobberne må utryddes, i den forstand at det å se ned på andre eller mobbe, er noe som må elimineres ved at samfunnet viser klart og tydelig den slags oppførsel er uakseptabel.
Vet det høres veldig enkelt ut, men her må mye gjøres i hjemmet.

Det er da lærerens jobb og forstå hva eleven sier. Og forklare det på en annen måte, eventuelt om en kolega prøver å vinkle det litt annerledes. Hvis vi klarer å få til komunikasjon mellom lærere og elever, da tror jeg vi er langt på vei.

Du er helt klart inne på en essensiell del av læring i moderne tid. Læremåten du reflekterer rundt kan sannsynligvis endel av oss kjenne igjen fra høyere utdanning, hvor man ofte arbeider i grupper og repiterer pensum etter endt forelesning. Det er litt annerledes tho, ettersom det du snakker om er umiddelbar respons fra elever midt i en time.

Det sagt mener jeg det er viktig å ikke forlate realiteten helt. For det første er flere(to) lærere per klasse langt fra kostnadsfritt - og vil føre til mye dårligere tilbud ellers i opplærningen. Nå vet jeg ikke helt hvor mange lærere vi utdanner kontra hvor mange som trengs, men jeg er rimelig sikker på at det mattestykket ikke går opp.

Selvom det er en koselig og ønskelig tanke at alle har samme utgangspunkt, derav; at alle er like smarte og har samme forutsetninger - er det i praksis helt feil, og blir i overkant naivt. Jeg vil påstå at det er viktige å gi alle elevene samme forutsetning for å klare seg bra, men da på forskjellige grunnlag. Eksempelvis ekstra undervisninger og hjelp til de som har det vanskelig med å lære.

Men for all del, at elever hjelper elever å forstå er en god ting; og at det er mange som har lettere å lære fra medelever er det ingen tvil om. Derfor hadde det hvert interessant å adaptert systemet fra høyere utdanning, hvor man har veiledere i alle fag, som selv er elever fra eksempelvis trinnet over - som er behjelpelig med å svare på spørsmål og lignende.

Eksempelvis har de fleste videregående skoler arbeids(fri)økter, som de fleste elever ser på som fritimer. Dette er timer som kunne ha vært utnyttet bedre; som f. eks ved å la veiledere være tilgjengelige.

Vil bare si at når jeg sier to lærere.er det jeg mener 2 personer som er i stand til å lære bort det aktuelle temaet Det finnes mange mennesker i denne verden som sitter på mer kunnskap enn mange kan drømmme om. For eksempel eldre mennesker. Hvis man bare fant ut en måte og klare og benytte disse resursene på. For eksempel ved at de deltar i skole undervisning sammen med en lærer eller en person med pedagoisk bakrunn. Dette er langt fra ferdige tanker og må utarbeides og prøves ut, men jeg prøver egentlig bare å tenke litt annerledes. Og se om det kanskje finnes en løsning på problemene. Ikke bare være fortvilet over at det er så mye som er galt.
Og jeg tror oppriktig at det er mulig og forandre ting, ett skritt av gangen.