Elsker å være mann. Hvorfor? Fordi jeg kan ha makt, ikke over andre da. Men det er en power å være en ekte mann. Jeg er 22 da, de fleste kaller seg selv gutt i den alderen, føler ikke jeg er helt ferdig utvokst, men jeg er en mann.

>Ny bruker
>1 post
>Lukter bait herifra til månen

Greit, jeg biter på.

Min opplevelse å være cis male er ikke noe spesielt. Aldri lagt en tanke på det. Det var vel inne i mammas mage at jeg ble utviklet med penis. Jeg er usikker på om kjønnet mitt har noe å si på hvor jeg er i dag (jeg ville muligens være sykepleier eller lærer istedet for ingeniør men), men ellers tror jeg det aller meste ville vært det samme.

Våknet opp til motsatt kjønn? Hæ? Jeg skjønner ikke. Jeg kan leke med barbie selvom jeg er mann, nei unnskyld- cis male. Hvem skulle gitt meg beskjeden om at dette var permanent? Pappa? Mamma? Lederen for FRI?

Jeg forstår hvorfor transpersoner har et ønske om å skifte navn. Det er fordi et navn ofte antyder hva slags kjønn man er også. Heter man Ole er det antatt at man er mann. Heter man Kari er det antatt at man er kvinne. Bytter Ole kjønn er det naturlig å tenke at han også vil bytte navn. Derfor tror jeg ikke cis mennesker har det samme behovet for å bytte navn som transpersoner.

Bare en tilleggskommentar her. Personlig ville jeg akseptert det kjønnet jeg ble født som. Hadde jeg følt meg som en jente, ville jeg tatt en blodprøve hos fastlegen for å sjekket e2 og testosteron. Der ville forholdet mest sannsynlig vært litt ute av balanse, også hadde jeg startet på antiøstrogener og TRT umiddelbart.

Kan noen svare meg på hvorfor transpersoner har mye mer psykiske lidelser enn ikke- transer? Da tenker jeg spesielt på schizofreni og autisme.

Som cismann føler jeg ikke egentlig at kjønnet mitt definerer meg i noen stor grad, men jeg mistenker at det henger sammen med at jeg ikke er så forferdelig opptatt av hvordan andre oppfatter meg, og at jeg føler meg komfortabel med den kroppen og det kjønnet jeg har.

Jeg bruker mye tid både på ting som historisk sett har blitt oppfattet som "maskulint", som å være befal i Forsvaret og føre kommando der, og ting som tidligere har blitt tenkt på som "feminint", som å bruke neglelakk i ny og ne, ha lett for å analysere og snakke om følelser eller gråte en skvett over en god bok eller tv-serie. Til sammen utgjør det den jeg er, et komplekst vesen som ikke kan oppsummeres som kun et kjønn - i likhet med alle andre mennesker.

Samtidig er det nødvendig å erkjenne at selv om jeg selv ikke tenker mye over eller tar mye hensyn til mitt kjønn, så gjør samfunnet det. Det innebærer at jeg som hvit, heterofil mann kan oppføre meg på andre måter enn en kvinne eller ikke-binær person kan uten å bli sosialt straffet for det, og at jeg sannsynligvis har f.eks. høyere lønn enn jeg ville hatt om jeg var kvinne - og det er også viktig å ta med seg, mener jeg.

Hvorfor finnes i det hele tatt begrepet "cisperson", det er jo bare en vanlig person?

Hvordan er opplevelsen din av å være mann eller kvinne – har det hatt stor eller liten betydning i livet ditt?

- Nei, kan ikke si det har hatt noe stor betydning i livet mitt, vet ikke annet enn å være en mann, så har vel egt ikke noe grunnlag å sammenligne med. Men Norge i 2023 har det ikke så mye å si, menn og kvinner har helt like muligheter.

Hva hadde dere gjort om dere våknet opp i kroppen til motsatt kjønn imorgen og fikk beskjed at tilstanden var permanent?

-Riktig spørsmål hadde vel vært "Om du hadde våknet i kroppen din og følt at du ikke var riktig kjønn?" fordi det er jo dette som skjer, det føler at de er feil kjønn.

Hadde dette skjedd med meg hadde jeg oppsøkt psykolog og kommet til bunns i hvilken psykisk lidelse jeg har som får meg til å tro noe så sykt som at jeg er født i feil kropp.

Har dere aldri hørt om adjektiv?

«Jeg er ikke en blond kvinne! Jeg er en kvinne! »

Trans er et prefiks fra latin, og cis er det motsatte av trans.

Med andre ord:
Trans = Ikke cis
Cis = Ikke trans

Hvis jeg sier «mørk kaffe» istedenfor «kaffe», så er det fremdeles kaffe.

Var en transe i byen min der jeg vokste opp, jeg brydde meg ekstremt lite om det da når jeg var 14. men når jeg tenker tilbake på hvordan hun alltid skulle rette på folk «jeg er gutt» «jeg er gutt». Når hun fuckings har en fitte mellom beina blir for dumt ass. Delusional spør du meg, sikkert fordi hun aldri hadde en far så ville sikkert være "mannen" i huset. Hun gikk jo all out med kjønnsoperasjon så jeg skjønner jo hva hun mener, men nei ass. Hun har fortsatt følelsene og alt det indre som ei jente har, uansett om hun tok hud fra låret og skulpturerte det til en kuk så er du ikke plutselig gutt. Hun var alltid jævlig bitchy også

Først mente du at han ikke var gutt fordi han manglet kuk, deretter mener du at han ikke er gutt selv om han har fått kuk?

Samme grunn til begrepene «heterofil», «rusfri» og «menneske» finnes.

For å skille dem fra de som ikke er det.

Jeg klarer ikke å skille ut følelsen av å være kvinne fra resten av følelsen av å være meg. Jeg kan dermed ikke si at det føles som noe spesielt. Jeg er typisk "jentete" på noen områder og kanskje "guttete" på andre områder, men føler ikke at det er så relevant for om jeg er det ene eller andre. Jeg føler at kroppen min er min kropp (uavhengig av om jeg er fornøyd med alle deler av den), det oppleves som en selvfølge og ikke noe jeg aktivt legger merke til.

Når folk sier de føler seg som et annet kjønn enn det biologiske, skjønner jeg dermed overhodet ikke hva de mener. Jeg respekterer likevel at det er deres opplevelse, og at det er noe du først merker når det ikke stemmer. Hvorvidt jeg intuitivt opplever en transperson som det ene eller andre kommer nødvendigvis mye an på hvordan de fremstår, men jeg synes uansett det er ganske underordnet hvordan jeg oppfatter deg i forhold til hvordan du opplever deg selv. Med mindre det er noe intimt på gang så er jeg ikke spesielt opptatt av kjønnet på den jeg snakker med, så det koster meg lite å anerkjenne deg som et annet kjønn enn det jeg på refleks ville tenkt på deg som. Din identitet er selvsagt viktigere for deg enn den er for meg, så det skal ikke jeg krangle på.

Jeg håper virkelig ikke rigide kjønnsroller i samfunnet gjør at folk som ikke reelt har kjønnsinkongruens føler seg utilpass i kjønnskategorien de biologisk tilhører, men det er ikke min jobb å definere om du egentlig er ditt eller datt.

Mener du da at jeg våkner opp med maskulin kropp, eller at jeg våkner med maskulin kjønnsidentitet? Det siste kan jeg ikke sette meg inn i, da jeg som sagt ikke klarer å sette fingeren på min spesifikt feminine identitet nå. Det første blir jo heller overhodet ikke sammenlignbart, da det er en plutselig endring. Regner med det hadde vært duket for identitetskrise. Det hadde det vel uansett vært om jeg våknet opp med en annen kropp enn jeg la meg med, selv om den hadde samme kjønn.

Navn er veldig personlig, og med trøblete bagasje kan det av og til være fristende å fristille seg fra sitt fortidige selv. Men jeg har ikke seriøst vurdert det, da det nok er litt mer komplisert enn det å frigjøre seg fra fortiden. At transpersoner ønsker det er naturlig, siden de ønsker å bli oppfattet som det kjønnet de selv opplever seg som, og personnavn er jo en indikator på det.

Jeg aner ikke om det du sier stemmer, men autisme har vært linket til testosteronnivå i svangerskapet, så det høres ikke helt urimelig ut at det kan påvirke kjønnsidentitet også. Men det blir spekulasjoner fra min side. At mange transpersoner sliter psykisk er jo ikke veldig rart, all den tid de som gruppe blir utsatt for ekstreme nivåer av utenforskap, trusler og overgrep.

Kan da fortsatt være der, høres det ut som .

Får du ikke en sånn følelse engang når du sterkt karikeres av deg selv eller andre som kvinne

Ikke når du utfører noe kvalitativ feminint eller kvinnelig, i full viten om at andre i din gruppe opplever noe lignende og har sin variant på den kjønnede klisjeen?

Ja jeg innbiller meg å kunne føle at jeg er mann, der fremstår likt en følelse eller sensasjon, eller en slags tankemessig eller fysisk opplevelse

Egentlig ikke. Jeg har en følelse av å være meg, men kan ikke peke på hva det er ved den følelsen som er kvinnelig. Jeg føler av og til at jeg identifiserer meg med det karikert kvinnelige og av og til at jeg begrenses av det, alt ettersom. Det ville imidlertid være absurd å si at jeg føler meg som kvinne fordi jeg gråter lett eller liker å strikke, det er det jo mange menn som gjør også. Eller at jeg føler meg litt som mann fordi jeg kan rygge med henger og foretrekker direkte konfrontasjon foran intriger.

Jeg har en kvinnekropp, og føler med den største selvfølgelighet at den kroppen er meg. Sånn sett føler jeg meg jo som kvinne. Det er vel det jeg lettest kan forestille meg "transopplevelsen" som, at kroppen ikke oppleves som "seg". Hva annet opplevelsen skulle bestå i, hvis det ikke handler om å ikke passe inn i sosiale kjønnsroller, begruper jeg ikke.

Men så er det jo mange ting jeg ikke begriper, det betyr jo ikke at det ikke finnes. At vi i det hele tatt har et selv er jo ganske ubegripelig i utgangspunktet. Så kanskje det er mer ved opplevelsen enn selvets fremmedgjøring fra egen kropp. Det er i alle fall hevet over tvil at det er en reell ting og at det er helt fundamentalt viktig for de det gjelder.

Det hadde jo vært interessant om trådstarter kan fortelle litt om hva denne "transopplevelsen" består i. Hvordan føler du at du er mann/kvinne? Handler det om kropp, kjønnsroller, eller er det noe annet? Kan du beskrive hva det isåfall er?

Stusser på det du sier om å avvise "feil". Er noen av dere som vet å gjøre et nummer ut av det, til det punkt hvor det går fra avvisning til å være ufin. For min del har jeg en tendens til å gi igjen da. Selv om jeg sikkert burde "hevet meg over" osv.

Tåler å bli blokkert, tåler null respons. Tåler å høre "er ikke interessert". Liker dårligere å bli peppersprayet fordi jeg var så freidig å si til deg at du er pen.

Ellers til trådens tema. Så er jeg mann med utoverpikk og liker damer med innoverpikk, sånn det skal være etter min mening. Dog har jeg respekt for andre syn på den saken.

Å være mann medfører de goder som det å være mann bringer med. Jeg kan stå å tisse. Har ikke mensen. Må ikke føde. Er fra naturens side visst nok fysisk sterkere en damer, selv om jeg sikkert får bank av damer som trener mer enn meg. Har hår i ræva?

Eneste ulempen eller fordelen er at jeg ikke blir rent ned av kåte kvinnfolk. Men historien er en annen når det gjelder homofile mannfolk.

Må ellers gå like mye på skole og søke på like mange jobber. Er skeptisk til at det er så store forskjeller på mann og kvinne i arbeidslivet. Selv om noen damer sutrer om det. Vet det var sånn. Men tror ikke på det i dag.

Tjener noen mer er det ofte en rasjonell grunn til det tenker jeg. Som i at noen faktisk har mer ansvar en den andre. Selv om begge er "systemansvarlig" på samme arbeidsplass

Kan jo nevnes at jeg og tenker at en mann med kunstig fitte aldri blir en dame. Der er vi ikke i teknologien enda. Får vi til å sette inn en livmor og slikt og så kan vi snakke.

Litt av forskjellen er vell at din mor er født dame med to X kromosoner og en gutt som vil bli eller har "blitt" dame har X og Y kromosoner.

Om man vil bytte kjønn, greit nok. Men å si man er født i feil kropp er bare en penere måte å si man er sjuk på men det er bare min mening. Når det man har mellom bena ikke samsvarer med det som er i hodet er det noe feil en plass tenker jeg?

Det er ikke en absolutt sannhet at kvinner har to X og menn XY.

Det finnes varianter hvor personer som vi oppfatter som menn har XXY, XXYY eller XX, og personer som vi oppfatter som kvinner bare har ett X-kromosm eller XY-kromsomer med resistens mot androgene mannlige hormoner.

Aner ikke hva faen cis er. Jeg er mann.

Ja, men dette er vitenskapelig og medisinske tilfeller. Det er noe annet enn at en mann med pikk tar på seg parykk og sier han er dame.

Det kan være greit å være klar over at intersex finnes, men jeg er litt skeptisk til at det blir trukket fram i debatten. For det første er det jo genetiske avvik, ofte med diverse medisinske problemer knyttet til seg, og avrefter sånn sett ikke det faktum at biologisk kjønn hos mennesker er binært. Vi sier at mennesket har 46 kromosomer også, selv om noen har 47. Dessuten er de færreste transpersoner intersex. Hvis man trekker det inn, eller diverse eksempler fra dyreriket for den del, så aksepterer man indirekte at det er relevant. Man trenger ikke et biologisk alibi for identitetsopplevelsen sin.

Vi vet ikke hvorfor noen opplever kjønnsinkongruens, kanskje finner vi ut av det engang, men vi vet at det er sånn for noen. Vi trenger ikke vite mer enn det for å anerkjenne det. Enhver opplevelse er 100% subjektiv, det går ikke an å validere eller avkrefte den objektivt. Det blir som om å påstå at noen ikke har vondt i foten fordi man ikke finner noe galt med foten, eller å si at de har vondt selv om de ikke opplever det sånn selv. Det trenger ikke være et 1:1 forhold mellom fysisk virkelighet og opplevelse, men opplevelsen er like reell fordet. Eller like ikke-reell, om du vil. Det er jo bare hallusinasjoner hjernen konstruerer selv, enten man opplever det ene eller andre. Det er ingen åpenbar biologisk grunn til at vi opplever noe som helst, men det gjør vi jo.