Hei folkens.
Håper dette blir postet på riktig sted.

I mangel av andre mennesker å prate med om dette emnet, så søker jeg informasjon, råd og innspill her.

Tenkte å fortelle litt bakgrunnshistorie først - Type hvorfor:

Jeg har lenge slitt med episoder av nedstemthet, slapphet og relativt lavt stemningsleie. Omtrent all energien min brukes til å skjule denne tilstanden eller diagnosen om dere vil. Jeg har aldri vært i kontakt med psykolog, og disse problemene har jeg skjult godt for alle mine nære og fjerne venner. Ingen familie, sjefer, tidligere lærere eller noen har fattet mistanke. Dermed har jeg gått dypere og dypere inn i meg selv, skydd sosiale settinger, droppet ut av VGS og mistet den tidligere gnisten for arbeid og fysisk trening.

Personlig er jeg veldig glad i å være blant andre mennesker, trene og jobbe. Vi lar dette med skole ligge, da dette uansett forlengst er ett fortapt kapittel bak i boka. Derfor gjør det meg enda mer nedstemt å taust sitte å se dager, helger, uker og måneder forsvinne mens jeg stenger meg inne på hybelen, tappet for krefter etter ukas 07 - 15 jobb og uten gnist til å finne på noe annet enn å hente mer drikke i kjøleskapet.

Det hele begynte med en dårlig start på ungdomsskolen, hvor jeg var en skygge, uten venner, som ingen egentlig la merke til. Bare noen få, og det var disse som hadde som mål og gjøre hverdagen min til ett rent helvete. Dette er nå mange år siden, men måten de systematisk ødela meg psykisk, ikke fysisk, har satt dype spor i kropp og sjel. Dette endret seg iløpet av 10. klasse og hadde en fantastisk tid de første årene på VGS. Det er iløpet av 2. klasse ting går litt ut av kontroll.

Alkohol. Det blir drikking på fest, hjemme med gutta, hjemme alene. You name it. Jeg fant ro og trygghet i den følelsen det å være beruset. Det var en relativt ny følelse kan du si. Alkoholen hjalp meg med de typiske tingene en tidligere mobbet person ikke har; mot, trygghet, selvsikkerhet og alt det andre. I midten av 3.klasse klarer jeg ikke mer. Alt stopper opp rundt meg. Jeg slutter på skolen, slutter å trene, slutter å jobbe. Lever i en slags dvaleperiode i flere måneder. Men, jeg kjemper meg opp igjen.
Skaffer meg ny jobb - Finner ny energi og ny livsgnist.
Det kan bare gå en vei. Rett ned i dypet igjen.
___

Nå som dere vet litt mer om meg, så er det sikkert lettere å sette seg inn i det som har skjedd de siste dagene.

Vi spoler frem til påskeferien 2014.

Jeg prøver cola for første gang. Dere kan bare forestille dere følelsen av å ikke være sliten, ikke ha noen form for bekymringer, ikke bare ha lyst til å forsvinne. Ja, tanken på å ta letteste veien ut har streifet meg.
Det har blitt en del etter den første gangen. Aldri i uka, bare fredag og lørdag. Faktumet at jeg skjuler det for alle som kjenner meg godt og lite skremmer meg. Har jeg blitt avhengig? Er jeg narkoman? Jeg gleder meg rett og slett til helgen. Til å være ute med gutta igjen, gjøre alt jeg gjorde før. Bare med denne lille ekstra puffen i bakenden. (ikke bokstavlig).

En kveld, drita så det synger, cola på plass. Noen spør om jeg vil prøve noe som skulle være noe helt annet. Noe jeg aldri hadde prøvd før.
- Lille meg sier Jada. Hvorfor ikke?

Den kvelden var jeg på min første tur på Emma. Det sykeste jeg har opplevd noen gang. Klarer ikke å beskrive det en gang. Nå vil jeg prøve det en gang til? Hvorfor? Er jeg blitt avhengig?

Jeg har funnet ett fellesskap, en samling mennesker som har basicly samme bakgrunnshistorie som meg. Vi har nesten alt til felles. Er det da feil og gjøre alt dette på en gang, når det gir meg tilbake ønsket om å leve?

Jeg var på nippet til å gi opp. Så skjedde alt dette på bare ett par uker. Er det skjebnen? Var det ment å skje akkurat nå?

Det har ikke vært noe problem å skille jobb og privatliv på denne måten. Faktisk, jeg har prestert bedre på jobb siden etter påske. Blitt lagt merke til som mer positiv, mer engasjert enn noen gang har folk sagt.

Hva gjør jeg? Slutter nå? Jeg vet jeg kan. Vil jeg da gå rett tilbake til den tidligere gutten jeg var? En skygge uten lyst til å gjøre noe som helst.

Beklager veldig rotete, personlig og sikkert helt uvesentlig tråd. Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal gjøre? Jeg vet hva jeg vil, men er det riktig for meg?

Håper på seriøse svar fra noen som kanskje har vært innom samme problem. Fasitsvar og annet firkantet vil jeg helst slippe å se.

Vennlig hilsen Riverton.

You only live once! Hvis det gjør deg lykkelig og gir deg krefter til å komme over kneika av kjedsomhet, gråe dager så go for it! Bedre å ruse seg å være sosial og ha det bra, enn å gå rundt i dvalemodus å kaste bort dine yngre dager på å være lei tilværelsen og deg selv. Du virker helt klart som en oppegående person, og dette er problemer mange av oss kommer innom ihvertfall en gang i livet. Bare ikke bli avhengig eller ta opiater og benzo for å få dagene til å gå. Du gleder deg jo til helgen, det er det mange som ikke gjør..!

Ikke så utrolig mye å bidra med, men har selv vært utrolig langt nede i noen perioder, og det å være rundt mye folk hele tiden, høre på høy musikk og ta opp igjen trening har fungert veldig bra. Finn på noe helt nytt, ring en gammel venn og spill sjakk på kafé.

Tiden pleier å ordne alt på en fantastisk måte.

Dette med godt kosthold er også noe man ofte glemmer. Det hjelper utrolig på psyken! Et moderat forbruk av rusmidler er jo akseptabelt, men les deg opp på hvilke som gir deg nedtur. MDMA, kokain og alkohol kan gjøre deg ganske deprimert i etterkant av lange helger. Tankene våre er bare forbindelser i hjernen vår... få deg Tinder også!

Ja, det kan helt klart bli ganske lange helger.
Skal forsøke om det å legge om kostholdet kanskje kan hjelpe på helheten her.
Tror det kan defineres som moderat hittil. Fredag og lørdag med brus, og en av dem med Emma. Blir ikke mer enn det heller. Har husleie og mat som skal betales også

Tinder er pent plassert på iPhonen. Egentlig nokså gøy i grunn! ^^

Hva med å dra langt vekk i sommer og oppleve verden? Du får også prøvd ordentlig koka, kanskje du syntes det er surt å måtte betale så mye for drittet vi har her i Norge.

Skal vurderes! Sikkert ikke dumt å bare ta en pause fra alt og alle

Keep on going! Det at du prøvde MDMA kan være det klokeste valget du noensinne har tatt. Har selv prøvd det 2 ganger og gleder meg altfor mye til neste gang med gode kompisser! Fortsett og kos deg, men la de gangene du tar ting være en nærmest hellig dag for deg og dine utvalgte (og ikke gjør det så jævli ofte)

Emma en gang i uka er aaaalt for mye..

Har det ganske likt som deg bortsett fra at jeg har brukt mye rart i de siste årene, vil anbefale deg og prøve og gå til lege eller noe.

akkurat nå har jeg enda mindre lyst til og leve enn for eksempel 5 år siden, cola kommer til og føre deg til speed noe som kommer til og ødlegge deg mer,

hvis det ikke funker hos lege/pyskolog,prøv og skaff ei dame
eller så får du gjøre det du må for og føle deg bra.

det som gikk galt hos meg var at jeg ikke fikk den hjelpa jeg kunne trengt hos legen. lykke til videre vertfall håper det ordner seg

Ta MDMA sporadisk og hold deg unna kolaen.

One word of advice though：IKKE OVERDRIV MDMAen. Det er et utrolig hyggelig rusmiddel om det tas med måte, men kan være jævlig på hjernen om det overdrives. Det er alfa og omega at hjernen får restituert seg etter en MDMA tur, og at man ikke pøser på med mer og større doser.

Oppsøk en lege og fortell om problemet dit.. dop hjelper der og da men vil etterhvert ødelegge deg helt, det du trenger er en full helsesjekk/psykisksjekk så du kan få en diagnose og hjelp fra helsevesenet.

Det er feks flere sykdommer som kan gi deg plagene du beskriver.

Når rusmidler brukes for å "gjemme bort" en vanskelig tilværelse ringer alle mine alarmklokker. Anbefaler deg å slutte mens leken er god...

Du ville ikke ha firkantete svar, men jeg prøver meg allikevel.

Først og fremst er det mye forherligelse i denne tråden. Det å være helgenarkis er det vel mange som klarer, men det kan ikke vare evig og bør absolutt ikke sees på som en fiks på problemene dine. Du ruser deg jo faktisk for å rømme, noe som er oppskriften på at det skal gå i dass.

Hva om du er skikkelig sliten en mandags morgen? Nedtur og jævelskap, kombinert med de ganske åpenbare psykiske vanskene dine – du føler deg verre enn noen sinne. Plutselig er ikke den grensen med "kun ukedager" så viktig, fordi du skal jo bare ta litt cola for å komme deg igjennom den verste perioden på jobb og voilà: slik blir man narkoman.

Jeg sier absolutt ikke at dette er noe som kommer til å skje, men du skriver om hvor lett det har vært å skille helg og ukedag etter påsken, som altså sluttet for én uke siden.

Jeg tror at et slikt "fasit" svar er noe som faktisk vil gjøre deg bra å lese.

Du sier jo det selv at du har en dyster hverdag og bare lengter etter helgen hvor du kan ruse deg.
Holder du dopet til det minimale og holder det til helgene, så burde du ikke gå på noe kræsj sann sett.

Men det er fort at i en slik situasjon at en ofte begynner med rusmidler på hverdagene og, da vil jeg si løpet er kjørt, vertfall i din situasjon, slik jeg forstår det, at det er kun rusmidler som gjør deg glad.

Ville du ikke heller følt deg slik i hverdagen som du gjør i helgen?
Hadde jeg vert deg ville jeg tatt meg selv i nakken og gjort noe med livet mitt.
Kutt ut dopet i helgene, og bruk tiden heller på å gjøre forbedringer.

Så klart vil du ikke ha noe livslyst når du sitter inne hele dagen og råtner,
kom deg ut i jobb igjen (om du ikke allerede var det)
så får du vertfall kommet deg ut av huset.
Jeg tenker også kanskje at du ikke er fornøgd med jobben du har?
Mener jeg leste noe om at du følte du var tom for energi etter lange dager på jobben.

Ville kommet meg ut i en jobb jeg liker. Men da vil du sikkert også trenge en utdannelse,
så dette ville jeg og prioritert.

Ellers så får en ikke energi som sagt av å sitte i ro hele dagen, tren, spis riktig, og få nok søvn.
Kanskje få deg en hobby og? Da får du tiden til å fly, og samtidig gjort noe anstendig med tiden din.

Angående rusbruk så VIL du møte veggen.
Og det er en vegg som et jævlig tung å rive ned.

Jeg er helt enig med det du skriver. Dette er jo den typiske oppskriften på en narkoman. Det begynner i det små også går det over til å være noe du må ha for å komme deg gjennom hverdagen.

Det jeg tror du kan trenge er innhold i hverdagen din som gir mening. Altså, at du tar emma og cola i helgene kan være skadelig i den forstand at rusen er det eneste du ser frem til. Nå snakker jeg ikke om stoffet, men selveste rusen. Du må ikke la rusen bli gleden i livet ditt. Det er helt greit å være en hobby knarker i ny og ne, men som sagt så sett deg selv begrensninger. Om jeg får spørre hva slags jobb driver du med? Kan være et forslag å finne seg en jobb hvor du trives og at du gjør en forandring. Du må ha noen aktiviteter som du kan fylle dagene med. Det er jo egentlig bare deg selv som setter grenser. Prøv kanskje å henge med noen som ikke driver med dop. Se hva de folka holder på med. Så kan du bytte litt på slik at ikke hver helg går med på å ruse seg.

Jeg trodde virkelig at nFF ikke var kvalifisert helsepersonell, men her ser jeg nesten kun hobbypsykologer som kommer med idiotsvada om peace & love og at ting blir bedre hvis man tvinger frem et smil.

Nei, du burde ikke selvmedisinere deg med rusmidler. Kom deg til fastlegen din og forklar situasjonen, så løser dere problemet sammen eventuelt med en psykolog. Dere her i tråden som mener noe annet er tilbakestående.

Jeg ble så lei av tornene at jeg til slutt sluttet helt å ta imot roser. Jeg er rett å slett blitt redd for å bli lykkelig pga. nedturen det kan medføre i ettertid, er egentlig jævlig trist når jeg ser hva jeg selv skriver.

Har 0 nære venner(om du ser bort fra alkoholen og MJ), 2 år siden forrige forhold. Er vel ute på byen 2 ganger i året og da er det firmaturer eller lignende, ringer noen å spør meg om jeg skal bli med på noe så har jeg alltid "planer" -.-

Men jeg har det bra sånn jeg har det, er aldri borte fra jobb, jeg har frihet til å gjøre det jeg vil, når jeg vil. Og jeg har nok overskudd kapital fra jobben til det jeg vil gjøre.
Familien er vel de som sliter mest med dette da de er bekymret for meg.

Det er vanskelig å ikke skulle gi et fasitsvar når du stiller et slikt åpenbart spørsmål.

Nei, selvfølgelig vil ikke dop gjøre dette bedre i lengden. Dette her høres mest ut på som en start på noe du ikke vil begi deg ut på. Du er en såpass aktiv bruker her på forumet at du kan ikke ha unngått å lest alle trådene om folk som begynner i helgene, og til slutt ender opp med alvorlige rusploblemer. Selvmedisinering med dop for psykiske lidelser fungerer ikke.

Bruk dop når du har det bra med deg selv, og du vil få det enda bedre med deg selv, hvis ikke graver du deg i de aller fleste tilfeller lengre ned i spiralen.

Og ja, jeg snakker om erfaring og har sett dette skje med en god del som kan settes i samme bås som deg.

Ta deg sammen, søk hjelp og ta ansvar i ditt eget liv. Anbefaler kognitiv terapi.

Huff TS, jeg føler meg deg og har følt på mye av det samme som du beskriver. For meg var det weed, alkohol, rc'er og egentlig bare alt som ga rus.
Det var så herlig å starte dagen med en "mornings" eller en øl. Hadde jeg ikke dette tilgjengelig ble jeg bare sittende å stirre i veggen, eller med andre ord, ekstremt uproduktiv.
Det er lite fett å våkne om morgenen å kjenne at man trenger en linje/trekk/skudd for å starte dagen. Ingen ønsker å leve slik.

Anbefaler deg å ta kontakt med legen din, snakk ut om problemene dine. Du trenger ikke nødvendigvis si at du ruser deg, da du fort blir stemplet av enkelte leger.
Tipper legen vil foreslå at du prøver et SSRI-medikament, dette ble løsningen for meg i hvert fall. Kan også anbefale kognitiv-terapi. Dette kan du spørre legen om, så vil h*n søke for deg!

Kommer du deg gjennom de første 1-2 ukene med "innkjøring" på SSRI vil du trolig merke at det blir litt lettere å stå opp for hver dag som går.
Etter en stund er du kanskje klar for trening og sosiale kvelder skal du se

Ønsker deg all lykke til!

Eh, hva er det egentlig du snakker om? Har du i det hele tatt lest tråden? De fleste anbefaler trygge og gode ting som å ikke gjemme problemene sine i rusen, samtidig som de kommer med streite tips som kosthold/trening/finne noe med mening i livet. At han bør finne noen å snakke med om problemene er også blitt nevnt. Har ikke sett så mange hobbypsykologer til nå.

Selv om kosthold, trening og å "finne en mening i livet" KAN hjelpe så betyr ikke det at kun dét alene blir å hjelpe TS. Plutselig treffer han veggen fordi det ikke hjelper godt nok, og han ender opp med selvmord eller lignende. Ingen av oss er kvalifisert helsepersonell, og vi burde ikke gi tips som om vi hadde vært det.

Ja, det er greit å si at han ikke burde ruse seg, da man aldri burde ruse seg når man har psykiske problemer. Men det første på agendaen burde uansett være å få TS til å oppsøke fastlegen sin og ta problemene sine der.

Det at smil(selv falske) faktisk skaper positive reaksjoner i mennesker og ikke bare er en manifestasjon av lykke er ikke "Idiotsvada", men et område det ble forsket mye på rundt 90-tallet, og ennå blir forsket på i stor grad. Blant flere konkluderte Robert Zajonc med at falske smil faktisk skaper følelser av glede og velvære.

Skeetonez dette er nok noe som TS vet meget godt fra før og har i bakhodet da han laget tråden. Folk må få svare med personlige råd siden det er hva trådstarter spør etter. Dette er Freak.no, ikke forum.doktoronline.no el.

Okei, gå inn på et mentalsykehus og tving de mest deprimerte pasientene til å smile så ser du om det funker eller ikke. Ikke eksperimenter på folk over Internett.

At han vet det fra før av er uviktig, det er faktisk en regel på forumet som sier at vi ikke har lov å svare på spørsmål som spør om fysisk eller psykisk helse.

Det virker som du krangler for å krangle nå. Det er ingen som til nå har begynt å anbefale for eksempel selvmedisinering med LSD og lignende, slik som alt for ofte skjer her inne. Sunt kosthold, trening og en hobby man liker kan umulig skade. Det hadde vært noe helt annet hvis TS skrev "jeg har en klump i testikkelen" og folk begynte å anbefale grønn te. Det er rett og slett gode alternativer til det TS flørter med tanken på nå, som altså er å leve et liv som kun handler om rusen han får neste helg. At han bør ta kontakt med psykolog er det vel ingen som nekter for. Han spør heller ikke om hjelp, men snarere om våre tanker rundt det å bruke cola og MDMA i helgene.

Jeg forstår virkelig hva du mener, men du lager en storm i et vannglass.

Yep jeg har lest forum reglene selv, ser også at admins daglig er inne å gir tilsnakk til tråder som bryter disse reglene, som igjen ender med mange slettede innlegg eller at hele tråden blir slettet.

Til nå så har jeg ikke sett en eneste mod kommentere rådene og forslagene fra personlige erfaringer her i tråden som negativt. Den eneste som har kommet med moralpreken er du og ditt syn/vinkling på svarene her.

La mods ta seg av dette eller rapporter postene som du ikke liker, det å skrive ett uvesentlig innlegg om dette er i seg selv regelbrudd.

Jeg ser mange innlegg jeg anser som _veldig_ dårlige råd, som f.eks. at selvmedisinering er OK og at det bare er å fortsette slik du har gjort nå. Du ser kanskje selv at det ikke er noen løsning, fordi du merker at _du_ ikke har forandret deg, men at det er _rusen_ som forandrer deg?

Jeg brukte selv cannabis for å komme meg over depresjon. Det funket sinnsykt bra i starten, men ettersom toleransen ble høyere og de nye, spennende opplevelsene uteble (les: her snakker vi over en 5-års periode med sporadisk til etterhvert daglig røyking), så ble det ikke så mye bedre. MEN, det skal sies, at jeg hele tiden modnet som jo er normalt for oppegående mennesker. Men det ble til at jeg kasta bort sinnsykt mye tid på å røyke og henge og sløve, så derfor sier jeg det jeg alltid sier:

Alt med moderasjon.

Så lenge du fungerer i jobb og hverdag, så lenge du får livet ditt til å gå rundt ellers og du oppnår målene du har satt deg for livet; hvem er jeg til å si at måten du lever på ikke er bra for deg?
Livet handler om balanse, men husk uansett at rus ikke er realitet. Det tar deg vekk, og man må passe på å komme seg tilbake fra tid til annen.
Rus burde ikke være noe man gleder seg så mye til, spør du meg om min mening, men heller de man gjør det med og erfaringene man vil gjøre for seg selv og med andre. Det er en forskjell i å leve i rus og oppleve rus.

For øvrig vil jeg uansett anbefale deg å holde deg i fysisk form og passe på kostholdet, kombinerer du dette med jobb og sosial omgang så ser jeg ikke noe problem i å fortsette slik som du gjør.

En liten sidenote: MDMA skal helst tas med 3-4 uker mellomrom, dette for å la hjernen motarbeide toleranse og serotonin-nivåene (det som gjør deg glad og tilfreds og IKKE deprimert) når sitt maksimum. Det samme gjelder cola, dog mindre "pausetid" men du har kanskje ikke merket en ordentlig nedtur enda? Kombinert med å være bakfull kan dette være ødeleggende for humør og selvfølelse, så pass på å si til deg selv en sen kveld eller alt for tidlig morgen: Det går over, det er bare slik i dag og kanskje i morgen. Spiser jeg sunt og legger meg tidlig nok VIL humøret snu.

Dette er all min erfaring, fra en som har vært i samme posisjon.
Håper det ga deg noen hjelpende tanker!

Noen ganger så er det greit å høre på noen som har gått gjennom det samme som deg og overlevd det fint, enn en lege som kun har teoretisk kunnskap om hva som kan hjelpe. Medisinering er som regel et alternativ leger tilbyr også. Sier ikke at du ikke skal snakke med en lege, men er greit å høre på hva folk som har opplevd det samme har å si da de har funnet løsninger på det.

Aner ikke hvordan jeg multisvarer, så lager ett langt svar til dere alle!

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å lese og svare på det nokså lange innlegget mitt. Det betyr veldig mye for meg; spesielt siden dette er noe jeg ikke kan snakke med noen av vennene mine om.

Det kan være greit å avklare at det jeg ser etter er råd og tanker fra andre som har gått igjennom noe liknende. Jeg er selvfølgelig 100% klar over at nFF ikke er noe samlingssted for landets mange psykiatere og doktorer, så ta det med ro. Alle svar leses og tolkes med en klype salt.
- Tror at reglementet sier at det ikke er lov å svare på spørsmål som er veldig konkrete. Jeg leter etter ett mer abstrakt svar, i og med at det saken gjelder; i prinsippet ikke har skjedd enda. Dog nært forestående.

Mange sier det er helt greit å fortsette så lenge det ikke påvirker jobb og hverdag. Det er slik det fungerer nå. Ikke merket noen form for nedtur, (nye-sterke) depresjoner. Egentlig ingenting. Annet enn å ha vært ekstremt sliten hele søndagen. Noe jeg i og for seg har vært hver søndag i mange år, så lite nytt og melde der.

Noen sier også at Emma så mye som en gang i uka kan være mye. Jeg er helt enig. Hittil har jeg bare prøvd en tur; relativt stor dose, men dog. Jeg kjenner tiltrekningen til å ville prøve igjen. Tenker på det hele dagen. Mulig det bare er en fase og kommer til å gå over med tiden?

Til dere som anbefaler lege, psykolog, terapi og slikt. Jeg har vært inne på tanken; veldig mange ganger. En ting er å åpne seg noen lunde anonymt skriftlig, se for dere å fortelle alt til en omtrent fremmed person? Det hadde ikke gått. Ihvertfall ikke enda. Hittil har jeg kontrollert det. Kun helg, fredag og lørdag. Aldri mer.

Trening og omlegging av kosthold skal jeg begynne med. Var på trening i dag for første gang på kjempelenge. Det føltes utrolig oppfriskende. Det sies man for mer energi av å trene; det får jeg finne ut av fremover.
Noen nevnte mangel på D-vitamin. Dette tar jeg allerede tilskudd for!

Tusen takk igjen for alle svar. Noen firkantede læreprekner, men det trenger jeg også. Takk til dere og!

Hei!
Jeg er ikke en av de doperfarne her inne, men i mitt hode er høres ikke cola ut som en bærekraftig løsning på å komme seg gjennom depresjon og psykiske lidelser. Det du basicly spør om er om du burde ta kokain fordi du er deprimert, og jeg har i alle fall ikke lest noen forskning som antyder at det skulle være en god løsning på problemet.

Jeg skal ikke si at jeg har vært gjennom identisk det samme som deg, og vet nøyaktig hva du går gjennom. Men det er i alle fall ikke langt unna. Jeg slet også med angt og depresjoner i årevis, og det tok mer eller mindre over livet mitt til slutt. Jeg mistet holdt på å skylle forholdet med samboeren ned i dass, jeg var dritings hele helga, jeg greide ikke prestere så bra som jeg kan på jobb, og jeg slet veldig med å sove. Jeg sovnet aldri før utmattelse (utenom hvis jeg var beruset) og bråvåknet ofte om natta med angst.

"Se for dere å fortelle alt til en omtrent fremmed person?" spør du. Fy faen, der kjenner jeg meg igjen. Men vet du hva, det er faktisk ikke så skummelt - det er faktisk tidvis både trivelig og givende. Noe av det verste for meg var da jeg kom til det punktet hvor jeg innså at jeg trengte hjelp og at jeg måtte fortelle om problemene mine. Men jeg syntes det var så forferdelig å komme fortelle dette til noen at jeg maktet ikke. Resultatet ble at jeg begynte å bruke masse energi og tanker på hvordan jeg skulle greie å fortelle dette, at jeg ble enda mer deprimert og fikk enda større søvnproblemer. Til slutt fikk jeg det for meg at jeg aldri greide å fortelle, og tanken på det gjorde at jeg virkelig traff bunnen.

Slik gikk jeg i en lang tid, og det som endret alt for meg var at jeg i et svakt (sterkt) øyeblikk fant ut at NÅ må jeg fortelle dette til noen. Jeg ringte bedriftshelsetjeneste og sa at jeg måtte ha en time på dagen. Det bars inn til legen og jeg greide å stamme frem at jeg sliter psykisk og er farlig nære å nå bunnen. Det satt sykt langt inne, men med en gang "det var offentlig" var det som om en byrde falt fra mine skuldre. Jeg aner ikke hvordan forhold du har til familien din, men neste skritt var å fortelle det til min far. Der satt ordene enda lengre inne enn hos min far, og det ble mange tårer før jeg greide å få ut en eneste setning, men jeg greide i løpet av en ettermiddag å fortelle han at jeg slet psykisk og han var veldig forståelsesfull. Jeg greide ikke fortelle han alt, men katten var i alle fall ute av sekken. Senere den kvelden tok jeg den digtale pennen fatt og skrev et langt brev til han hvor jeg fortalte absolutt alt om mine problemer. Responsen var overveldende! Jeg hadde vært livredd for dette øyeblikket i årevis - dagen jeg skulle fortelle min far om alle problemene mine - men jeg fikk kun støtte tilbake.

Neste skritt for meg var å oppsøke en psykolog. Det trodde jeg skulle være steintøft, men det var faktisk svært bra. Psykologen fant jeg tonen med veldig fort, og det som overasket meg var hvor uformelt alt var. Han er motstander av piller, og ville heller forsøke å få stablet på plass litt tanker i hodet mitt. Hos psykologen pratet vi om egentlig alt mellom himmel og jord. Vi var selvfølgelig innom de tingene som var tøffe for meg, men vi var innom veldig mye hverdagslige ting. Han hjalp meg blant annet med å få bedre perspektiv på samboerskapet mitt, vi pratet om hvordan man kan holde motivasjonen oppe på jobb, og vi diskuterte helt alminnelige ting. I dag er jeg av og til hos psykologen uten at jeg føler at jeg har noe depresjon, men kun fordi jeg føler det er veldig godt å få riktig perspektiv på hverdagslige ting.

I dag har jeg perioder deg jeg kan føle meg litt deprimert, men ingenting i nærheten av slik jeg hadde det. Ting går strålende med samboeren, og vi har en liten datter sammen. Det er 100 prosent sikkert at livet mitt hadde vært slik i dag hvis jeg ikke hadde turt å fortelle noen om problemene mine.

OK, dette ble veldig langt om egen erfaring, men jeg håper du synes det er greit å lese at det faktisk finnes en vei ut fra dette.

Mitt tips til deg er å oppsøke en lege og fortelle at du sliter psykisk og vil bli henvist til en psykolog. Jeg lover deg, legen kommer ikke til å løfte et øyenbryn engang. Dette hører han daglig. Mitt neste tips er å fortelle om problemene dine til noen som står deg nær. Om det er et familiemedlem eller en kompis aner ikke jeg, men jeg er sikker på at du allerede har en formening om dette. Fortell så mye du klarer, men det beste hadde vært om du forteller alt akkurat som det er. Selv om jeg vet at det kan være veldig vanskelig. Kanskje gjør som meg, og skriv ned detaljene i et brev. Det kan også være greit å forklare at du helst ønsker å prate om dette på dine premisser, slik at du slipper å bli stilt spørsmål om hvordan det går med deg hele tiden, men at dere kan snakke om det når du føler for det.

Og hvis (når?) du kommer deg til en psykolog, bare forsøk å si ting som de er. Jo mer du holder for deg selv, jo vanskeligere er det for en psykolog å hjelpe deg med tankemønsteret ditt.

Til slutt vil jeg gjenta tipset flere andre allerede har kommet med. Fysisk god helse er bra for psyken. Forsøk å beveg deg nok, få nok søvn og spis stort sett sunt. Det gjør underverker for hodet!

Beklager at dette ble overkant langt, og jeg ønsker deg lykke til. Jeg håper virkelig du tør å fortelle noen om dette

Bare vær så snill å les deg opp på ihvertfall mdma, som kan gi deg alvorlige konsekvenser av overbruk. I moderate mengder "er det greit".. Ikke ta store scoops av hjernen din.

Det med at du har bare prøvd en gang og tenker på det hele tiden er veldig normalt. Det går over etterhvert tenk så kjipt da å poppe emma en gang i uka, da forsvinner magien veldig fort.

Mitt råd til deg er å lese, spørre og få all info om det rusmidlet du skal innta, så du vet hva du driver med. Før, under og etter rusen er viktig. Ta vare på deg selv.
Jeg anbefaler også alle til å holde seg unna greier som slutter på "in" og piller. (Men dette er bare noen jeg personlig mener, da jeg mener det er dritt)

Virker som en smart og oppegående gutt, du vet nok selv hva som er best for deg. ☀️

Jeg er mer som GotCandy, jeg har null erfaring med narkotika, men jeg har lest en god del om det. Jeg har også historie med alvorlige depresjoner ++. Og jeg innså at jeg trengte hjelp etter noen få psykotiske episoder (da var livet helt i grøfta). Men jeg var redd, da jeg hadde hørt en del om Freud og hans hyperlenking til seksualitet. Og dette var noe jeg spurte min behandler (psykiatrisk sykepleier) om. Og han smilte og sa "Je græv itte i boksene på folk!". Jeg og min psykiatriske sykepleier hadde ukentlige samtaler i over 6 år, for å rette på mye av det gale. Mens vanlige depresjoner tar normalt ca. 2 år. Denne behandlingen var også helt gratis, og han brukte sin sosiale intelligens (som er meget høy), til å "smelte mye is".

Ellers besto behandlingen i å sette ord og gå igjennom det du har opplevd. Dette er noe som gjør vondt, men det skal til. Og hvis du tar forskjellige stoffer, sinker det eller kanskje ødelegger denne prosessen. Men du får fjernet problemet en gang for alle!

Ellers vil jeg ønske deg lykke til! Og dette er ikke noe farlig! Du kan se på det som oppdateringer til din Windows, eller patching av et program. For du har noen "bugs" i programvaren din (også kalt oppdragelse), som trenger å oppdateres. Verre er det ikke!