Den linken din handler om at det er en myte:

Nå skal ikke jeg sette meg så mye inn i dette, men kan jo prøve å svare.
Hjernen er jo delt opp i flere deler. Til forskjellige oppgaver bruker vi forskjellige deler av hjernen. Ett sted er minnestedet, følelsestedet osv (er ikke 100% sikker da)

Øynene sender lysinfo til hjernen, så vi hadde ikke sett mer med bare øynene.

@fth

Virker som du har et noe ukorrekt "bilde" av hvordan hjernen fungerer.
Som allerede nevnt av andre, består hjernen av flere deler, der hver del i hovedsak tar for seg spesifikke oppgaver. Samtidig foregår også et samspill mellom de forskjellige delene, det kan på mange måter minne om hvordan en pc er bygget opp. Og i pc sammenheng er det greit å snakke om prosent, men når det gjelder hjernen blir det egentlig litt feil å snakke om prosent, da hjernen på mange måter fungerer som en muskel. Jo mer du bruker hjernen jo bedre fungerer den, mens jo mindre du bruker hjernen, jo slappere blir den. Hjernen er også under forandring hele livet, jeg er ingen hjernekirurg, så jeg skal ikke uttale meg så alt for mye, men du kan jo lese litt selv, står en god del i Store norske leksikon.

Et lite utdrag:
Og et til:
Her kan du lese alt: Store norske leksikon.

Naar du dor vil Energien som er deg bli til alt som er rundt oss. Du kan ikke se denne energien, men den er der.

Hvordan det er og vere denne energien har ikke jeg peiling paa, men det er i vertfall slik jeg ser paa det.

MeTheWall: Visste omtrent alt som står der men takk som poster det, ga litt mer innsikt! Var bare en forenklet versjon av hvordan venstre og høyre hjernedel blir brukt til jeg postet. Hvor på de to sidene alt foregår aner jeg ikke, bare hvilken side.

Danbanan: Yup, er det jeg mener med at menneske kroppen er ett fengsel på en måte, og når man dør blir denne energien sluppet fri

Basert på min egen nøytrale, objektive og følelsesløse observasjon av virkeligheten, så ser det nok desverre ut til at vi har en tendens til å skille kropp og sjel, noe som jeg ikke får til å henge på grep.

Faktum er at vi er ett hele, vi er èn kropp med mange organer, hvor hver av organene har hver sin funksjon. Dette gjelder også hjernen.

Men, vi er ett med universet, du er meg og jeg er deg, vi er alt og ingenting sammen. Hva alt og alle har til felles er at hva som er livgivende er energi. Som kjent kan ikke energi verken skapes eller forsvinne, den bare er, den kan kun bytte form. Slik er det også med mennesker og deres såkalte "sjel" eller "ånd".

Der tror jeg også forklaringen er når noen her nevner: "Kan du huske noe fra før du ble født?". Nei, for da hadde du uansett ikke det samme organet du nå besitter, din nåværende hjerne. Energien sirkulerer rundt i universet og tar forskjellige former. Men tenk så, hva er sannsynligheten for at du nå kan oppleve det å titte opp på en stjernehimmel en klar natt i en menneskekropp? Hvorfor er du i denne kroppen og ikke i en annen? Hvor kommer akkuratt din sjel fra? Har du arvet den av dine foreldre? Det tror jeg til en viss grad, fordi hjernen er også basert på arvelige gener og dermed er mye av din personlighet og oppførsel forårsaket av arv, men også miljø selvsagt.

Da ser man at personlighet, sjel eller ånd, er noe som er skapt fra utsiden og inn. Altså er det det du opplever og ser som skaper deg, og hvordan du forbinder disse opplevelsene med tidligere opplevelser, og disse er unike for enhver, så er personligheten, dermed er ikke personligheten noen sjel eller ånd som kan føres videre. Det er her og nå. Når du dør vil energien bytte form, og det er absolutt mulig å bli gjenfødt i en ny menneskekropp senere, om det kanskje tar flere millioner år i mellom, så merker jo ikke du akkuratt noe til det uansett. Men på veien dit kan du jo ha tatt form som tusenvis av andre ting før det også eller om du bare er en del av den kosmiske og konstante energien.

Så, vår personlighet er energi, vår hjerne er da på en måte et filter som styrer denne energien på en viss måte, dermed unik for din kropp, det er derfor du føler at du har et "jeg".

Da tror jeg også at alle mennesker er med på å styre hverandre ubevisst, for om denne energien er ett hele, så vil erfaringene og opplevelsene fra alle være med på å forme denne energien vi er en del av og styre den i en viss retning ingen vet hvor skal. For tro ikke at alt dette er totalt meningsløst. For et sløseri med energi det ville vært, eller hva?

Vist jeg skal tro det di kristne sier så kommer jeg til å brenne i helvette i en evighet mens jeg spiller poker, drikker brennevin og puler horer.

Hadde vært litt enklere å følge med hvis det var på engelsk istedenfor spansk Men har sett den selv, og må si meg enig med det du sier

Etter døden er lik før fødselen:
Fullstendig fri for smerte og bekymringer.

Redselen for å dø avtar merkelig nok med alderen. "Gammel og mett av dager" er mer enn en talemåte.

De som er heldige dør plutselig og helt uventet. Eksempelvis en trafikkulykke eller et hjerteslag.
De som er uheldige,må gjennom en kort eller lang seigpining med smertehelvete og/eller hjelpeløshet.

Har av og til muskelkrampe i leggen. Varer bare høyst et minutt. Men smertene er verre enn alt annet.
Hadde de vart i timer eller døgn, hadde jeg hatt problemer med ikke tørne helt.
Så jeg forstår godt folk med kroniske sterke smerter faktisk imøteser døden som en befrier.
Det samme gjelder folk som må ha hjelp til absolutt alt inklusive å gjøre sitt fornødne og som er bundet til en seng/stol 24 timer i døgnet.

Mennesker tar seg selv, igjen, altfor høytidelig. "Hva skjer etter at jeg er død?" Alt forsetter som normalt... Mennesker vil gå på jobb, noen vil kjøre bil, drikke seg en øl. Noen vil sannsynligvis sørge over deg i noen dager/uker/måneder/år, men på et tidspunkt vil du være glemt, og månen vil fortsette å snurre rundt jorden, og jorden rundt seg selv og rundt sola. Mennesker og dyr har dødd i årevis! Du skal nok få det til du også, ingen grunn til bekymring=)

Mennesker er altfor redde for å ikke være tilstrekkelige. At de fortsatt kan være til nytte etter deres død, at de fortsatt kan gjøre noe, at de ikke vil bli glemt. Som sagt tidligere, mennesker har dødd i årevis, og de blir ikke husket, og de finnes ikke lenger(hvis du ser bort ifra at cellene og atomene i kroppen blir gjenbrukt av insekter til å legge nye egg eller lignende). Vi tror at ofte at bestemoren vår ser ned på oss, eller at vår døde mor er en engel i rommet. Kan du se for deg hvor overfylt jorden,himmelen eller helvete hadde vært om alle levende vesner(planter, dyr, insekter, mennesker) hadde blitt om til spøkelser som så på oss og passet på oss. Personlig finner jeg det mer urovekkende å ha milliarder av sjelder som ser på meg enn tanken på å være ikke-eksisterende etter min død. Tanken på å bli gjenbrukt som flue-egg er en mye mer tilfredsstillende tanke=)

Mye gode tanker der, virker som om ditt syn på det hele gir deg et avslappet forhold til døden og det er vel kanskje nesten det viktigste sånn uansett hva man tror på; at man har et avslappet og trygt forhold til det/døden :-).

Men måtte humre litt for meg selv da innlegget ditt fikk meg til å se for meg skuffelsen til en hinduist i det han finner ut at h*n er "reinkarnert" som flue-egg. Bad karma ;-).

=) Jeg har et avslappet forhold til det meste, det lar meg både se og nyte alle detaljene i hverdagen.

Hvis man stadig bekymrer seg over hvordan døden kommer til å være vil man, når døden endelig kommer, oppdage at livet egentlig bare bestod av døden(eller tanken på den), og jeg ønsker at den korte tiden jeg har her skal bestå av livet(eller tanken på det).

(Ja, en hindu vil nok oppfatte det som dårlig karma. Jeg synes alle elementærpartikler er nydelig, uansett hvilken sammensetning de kommer i, så om noen av "mine" atomer blir resirkulert til jord, flue-egg eller vanndråper, ja så passer de like godt der som de gjør i kroppen min=))

Reinkarnasjon er umulig med tanke på total biomasse på jorden, samt det er ingen bevis for det. Sjangsen er veldig stor for at ingen ting kommer til og skje, bare evig mangel på eksistens. Umulig og forestille seg, men med mindre man kommer med bevis, er nok dette den mest fornuftigste konklusjonen.

Lyst til på forklare litt mer rundt denne biomasse-påstanden din?

Liker å tro at sjelen blir om til Energi

Tro har ingenting på et underforum om viten og søken etter viten å gjøre.

Anngående reinkarnasjon:

Når vi blir født vet vi ingenting.
Vi blir sprutet fulle med info fra alle kanter, og opp gjennom årene bygger vi oss opp en virkelighetsoppfatning utifra de opplevelser, tanker, input vi får.
Disse opplevelsene, tankene og inputene er resultatet av alle tidligere tanker, opplevelser, input som tidligere organismer har hatt.
Ved å fortsette å bygge videre på disse vil jeg i høyeste grad påstå at man i en eller annen forstand er reinkarnasjonen av tidligere mennesker. Man bygger jo videre på opplevelsene deres.

Når jeg en gang får en unge vil den ungen fortsette til en viss grad fra det punktet jeg er når han/hun blir født.
Dette barnet blir til en viss grad reinkarnasjonen av meg.
Men fordi man får input fra en hel del andre kilder enn foreldrene sine, vil man også bli fortsettelsen/reinkarnasjonen av disse kildene.

Tror du ja!
Til syvende og sist er alle meninger en tro på noe.
At troen din kanskje har flere vitenskapelige bevis enn for eksempel min gjør ikke noe mindre til en tro.

Tro har absolutt alt med et underforum om viten og søken etter viten å gjøre. Hvis mennesker ikke hadde hatt tro, så hadde man heller ikke hatt behov for å søke etter viten

Ettersom jeg har hørt fra flere forskjellige personer (pålitlige folk), så kommer man til å se et lys. I og med at det er flere som har sagt dette, har jeg slått meg til ro med det. Ta for eksempel sjefen til min far. han havnet på sykehus grunnet hjerteproblemer, og han var død i rundt 1 minutt. Når han våknet var han litt lettere irritert. Dette viste seg å være fordi han hadde sett et lys, og han hadde følt en enorm ro, akkurat som om alle byrdene i livet forsvant. Så når han ble dratt tilbake igjen i kroppen, ble han litt irritert. Han lever den dag i dag.

Etter jeg fikk høre den historien, begynte jeg faktisk å tro på at det finnes liv etter døden

Skulle det ha eksistert et liv etter døden så hadde blitt jævli overbefolka etterhvert.
Til dere troende; gjelder liv etter døden også dyr? insekter? kun mennesker? - Vil vi se dinosaurer når vi dør og havner i "livet etter døden"? Eller mener dere det er karma som bestemmer, og kun snille mennesker med godt hjerte "kommer tilbake"?

Ettersom dyr, insekter o.l. ikke kan snakke / forklare sine opplevelser, blir det litt vanskelig å si så mye, men vil jo selfølgelig tro at det samme skjer med dem som med mennesker. Karma og karma... Jeg retter litt mer mot reinkarnasjon, og at det dermed ikke er så overbefolket. Jeg ser ikke på meg selv som en som tror på Gud eller noe da, men liv etter døden? ja.

Med tanke på at det diskuteres et emne der vi ikke vet sikkert hva som vil skje så er vel det eneste vi kan gjøre å tro? Noen tror på mer plausible teorier enn andre, men det er fortsatt en tro.

Nå antar jeg du tenker på religiøs eller lignende tro når du skriver tro ikke har noe på et underforum for viten å gjøre, men med et emne om hva som skjer etter døden så er vel religion en av de sidene som har flest teorier på dette punket.

Man kan selvsagt utelukke disse teoriene om man vil og ha en ren vitenskapelig diskusjon, men på det emnet her tror jeg kanskje det fort ville blitt en kort diskusjon. Tror heller ikke det er det TS er ute etter. Man kan kanskje heller spørre seg selv om underforumet er feil.

Utgangspunktet for mye forskning er vel ofte at noen har en tro på noe, selv om mye selvfølgelig er oppdaget ved tilfeldigheter.

jeg trodde før at man bare forsvant, rotnet og ble til ingenting, og det er jo antageligvis det som skjer også.
men i det siste har jeg lekt med teorier, og selv om det er umulig å vite er det heelt naturlig at mennesker lurer på disse tingene. Jeg tror at når døden inntreffer får man en sterk DMT opplevelse først og fremst. ut ifra forklaringer av nær-døden opplevelser, og mine egne DMT erfaringer. Jeg håper man får svar på hva man måtte ønske av tid, rom og mysterier. reinkarnasjon, himmel, helvete og paradis er for meg umulig å tro på, men hadde jo vært dødsbra om det var sånn

Nå snakker du deg bare bort. Ingen har påstått at vitenskapen kan forklare alt. Men det var ikke det jeg kommenterte. Jeg kommenterte tullekommentaren din om en "boks".

Jasså?

Det står i sterk kontrast til andre ting han har sagt. Har du en kilde?

Det er bare tull, siden den fysiske kroppen er en forutsetning for at hjernen skal kunne fungere. Hjernen er en klump med fysiske celler som sender fysiske signaler seg imellom. Uten disse cellene, ingen hjerne.

Alle deler av hjernen har forøvrig kjente funksjoner. Vi bruker faktisk hele hjernen! Det er en grunn til at den hele tiden utvikler seg og skaper nye forbindelser. For eksempel har taxisjåfører samme mønstre i hjernen fordi de har så mye trening med å finne frem på stedet der de kjører taxi.

Det finnes ingen sjel. Energi er noe annet.

"Samme energi"? Hva i all verden betyr det? Hva slags energi er det?

Dette skjer når hjernen utsettes for visse påvirkninger (påkjenninger, mangel på oksygen). Det er altså noe som kun skjer i hjernen. Og folk opplever omtrent det samme fordi menenskehjernen fungerer på samme måte fra person til person.

"det finnes ingen sjel" finnes det intet grunnlag til å konstantere.

At en opplevelse kommer fra en påvirkning av hjernen, gjør vel ikke opplevelsen mindre ekte fordi? Alt du opplever her i verden er pga at hjernen blir påvirket, så hvordan kan man påstå at det som kommer av den og den typen påvirkning er det eneste som er ekte?

Hva får deg til å tro at det finnes en sjel (i form av energi)? Fordi noen folk sier det? Akkurat som at folk sier jorda ble skapt på 7 dager?

Jeg stusser litt over å se at SKY ser ut til å forfekte et harbarka materialist livssyn - det er liksom ikke slik jeg husker SKY på forumet her fra gammelt av. Hva har skjedd?

Anyways

on topic.

Jeg er absolutt ikke imot den vitenskapelige metode. Den er flott. Objektiv observasjon er veien å gå om man vil finne sannhet.

Når det gjelder sannheten om en selv, mener jeg også at en slik vitenskapelig fremgangsmåte er forbilledelig. Nemlig objektiv selvobservasjon på dypere og dypere plan. Der sannhet om eksistens og en selv trer stadig klarere frem.

Mitt eget forbilde hva gjelder denne metode er Sidharta Gautama også kjent som Buddha. Gjennom år med objektiv selvobservasjonkommer Buddha til erkjennelsen at det ikke finnes noen sjel. Ikke en gang en observatør. At alt dette er illusorisk. Samtidig hevder han at livskraften grunnet begjær fortsette å strømme i en annen materie, en annen kropp etter at livsstrømmen forlater den nåværende materie (kroppen dør).

SKY vil kanskje hevde at dette er religiøse forestillinger med - ikke noe grunnlag i det hele tatt. Grunnlaget er nettopp ens egen selvobservasjon. Det blir en subjektiv opplevelse - men en opplevelse som ifølge Buddha lar seg reprodusere forutsatt at man følger samme metode. Det kan kreve et helt liv med utrettelig arbeid.

Det finnes ingen bevis iform av materialistisk verdensbilde som kan støtte opp om Buddhas påstander. Buddha formaner da også om at vi ikke skal ta noe av det han sier for god fisk - før man som gode vitenskapsmenn gjenom objektiv selvobservasjon når de samme stadiger og nivåer av innsikt som det Buddha hevder å ha oppnådd.

Det eneste som peker i at Buddhas verdensbilde er rett er andre mennesker som gjennom samme metode hevder det samme. Det finnes også enkelte som gjennom psykedeliske tilstander mener å huske tidligere liv.


Før man blir bombastisk i sitt materialistiske verdensbilde synes det avgjørende å utforske i dybden hva liv egentlig er. Hvor starter livet? Jeg studerer for tiden cellebiologi og ettersom man går inn på de enkelte bestanddeler i celle-livet så er det en slags flytende overgang gjennom ren kjemi og hva som er liv. For meg er det et mirakel. Liv strømmer gjennom materien og bevisthet strømmer gjennom materien. Materien gjenbrukes om og om igjen. Det sies at kroppene våre består av hva som en gang var stjernestøv.

Og hva er relasjonen mellom liv og materie? Hvor forsvinner liv etter at den slutter å strømme gjennom en materie.

Personlig synes i allefall en ting klart. Jeg klarer ikke å konkludere med at livet, dette underlige som vi ikke forstår, nødvendigvis ikke kan ta bolig i en ny materie etter at forholdene blir for ugunstige i materien den strømmer gjennom akkurat nå.

Men det har jeg selvsagt ingenting i et materialistisk verdensbilde som støtter opp om. Nå mener jeg dog at det er mange ting som peker utover et utelukkende materialistisk verdensbilde. HVertfall når man skal studere underlige ting som liv og bevisthet.

Reproduserbarhet spiller ingen rolle i et slik tilfelle, da metoden man bruker for å konkludere er graverende uvitenskapelig. Samme hvor mange som kan reprodusere følelsen av at man har levd tidligere, sier ikke det noe som helst om hvorvidt reinkarnasjon faktisk er mulig – det sier kun at mange kan få følelsen av det.

Vitenskap forutsetter ikke et materialistisk verdensbilde. Vitenskapen går dit bevisene peker, og om det er i retning av reinkarnasjon og en evig sjel, så er det ingen hindring. Det er bare at ingen bevis peker i den retningen.

Det er også enkelte som gjennom psykedeliske tilstander mener å ha sett grønnhårede dverger med elefantsnabel strømme ut gjennom et hull i veggen.

Hva er relasjonen mellom bil og metall? Hvor forsvinner bil etter at den slutter å strømme gjennom et metall? Hvor tar bilen veien når den har blitt knust og smeltet? Åndelige ledere mener "bilheten" forlater bilmetallet når den knuses, for så å ta innta nytt metall i fabrikken og kjøre videre i en ny kropp.

Provo: Jeg er helt enig med deg i at det ikke finnes noen vitenskapelig bevis for reinkarnasjon. Jeg velger til tross for dette å ikke utelukke muligheten. Om vitenskapen var aldri så fremskreden - så tror jeg å kunne bevise reinkarnasjon ved hjelp av ytre observasjon er umulig. Hvertfall den type reinkarnasjon som Buddha snakker om.

Den siste lignelsen der henger jeg ikke helt med på. Jeg prøver å peke på det fascinerende i at det ikke er mulig å si hvor livet kommer inn i bildet når jeg studerer cellebiologi. Jeg synes sammenlignelsen din med bil og bilhet ikke er like god.. Tror kanskje det hadde vært bedre med elektrisitet eller magnetisme eller noe sånnt. Men usikker.

Anyways. Innlegget mitt var mest ment som et inspill fra sidelinja.

Avslutter med et Buddha sitat jeg tror vil passe Provo bra: Forbillidelig og god vitenskapelig tankegang

Jo, vi kan slå fast at det ikke finnes noen sjel. Det er null bevis for at det finnes.

Når sa jeg at opplevelsen ikke er ekte? Jeg forklarte jo tvert imot hvordan opplevelsen oppstår. Herregud, det er ikke rart du tror på så mye tullball når du ikke engang klarer å skille mellom selve opplevelsen og grunnen til opplelvelsen.

Nå lyver du vel? Du velger ikke å ikke utelukke muligheten. Du tror fullt og fast på det, og peker blant annet på "år med objektiv selvobservasjon".

På ingen måte.

Ja, det sier de alltid når de bare vil spre propagandaen sin men ikke er villige til å underbygge det de skriver og argumentere skikkelig og rasjonelt for det...

Ja. Om det er noen jeg skulle mene har mere autoritet enn andre på dette området er det dem som har drevet med årevis av objektiv selvobservasjon - dem er for meg som vitenskapsmenn på sinn og kropp - ved hjelp av direkte erfaring - har dem mest sannsynlig utforsket dypere deler av eget sinn og eksistens.

Grunnen til at jeg tror på dette er at jeg selv driver med meditasjon. Man oppdager fort at dess mere tid man tilbringer i meditasjon dess dypere når man, og dess mere klart trer sannhet om eksistens fram. Dermed konkluderer jeg at en som er perfekt i det meditative nødvendigvis har en klarere forståelse av sannheten og eksistens enn det jeg har.

Jeg liker den karmiske tankegangen. Den gir en slags mening for det meningsløse utover dette liv.

Jeg tror fullt og fast på en universell moralsk lov - en lov som man blir belønnet for å følge og straffet når man synder mot. Dette kan man greit observere uten å dra inn tro på reinkarnasjon.

Angående reinkarnasjon så må du nesten tro meg på at jeg holder muligheten åpen for begge deler (reinkarnasjon eller ikke reinkarnasjon).

I bunn og grunn så spiller det ingen trille. Vi har dette livet - og vi må forholde oss til det.

Ok... Da lurer jeg på hvordan man skal kunne observere dette? Ifølge Buddha vil man i dødsøyeblikket bli "sugd" inn i en ny materie som tilsvarer det samme plan med de samme "vibrasjonene" som man har i dødsøyeblikket. Ut ifra "like attracts like" tankegangen. Der hele universet inngår i ligningen.

Hvordan man ved hjelp av ytre observasjon, skal kunne avdekke en slik form for reinkarnasjon er utover min forstand. Men du kan kansje opplyse meg?

Problemet er at mennesker er elendige observatører. For det første er ikkje sansane våre stort meir enn middelmådige, og for det andre har vi ei fordømt evne til å farge både observasjoner og minner med forestillinger om korleis verda skal vere. Populært sagt er den enklaste personen å lure deg sjølv.

Viare så kan det ikkje kallast vitenskap bare fordi en bruker lang tid på noko. Det kan kallast vitenskap i det det følger metodikken; kritisk, åpen tilnærming til det.

Så å anta at folk som bruker tid på å utforske seg sjølv som du så vakkert seier det veit meir om psykologi og biokjemi enn nokon som har studert det er ein antagelse som er fullstendig bak mål. I tillegg kan eg jo nevne at sample size på en person vil få dei fleste alternativmedisinere til å virke dønn seriøse.
Nåja, at folk er flinke til å lure seg sjølv er ikkje noko nytt, og at du blir flinkere til å lure deg sjølv når du bruker meir tid på det er heller ikkje direkte sjokkerande...
Men universet har ingen meining. Evolusjon har ingen meining. Ingen mål, inga meining.
Gratulerer, tru kan du gjere i kyrkja. Forumet heiter vitenskap og forskning. Kva bygger du trua di på? Er det observasjoner som fører til at en objektivt sett må komme til den konklusjonen at det finnast ei universell moralsk lov? Moral er jo noko som varierer heftig mellom kulturer.

Tyngdekrafta er godt døme på noko vi kan komme fram til ved objektive observasjoner. Gir eg hundre personer stoppeklokke, metermål og stein vil alle komme fram til at gravitasjonskonstanten for jorda er omlag 9.81m/s^2. Er den universelle moralske lova i same situasjon?
Og difor foretrekker eg å fylle nysjerrigheita mi med ting som faktisk ikkje er reinspikka overtru.

At hypotesen ikke er hverken falsifiserbar eller verifiserbar gjør den ikke mer troverdig.

Liv er fascinerende, men det jeg prøver å illustrere er at det ikke er mer meningsfullt å hevde at "liv strømmer gjennom materien" enn at "bilheten strømmer gjennom metallet".

Nei, det ville nok ikke vært bedre med elektrisitet og magnetisme. Men det kan kanskje virke slik hvis du ikke har et solid grep om disse naturfenomenene – de blir i hvert fall misbrukt til det fulle i sammenhenger av den typen. Men hvis du ikke likte eksempelet, så kan jeg generalisere prinsippet: Hva er relasjonen mellom mønster og bestanddeler? Hvor forsvinner mønsteret etter at det slutter å strømme gjennom bestanddelene? Hvor tar mønsteret veien når det har blitt plukket fra hverandre?

Vi er nok uenige i hva som kjennetegner tilstrekkelig god "observation and analysis".

Det er ganske åpenbart at du med denne typen selvobservasjon kun kan utforske den subjektive opplevelsen av selvobservasjon. De har nok god oversikt over den menneskelige bevissthet sett innenfra, men de har en sterk tendens til å ikke anerkjenne nettopp den begrensningen – sett innenfra. Det er ikke mulig å gjøre gyldige konklusjoner om reinkarnasjon, hvordan liv oppstår, hva bevissthet består av osv. ut fra dette grunnlaget. Det eneste objektive man kan få ut av slik selvobservasjon er informasjon om hvordan observasjonen oppleves, ikke hva slags underliggende fenomener som er årsaken til at opplevelsen oppleves slik den gjør.

Hehe, nei. Du kan ikke slå fast noe som helst uten bevis for det du slår fast.. Og det er ingen konkrete bevis på at det ikke finnes en sjel. Du kan for all del si at det ikke finnes konkrete bevis for at det finnes en sjel heller, men det er ikke grunnlag til å forkaste ideen. Du må bare akseptere at enn så lenge så vet vi ikke om det stemmer eller ikke, simple as that, Det det later til at du gjør derimot er å tro at vi vet idag så mye, at vi kan slå fast at det ikke finnes en sjel..

Når folk opplever NDO og lignende så kan du heller ikke si at det er noe som bare skjer inne i hjernen, fordi hjernen reagerer.. Om man ser på hjernen som bindeleddet fra sjel til kropp så er det intet annet en naturlig at man kan påvirke "sjelelige" opplevelser ved å påvirke hjernen.

At Hjernen kan påvirkes til å gi en person en "ut av seg selv opplevelse" betyr ikke at den opplevelsen bare eksisterte inne i hjernen.

Jeg er åpen for å akseptere at det ikke finnes en sjel den dagen vi skulle få teknologi til å bevise noe slikt.. Det virker ikke som om du hadde akseptert det motsatte, hvem er den største tullingen?

Jeg var selv imot hele konseptet av en sjel før i tiden, opplevelser, tanker og diverse har ledet meg til å endre mening. Om ti år kan det hende jeg har endret mening enda en gang, det er slik livet går.. Men jeg sitter ikke her og sier bastant og sier at det eksisterer en sjel, men at muligheten er der. Du sitter derimot og sier bastant at det ikke eksisterer en sjel, det er faktisk du som er den troende av oss to..

Slashdot:

Jeg er helt enig i det første du sier. Det er derfor meditasjon kommer inn. Nettopp for å gjøre oss til bedre observatører. Til å trene oss i objektivitet. Til å ikke lure oss selv, til å være ved virkeligheten slik den er (ikke slik vi ønsker den skal være eller drømmer om at den skal være).

Jeg antar derfor at en som er trenet i objektiv observasjon. Som har perfeksjonert denne egenskapen - har en tilnærming som er langt mindre farget av subjektive forestillinger, fantasi, drømmer e.l. enn det f.eks jeg har. Jeg antar at en med trenet konsentrasjon uforstyrret fra tankesurr kan gå dypere inn i eget sinn og å oppdage dypere aspekter av egen psyke.

Det har selvsagt ingenting med biokjemi å gjøre. Meditasjon kan dog ha innvirkning på biokjemien. Studerer man biokjemi så vil du derimot ikke, gjennom direkte erfaring, bli bedre kjent med din egen psyke.

Angående "universell moralsk lov":

- Jeg observerer at mennesker som gjør dårlige handlinger - som oftest får svi for dette. Altså kan en slags karmisk lov observeres uten å dra inn tro på reinkarnasjon. Nå peker Buddha på at "mind matters most". Og at når du f.eks blir sint så er det ikke nødvendigvis slik at du får svi for sinnet ditt i ettertid. Men der og da, så mister du alt av sinnslikevekt og harmoni - du lider. Gjennom meditasjon så trer dette enda klarer fram. Har man f.eks en tanke om skade noen vil man observere at man mister sinnslikevekten (man blir straffet).

Jeg deler ikke din oppfatning av at livet er meningsløst (om jeg forstår deg rett?). Uavhengig av om reinkarnasjon finnes eller ikke.

Nå tror jeg dog du misforstår hva jeg mente med at en karmisk tankegang kan gi en slags mening for det meningsløse utover dette liv. Evolusjon - det være om den har et mål eller ikke - gir en slags forklaring på hvordan mennesket ble til. Det samme gjør Big Bang og teorier om universets begynelse. En karmisk tankegang gir en slags forklaring på meningsløs lidelse. Dette liker jeg. Jeg liker tanken på at det er en slags orden eller lov bak. Men jeg skal ikke hardnakket forfekte at det er slik. Jeg har ingen personlig direkte erfaring av tidligere liv og av at karmisk lov beveger seg fra liv til liv.

Siste sitatet ditt er jeg også helt enig i. La oss forholde oss til virkeligheten slik den er. Jeg har dog liten tro på å forkaste virkeligheten slik den oppleves - eller å forkaste å søke å få en klarere og sannere persepsjon av virkeligheten. Dette mener jeg tvert imot er den mest meninsfulle aktiviteten man kan bedrive

Når vi har leita i tiår etter tiår, etter stadig meir aparte teorier, og ikkje finn noko som peikar i retning sjel, og heller ikkje har ei forklaring som held vatn så er det naturleg å avskrive fenomenet, inntil nokon kan komme med noko nytt.

Sjølv om ingen har bevist at eg ikkje kan fly ved å flakse med armane er det naturleg å anta at eg ikkje kan det.
Kor grundig må vi undersøke noko for å sei at det er så lite truleg at det er reelt at det er bortkasta tid?
NDO kan forklarast ut fra det vi veit om hjernen sin funksjonsmåte så vidt eg veit, og i så fall er det enkelt å bruke occams razor og kutte ut ukjente faktorer.
Det blir ærleg tala å gripe til et såpass tynt halmstrå at det glir over i det meiningslause. Her kjem du med ein ikkje-falsifiserbar teori, og vil ha den sett over den falsifiserbare teorien om at ndo er eit fenomen av kjemisk aktivitet i hjernen.
Eg er åpen for å akseptere det den dagen det blir vist, men så langt så har ingen vist det, ingen har komt med ein akseptabel forklaringsmodell, det er ingenting i evolusjonsteorien som tilseier at vi skal ha sjel, det er ingenting som tyder på det. Da forkaster eg det, og konkluderer med at det nok ikkje finst. Det fine med vitskapen er at det er ein metode som gir rom for å endre meining.

Jeg tror jeg er enig.

Jeg er hvertfall 100% enig i at det ikke finnes noen vitenskapelige bevis for reinkarnasjon og at en det vil være umulig å gjøre reinkarnasjon av den type Buddha snakker om om til en falsifiserbar eller verifiserbar hypotese.

Når man snakker om bevisthet, psyke og eksistens og liv så mener jeg dog at en vesentlig og relevant synsvinkel er den som kommer innen-ifra. Da jeg mener denne synsvinkelen er relevant så mener jeg at dem som har utforsket sinn og psyke, eksistens og liv - nettopp innenifra - gjennom en så vitenskapelig metode som mulig ved en slik synsvinken (nemlig objektiv observasjon) - og perfeksjonert en slik objektiv observasjon gjennom år - kan være verdt å ta med i ligningen.

Jeg er enig om man du snakker biokjemi. Men er u-enig i at man ikke kan finne ut av underliggende årsaker til at opplevelsen oppleves slik den gjør.

Buddha snakker om forskjellige typer bevisthet. Øre-bevisthet, Øye-bevisthet, nese-bevisthet osv osv. Og at alle dem satt sammen gir illusjonen av èn bevisthet. Derav konklusjonen: Ingen sjel.

Altså. Buddha gir mange årsaket til uderliggende fenomener som er årsak til at opplevelsen oppleves slik den gjør. Sett fra synsvinkelen - "Mind in mind"

Introspeksjon kan aldri kalles objektiv observasjon. Det er umulig å legge til side brillene man ser gjennom og observere sitt eget sinn objektivt. Det finnes teknikker, feks fenomenologisk reduksjon, men svært få mener at fullstendig "Epoché" kan bli oppnådd.

Jeg er derimot enig i at introspeksjon som en subjektiv metode har sine nytteverdier, men det er viktig å anerkjenne dets grenser.

Dog vil jeg våge å påstå at objektiv observasjon av eget sinn kan trenes opp. Det er bare å gi seg i kast selv og man vil oppdage at man blir bedre

Om det finnes 1% objektivitet, 10% objektivitet eller 60% objektivitet så vil det ikke være urimelig å annta at 100% objektivitet kan oppnåes.

Er ellers enig i at 100% perfeksjonert objektiv selvobservasjon er vanskelig. Buddhaer vokser da heller ikke på trær.

Fordi 100% objektiv selvobservasjon med en sylskarp evne til konsentrasjon er en sjelden egenskap - kan vi slutte at gud og hvermansen ikke kjenner sin egen psyke og dens dypere lag, de aller dypeste lag, 100% ut og inn. Mange, sikkert de aller fleste mennesker har en fovirret og ufullstendig opplevelse av virkeligheten.

Men dette forandrer ikke at liv/bevisthet/sinn/eksistens er en opplevet dimensjon. Jeg har som sagt tro på å inkludere denne dimensjonen - med så reine briller som overhodet mulig - inn ligningen.

- Selv om det i et utelukkende materialistisk verdenssyn er fullstendig uinterresant. Og som bevis på dette plan - aldri kan fungere.

Skal man få den fulle og hele sanneht om ting som bevisthet/sjel/sinn/eksistens må man dog ha alle mulige synsvinkler på bordet. Utelukker man en relevant dimensjon og synsvinkel kan man risikere å ikke få det fullstendige bildet.

Enten var ikke posten min tydelig nok, eller så har vi forskjellig forståelse av hva som er objektivt. Mye av det du ellers skriver er basert på synsing og har ikke røtter i dagens forståelse av vitenskap. Pluss at debatt om eksistensen av en objektiv og usansbar verden, utenfor vår forståelse, vil ikke komme langt.

Jeg er usikker på hva du prøver å si her. Om du forfekter et dualistisk syn på kropp/sinn så er det viktig å påpeke at man gikk vekk fra visse descartianske idéer for lenge siden.

Igjen; å tro at fullstendig objektiv introspeksjon kan forekomme, er uhyre naivt. Hva om jeg ser akkurat det samme som deg, men tolker det motsatt? Hvem har rett?

Du forutsetter at en eventuel sjel vil ha full komunikasjon med hjernen uansett hvilke skader det er på hjernen?
Jeg vil si at på samme måte som man kan miste hjernens komunikasjon til deler av kroppen, så kan man miste sjelens kommunikasjon til hjernen ved skade i hjernen.. Eventuelt så er det ikke sagt at en eventuell sjel, selv om det høres så gudommelig ut, er perfekt og ikke kan skades..
Konseptet "Sjel" er jo i et hele tatt litt vanskelig å diskutere, da forståelsen av hva en sjel er og gjør, varierer sterkt fra person til person. Men enn så lenge så har ikke det blitt skrevet noe i denne tråden som utelukker en sjel slik jeg forstår den.

Hvilket bevis som kunne fått meg til å revurdere har eg ikke tenkt over, og kommer ikke på noe i farten.. Det er vel litt sånn "du vet det når du ser det"..
For som du sier så er den ikke falsifiserbar med det første i hvertfall. Men med tiden så får vi nok se..
Som jeg sa, så har de bevisene jeg har sett hittil ikke utelukket en sjel på noe som helst måte, så jeg holder muligheten åpen enn så lenge.

Jeg tviler ikke på at du vil forholde deg til det vitenskapen kan bevise, desverre så er det en del folk som sverger til vitenskapen, som aldri vil akseptere ett vitenskapelig bevis for en sjel. (på samme måte som en del aldri ville akseptert ett bevis mot eksistensen av en sjel)
Dette er folk som, mens de krittiserer alle former for religioner og livssyn annet en ateisme, ikke selv ser at de faktisk er religiøse selv, med samme tankegangen og fornektelse av bevis mot det de tror på..

Når disse folkene krittiserer sterkt alle andre livssyn, så er det lett å bli frustrert

Du roter med hva som er objektivt og hva som er subjektivt. Poenget her er at du ikke kan konkludere med noe som helst utover hvordan meditasjonen oppleves. Dette er ontologisk subjektivt – ikke objektivt. Du kan derfor ikke med denne subjektive erfaringen alene konkludere med hvilke ontologisk objektive fenomener som ligger til grunn for den subjektive opplevelsen. Dette skyldes at deduktiv logikk ikke gir noe ny informasjon som ikke allerede er tilstede i premissene. Er premissene i sin helhet ontologisk subjektive må nødvendigvis også konklusjonen være ontologisk subjektiv. Du kan altså ikke koke opp gyldige konklusjoner om hvorvidt det finnes en sjel, om reinkarnasjon er mulig, hva som skjer etter døden eller andre ontologisk objektive fenomener ut i fra den subjektive opplevelsen av meditasjon.

edit: tolkning hører ikke med i objektiv selvobservasjon som buddha forfekter. Man skal bare observere - ikke dømme eller ta del i.

Er liv/bevisthet/sinn/eksistens utelukkene objektive fenomener?

Personlig tenker jeg at fenomener som bevisthet/sinn/liv/eksistens - i høyeste grad er subjektive, opplevde, og erfarte fenomener.

Det nærmeste man kommer dem, er egen erfart opplevelse av dem. Kan man komme noe nærmere et fenomen en å oppleve det direkte med hele ens kropp og sinn?

Ellers føler jeg at jeg har gjort det rimelig klart at jeg ikke mener vi kan koke i hop gyldige vitenskapelige konklusjoner ved hjelp av indre subjektiv virkelighet.

Men at å utelukke den indre synsvinkel vil gi et ufullstendig bilde. Og om man skal nærme seg den indre synsvinkel synes objektiv selvobservasjon (eller ontologisk subjektivitet om du foretrekker det) å være den beste og mest vitenskapelige metode for å å utforske denne dimensjonen.