Godt spørsmål egentlig, som jeg måtte tenke litt på. Kom ikke frem til noe godt svar da, og er litt redd for å tråkke alle gutta her på tærne.
Jeg har blitt bedratt, men det har ikke satt noe særlig spor fordi jeg heller ikke har forventet noe særlig og aldri egentlig har klart å tro at menn.. hm.. føler. . I mitt hode har menn vært enkle, de har villet ha meg fordi jeg gir den beste bj-en eller noe i den dur. Jeg hadde en vanskelig oppvekst og mange dårlige erfaringer med menn, så kall det dårlig mannesyn eller hva du vil det jeg har utviklet.
Men ja, jeg har blitt bedratt. Og da en jeg var i et langvarig forhold med og min beste venninne plutselig annonserte at nå var de et par og at han skulle flytte fra meg og inn hos henne, så smadret det meg fullstendig. Om det han gjorde tenkte jeg noe sånt som at «han er jo bare en mann..» Det var ikke der jeg var ekte investert. Men det Hun gjorde skadet meg definitivt for livet! Det tok mer enn et tiår før jeg begynte å håndtere å ha litt nære venninner igjen, og jeg har aldri stolt så blindt på noen venninne i ettertid. Det var hele pakka, hvordan hun som min betrodde hadde trøstet og vært den jeg snakket med om vanskene vi hadde, og hun som ringte meg for å høre hvordan det gikk på ferieturen der vi skulle reparere ting. Da jeg skjønte at hun hadde hatt helt andre interesser enn min psykiske helse i LANG tid, og at det jeg hadde tolket som omsorg egentlig var noe helt annet, så var sviket fullstendig ufattelig. Så ja.. vegg. Fordi man har blitt såret.
Mennene i mitt liv har derimot aldri vært i posisjon til å såre meg på den måten. Ikke før nå da. Men siden jeg fremdeles har et shitty mannesyn, så skulle det nok mer til enn en liten fysisk utskeielse fra hans side for å ødelegge for oss. For altså.. hark.. tross at han er helt amazing, så er han jo fremdeles bare en mann.. For min del derimot, så vet jeg inni meg at om jeg hadde ligget med noen andre, så hadde alt vært ødelagt.
Jeg har blitt bedratt, men det har ikke satt noe særlig spor fordi jeg heller ikke har forventet noe særlig og aldri egentlig har klart å tro at menn.. hm.. føler. . I mitt hode har menn vært enkle, de har villet ha meg fordi jeg gir den beste bj-en eller noe i den dur. Jeg hadde en vanskelig oppvekst og mange dårlige erfaringer med menn, så kall det dårlig mannesyn eller hva du vil det jeg har utviklet.
Men ja, jeg har blitt bedratt. Og da en jeg var i et langvarig forhold med og min beste venninne plutselig annonserte at nå var de et par og at han skulle flytte fra meg og inn hos henne, så smadret det meg fullstendig. Om det han gjorde tenkte jeg noe sånt som at «han er jo bare en mann..» Det var ikke der jeg var ekte investert. Men det Hun gjorde skadet meg definitivt for livet! Det tok mer enn et tiår før jeg begynte å håndtere å ha litt nære venninner igjen, og jeg har aldri stolt så blindt på noen venninne i ettertid. Det var hele pakka, hvordan hun som min betrodde hadde trøstet og vært den jeg snakket med om vanskene vi hadde, og hun som ringte meg for å høre hvordan det gikk på ferieturen der vi skulle reparere ting. Da jeg skjønte at hun hadde hatt helt andre interesser enn min psykiske helse i LANG tid, og at det jeg hadde tolket som omsorg egentlig var noe helt annet, så var sviket fullstendig ufattelig. Så ja.. vegg. Fordi man har blitt såret.
Mennene i mitt liv har derimot aldri vært i posisjon til å såre meg på den måten. Ikke før nå da. Men siden jeg fremdeles har et shitty mannesyn, så skulle det nok mer til enn en liten fysisk utskeielse fra hans side for å ødelegge for oss. For altså.. hark.. tross at han er helt amazing, så er han jo fremdeles bare en mann.. For min del derimot, så vet jeg inni meg at om jeg hadde ligget med noen andre, så hadde alt vært ødelagt.
Vis hele sitatet...
Når du sier at han bare er en mann, hva vil det si? Og hvorfor har du dannet et slikt syn om menn generelt, men ikke kvinner, når det er åpenbart fra det du skriver at begge kjønn kan oppføre seg slik?
Helt forferdelig å lese den historien forresten.