jeg mener, å være døv er verst, du kan ikke høre på musikk, du ser andre snakke men kan ikke delta i samtaler. Når du er blind kan du snakke og delta i samtaler. men dog igjen så kan du ikke drive med data når du er blind da,

Blind. Definitivt.

Jeg ble operert for et par uker siden. Det var i utgangspunktet snakk om småtteri, skulle bare løfte øyelokka litt mer opp, slik at pannemuskulaturen fikk hvile litt, og jeg skulle slippe vondt i hodet. Rett inn i narkose, rett hjem. Iallfall det de sa til meg, mer eller mindre. Etter hvert kom det riktignok frem at de måtte ta et sene fra beinet mitt, og stappe oppi panna. Ingen big deal det heller, visstnok.

Jeg møtte opp på Ullevål, ble lagt i Legoland, og våknet opp etter operasjonen, med en stram bandasje over hodet. Aj aj. Absolutt ikke det jeg hadde venta (som som gjør hele opplevelsen enda verre). Jeg kunne såklart ikke se, og fikk høre at jeg måtte bli der over natta, minst.

Så, hva gjør man når man har bandasje over øynene, har så vondt i panna at man ikke merker om man er trøtt, sulten eller kvalm, og såvidt kan røre seg ellers? Joda, man sitter og har det gøy mens man lider. Slik lå jeg i.. tja. 24 timer eller noe slikt? Det var en stor trøst at besteforeldrene mine var på besøk mye av tiden (de stiller alltid opp for meg, ikke alle som kan ta det for gitt), men det gjorde fremdeles vondt og jeg kunne jo ikke se.
De måtte ved anledning hjelpe meg på dass, og jeg gikk rundt i blinde på dassen og prøvde å finne noe å sette meg ned på. Det gikk heldigvis greit, men det er lite kult å finne ut at du har fått inn katet akkurat når du lar væsken flomme. Det har seg slik at å ha fått inn katet er som å pisse piggtråd.

Å loke rundt i et evig mørke er ikke veldig gøy, så jeg måtte bli liggende enda lenger på sykesenga. Det verste er såklart natta, når alt er stille rundt deg, du har vondt, klarer ikke sove, og det ikke er noe å finne på (siden man i praksis er blind, såklart).

Da legen kom inn etter en dags tid fikk jeg endelig av bandasjen, men det betydde ikke at det var mulig å se av den grunn. Eller, jeg kunne jo se litt. Dvs. det jeg så var blurry som faen, og jeg fikk vondt i øya bare jeg tenkte på å lukke dem opp. I utgangspunktet skulle jeg bli der en natt til, men jeg krevde å få dra hjem, under påskudd av at det ble det samme uansett hvor jeg led, om det var hjemme eller på sykehus. Det har seg jo slik at man ikke får noen ordentlige smertestillende på norske sykehus. Jeg vil ikke ha piller, jeg vil ha weed. Somadril og slikt gjør bare at jeg våkner opp midt på natta med dødsangst. Paralgin Forte er også bare en pinglepille.

Vel hjem var jeg jo fremdeles omtrent blind. Første dagene gikk jeg bare rundt i ørska uten noe å gjøre, og det var fremdeles like jævlig å sove. Heldigvis kom en kamerat innom med et stykke brunt, noe som gjorde tilværelsen evig bedre (var riktignok bakskakk ei uke etter at jeg slutta :P).

Etter tre dager kunne jeg se bittelitt om jeg hadde på solbriller. TV - uaktuelt. PC - uaktuelt.
Den fjerde dagen klarte jeg å se på bittelitt TV mens bestemor og bestefar var her. Det gjorde vondt, men jeg var veldig sugen på litt løs input i hue.

Hvor lang tid tok det før jeg fikk brukt maskina mi?
Vel, etter tja.. fem dager eller noe slikt, så kunne jeg sitte foran maskina om jeg hadde 640x480 og inverterte farger. Noen dager senere kunne jeg se Family Guy igjen (så en sesong på 21 eps på to dager). Bare å komme seg på IRC, selv om skrifta var 30-skrift var et mirakel.

Jeg vil ikke påstå at jeg har lidd så forferdelig at jeg ikke kan komme over det, men det var en ganske stor tankevekker på hvor mye man egentlig verdsetter at synet er i god behold.

For the record, såret på beinet:
http://dump.doomtech.net/.hidden/DSC00104.JPG

Har hatt venner som har vært enten døv eller blind, både født sånn og blitt sånn, og jeg vil si det uten tvil er værst å være døv..!
Musikk og det sosiale er hovedgrunnene til at jeg ville heller vært blind.
Det som er værst med å være blind er jo at du ikke kan se bilder, og at du sliter littegrann mer med å finne fram.
Hvis man blir blind etter å ha sett en periode i livet så får man noe villt med hallusinasjoner hele tiden fordi hjernen prøver febrilsk å "se" og lager derfor egne bilder.
Til dere som absolutt ikke klarer dere uten data kan jeg si at det går fiint ann å bruke data mens man er blind, være på internett og lage musikk og alt mulig. Bruk bare ett program som heter "Jaws" så skal ting gå i orden.
Jeg vil heller kunne komunisere normalt enn å bevege meg normalt, og jeg vil heller høre på musikk enn å se på bilder.

Hvorfor henger dere dere opp i det sosiale hos døve egentlig? Er det virkelig en oppfatning at døve ikke har noe sosialt liv? Døve har ikke noe handicap når de prater med andre døve. Når man er 400 døve samlet på et og samme sted så vil jeg si at det er supersosialt. Og det er jo selvfølgelig mange døve som er veldig sosiale og deltar i samtaler med hørende - det er bare snakk om at man tar hensyn og prater en og en - slik at man får sjangsen til å forstå hva som blir sagt... og man trenger ikke særlig mer enn rundt 2 timers opplæring i håndalfabetet for å kunne gjøre seg godt forstått for døve.... Synes det bare er tragisk at mange er så opphengt i at det er vanskelig å kommunisere med døve.

Å være døv burde vel noen ganger være en velsignelse. Slippe å høre på enkelte.
Hadde jeg vært blind, hadde jeg mistet alt jeg kan; datamaskinen, alle bøkene jeg enda ikke har lest, å kunne kjøre bil, å kunne se en vakker vårmorgen i naturen.

Finnes selvsagt erstatninger for alt dette, men det gjør det for døve også. Blir for lite sosial? Lær deg å lese lepper. Savner musikk? Kanskje ikke helt det samme, men musikken kan fortsatt oppfattes som vibreringer.