SIMcon Forensics
Så lenge de har hjemmel til å beslaglegge mobiltelefonen din, kan politiet undersøke den av bevishensyn i en eventuell pågående etterforskning.
Ting som antas å ha betydning som bevis kan beslaglegges inntil det foreligger rettskraftig dom i saken, jfr. strpl. § 203. Normalt skal beslutning treffes av påtalemyndigheten, jfr. § 205, og fortsatt beslag skal bringes inn for retten, jfr. annet ledd. Etter strpl. § 206 kan imidlertid en polititjenestemann ta beslag uten beslutning av påtalemyndigheten når han setter i verk pågripelse, og dette kan han gjøre når det er fare for opphold, jfr. strpl. § 176, eller mistenkte treffes på fersk gjerning. Beslag kan skje under de samme vilkår.
Utgangspunkt i norsk straffeprosess er
fri bevisførsel. Dette omhandler bl.a. om bevisførselen innebærer en ny krenkelse overfor vedkommende (provokasjon). Provokasjon karakteriseres som et
ekstraordinært etterforskningsmiddel. Denne betegnelsen får metoden blant annet fordi politi og påtalemyndighet, i strid med
ordinær fremgangsmåte,
unnlater å stanse en kriminell handling som de kjenner til.
Strpl. kap. 16 b regulerer ”Annen avlytting av samtaler ved tekniske midler”, jfr. strpl. § 216 i, hvoretter politiet kan – ved teknisk innretning – avlytte eller gjøre bruk av opptak av telefonsamtale eller annen samtale med den mistenkte dersom politiet bl.a. selv deltar i samtalen. Dette er betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff.
*
annen samtale er eksempelvis sms-kommunikasjon i etterforskningsøyemed
I straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 § 224 heter det at etterforskning iverksettes når det ”som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige”.
I NOU 2004:6 legges det til grunn at provokasjon står i en slags mellomstilling mellom etterforskning og forebygging, dette fordi metoden anvendes før den kriminelle handling er foretatt. Imidlertid kan ikke politiet benytte seg av metoden før det foreligger mistanke om kriminell virksomhet.
Sitat: jmf. Rt. 2000 s. 1345, særlig s. 1350..
I nevnte sak ble det prosedert på at politiet hadde benyttet ulovlige etterforskningsmetoder ved at hovedetterforsker – uten å gi seg til kjenne – hadde tatt to samtaler med to innringere til domfeltes beslaglagte mobiltelefon som befant seg på hovedetterforskerens kontor. Førstvoterende uttalte at politiet ikke hadde plikt til å slå av mobiltelefonen. ”Politiet måtte også ha adgang til å lese tekstmeldinger eller høre mobilmeldinger som kom inn til mobiltelefonen.” At politimannen ”seilte under falskt flagg” ble bemerket av førstvoterende med følgende: ”Det er i rettspraksis og teori akseptert at politiet innenfor visse grenser kan opptre fordekt og med skjult identitet under etterforskning av alvorlig narkotikakriminalitet”.
Ved vurdering om politiets rett til bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder henvises i Rt. 2000 s. 1345 at fremprovosering i dette tilfellet dreier seg om
tiltaleprovokasjon provokert av en
infiltrasjon. I grunn finnes det to typer provokasjon som etterforskningsmetoder - tiltaleprovokasjon og bevisprovokasjon.
Det som skiller bevisprovokasjon fra tiltaleprovokasjon er at det ikke tas ut tiltale for den kriminelle handlingen som provokasjonen retter seg mot. Formålet med provokasjonen er å skaffe bevis for allerede begått kriminalitet. Ved tiltaleprovokasjon er siktemålet blant annet å gjøre det lettere å skaffe bevis for den kriminelle handlingen som provokasjonen retter seg mot.
En politimann spør en person om han har en dose amfetamin å selge. Dersom han får bekreftende svar på dette kan vedkommende ikke tiltales for forsøk på salg, dette fordi man ikke kan utelukke at det er politimannens opptreden som gav årsak til forsøket. Vedkommende kan imidlertid tiltales for oppbevaring av narkotika. Når politiet gjennomfører en provokasjon med sikte på å oppnå bevis for den aktuelle handling metoden rettes mot, taler vi derimot om tiltaleprovokasjon.
Personlig mener jeg at politiet i denne saken som tråden gjelder gjør grove overtramp avvikende fra
Riksadvokatens bestemmelser (brev til Justisdepartementet), i det de direkte fremprovoserer nye kriminelle handlinger med hjelp av kommunikasjonskontroll, infiltrasjon og provokasjon via
utgående - ikke
innkommende som ved Rt. 2000 s. 1345 - sms-samtale. Dermed inkrimineres sms-mottakeren til nye kriminelle handlinger, hvilke er i strid mot prosessuelle bestemmelser og grunnprinsipper, som vektlagt av Høyesterett ikke skal forekomme ved lovlig provokasjon. Siden denne saken neppe dreier seg om alvorlig narkotikalovbrudd, hvilke ville forsvart vilkårene for en tiltaleprovokasjon eller bevisprovokasjon (ekstraordinær etterforskning) og vært påkrevd godkjennelse av statsadvokat og politimester før iverksettelse, måtte det da dreid seg om
forebyggende provokasjon. Her er Riksadvokatens bestemmelser klart og tydelig.
Slik riksadvokaten ser det, må provokasjon med slikt formål i hovedsak bare tilfredsstille to vilkår: Provokasjon i forebyggende eller «reddende» øyemed må ikke innebære at politiet gir foranledning til en ny eller annen straffbar handling.
