Hei.
Innledningsvis vil jeg si at jeg mottar alle innspill som gull, og er veldig takknemlig for alle som gidder å lese igjennom innlegget.
Da var jeg altså her igjen, med spørsmål om å slutte med Sobril, igjen. Jeg burde egentlig ha plenty med kunnskap om dette selv, men det er liksom forskjellig fra gang til gang, så jeg setter pris på innspill fra folk som har peiling.
For å komme til poenget: Jeg står fast på Sobril, og dosene varierer fra 60 mg daglig 4 dager i uken, og 3 dager i uken bruker jeg 105 mg daglig. Det kommer rett og slett an på hva jeg skal den dagen, men det overnevnte forbruket har vart i noen år nå.
Det som nå er situasjonen, er at jeg på den ene siden føler at de hjelper meg i den forstand at jeg slipper de "uødvendige" nervene og angsten, som ødelegger så mye for meg. Jeg klarer liksom å gi litt mer faen, og klarer å få gjort de tingene jeg skal. Og tro meg, jeg har godt av å "gi litt mer faen".
Men på den andre siden føler jeg meg DØNN fengslet av dem. Det de gir meg med den ene hånden, tar de med den andre. Jeg innser at jeg er utrolig flat, og føler meg aldri glad ( med mindre det er snakk om overfladisk, forbigående glede ). De tar liksom gnisten min, og jeg føler meg ikke som meg selv. Jeg føler meg som en deprimert, grå og oppblåst dude. Og jeg merker at folk jeg treffer når jeg har tatt en tilfredsstillende dose medisin, ikke opptrer ovenfor meg som jeg vet de ville ha gjort om jeg hadde vært uten medisiner. Selv om jeg aldri har truffet dem umedisinert. Det er litt vanskelig å forklare akkurat den. Tror dere at folk merker det veldig på meg? Jeg vet at Benzo har den magiske evnen til å få folk til å tro de er helt annerledes enn de egentlig er. Altså, at jeg oppfører meg rart, mens jeg kanskje tror jeg kommer med glimrende innspill osv. Men ja, jeg føler egentlig bare at jeg ikke har det noe bra i det hele tatt, og jeg innser hvor avhengig jeg er av dem, i hvert fall psykisk sett. Jeg sitter hele tiden og mimres over de gode, gamle dager, da jeg "var i live". Da jeg virkelig kjente på stemning osv. Jeg tror kanskje det er mange som kjenner seg igjen her, som har kjennskap til benzo?
Det som er enda kjipere, er at jeg må ta en skyhøy dose for å få et snev av den følelsen av å være "normal" og glad, som i gamle dager. Men det er en kurve, for på kvelden etter å ha konsumert mye Sobril i løpet av dagen, kan jeg ofte bli i dårlig humør. Eller veldig negativ i mindsettet. Jeg kan føle meg som en bitter og negativ tenker, som ikke er takknemlig for noe av det gode livet har å by på. Og sånn er ikke mitt genuine JEG i nærheten av å være, sånn egentlig. Og om morgenen når jeg våkner opp, er det første jeg gjør å hive i meg medisinen. Jeg har angst frem til den begynner å virke, og så får jeg en "kjemisk humor" som stort sett bare jeg selv synes er morsom. Kjemiske latterutbrudd, på en måte. På noen områder føler jeg at Sobril er en veldig "light" versjon av sånn man kan oppføre seg på alkohol. Jeg er en snill gutt, men jeg tenker på for eksempel å si teite ting som overhodet ikke er morsomt, eller å begynne å tyte hull i hodet på folk. Jeg har faktisk våknet opp noen ganger, og angret på ting jeg har sagt eller skrevet på sosiale medier, fordi de føles teit, selvom de ikke gjorde det da jeg skrev det. Akkurat som med alkohol, bare i en mildere variant.
Noen som kjenner seg igjen?
Så alt i alt: Jeg har bestemt meg for å slutte med faenskapet, koste hva det koste vil. Problemet er at jeg må ta en brå nedtrapping ( lang historie ). Jeg lurte på om noen ville komme med noen innspill på denne litt sprø nedtrappingsplanen ( jeg har ikke noe valg ): Jeg hopper ned fra den ukentlige dosen ( 60 mg 4 dager i uken, og 105 mg 3 dager i uken ) til 22,5 mg daglig i en så lang periode som mulig, mens jeg bruker det siste jeg har til å trappe ned ytterligere derfra. Jeg gir meg ikke før jeg har kommet helt ned i 5 mg daglig, før jeg stopper helt. Og jeg skal prøve å ha en reserve-tablett i tilfelle jeg får et skikkelig illebefinnende.
Jeg kan nevne at jeg noen dager har eksperimentert med å bare ta 37,5 mg daglig ( altså 2,5 tabletter ), uten å ha blitt dårlig. Jeg får bare litt mer angst, og en "overveldende" følelse av livet generelt. Det har på en måte gått greit.
Men nå skal jeg hoppe helt ned til 1,5 tablett daglig, fra der jeg er nå. Det jeg i bunn og grunn lurer på, er hvor dårlig jeg evt kommer til å bli, og om det er noen fysisk fare ved å gjøre dette? Jeg regner med at det er tilstrekkelig dose til å holde de verste fysiske abstinensene vekke, som epileptiske anfall osv. Men hvis noen har noen innspill om hva jeg har i vente, setter jeg pris på tilbakemelding.
God helg så lenge.
Innledningsvis vil jeg si at jeg mottar alle innspill som gull, og er veldig takknemlig for alle som gidder å lese igjennom innlegget.
Da var jeg altså her igjen, med spørsmål om å slutte med Sobril, igjen. Jeg burde egentlig ha plenty med kunnskap om dette selv, men det er liksom forskjellig fra gang til gang, så jeg setter pris på innspill fra folk som har peiling.
For å komme til poenget: Jeg står fast på Sobril, og dosene varierer fra 60 mg daglig 4 dager i uken, og 3 dager i uken bruker jeg 105 mg daglig. Det kommer rett og slett an på hva jeg skal den dagen, men det overnevnte forbruket har vart i noen år nå.
Det som nå er situasjonen, er at jeg på den ene siden føler at de hjelper meg i den forstand at jeg slipper de "uødvendige" nervene og angsten, som ødelegger så mye for meg. Jeg klarer liksom å gi litt mer faen, og klarer å få gjort de tingene jeg skal. Og tro meg, jeg har godt av å "gi litt mer faen".
Men på den andre siden føler jeg meg DØNN fengslet av dem. Det de gir meg med den ene hånden, tar de med den andre. Jeg innser at jeg er utrolig flat, og føler meg aldri glad ( med mindre det er snakk om overfladisk, forbigående glede ). De tar liksom gnisten min, og jeg føler meg ikke som meg selv. Jeg føler meg som en deprimert, grå og oppblåst dude. Og jeg merker at folk jeg treffer når jeg har tatt en tilfredsstillende dose medisin, ikke opptrer ovenfor meg som jeg vet de ville ha gjort om jeg hadde vært uten medisiner. Selv om jeg aldri har truffet dem umedisinert. Det er litt vanskelig å forklare akkurat den. Tror dere at folk merker det veldig på meg? Jeg vet at Benzo har den magiske evnen til å få folk til å tro de er helt annerledes enn de egentlig er. Altså, at jeg oppfører meg rart, mens jeg kanskje tror jeg kommer med glimrende innspill osv. Men ja, jeg føler egentlig bare at jeg ikke har det noe bra i det hele tatt, og jeg innser hvor avhengig jeg er av dem, i hvert fall psykisk sett. Jeg sitter hele tiden og mimres over de gode, gamle dager, da jeg "var i live". Da jeg virkelig kjente på stemning osv. Jeg tror kanskje det er mange som kjenner seg igjen her, som har kjennskap til benzo?
Det som er enda kjipere, er at jeg må ta en skyhøy dose for å få et snev av den følelsen av å være "normal" og glad, som i gamle dager. Men det er en kurve, for på kvelden etter å ha konsumert mye Sobril i løpet av dagen, kan jeg ofte bli i dårlig humør. Eller veldig negativ i mindsettet. Jeg kan føle meg som en bitter og negativ tenker, som ikke er takknemlig for noe av det gode livet har å by på. Og sånn er ikke mitt genuine JEG i nærheten av å være, sånn egentlig. Og om morgenen når jeg våkner opp, er det første jeg gjør å hive i meg medisinen. Jeg har angst frem til den begynner å virke, og så får jeg en "kjemisk humor" som stort sett bare jeg selv synes er morsom. Kjemiske latterutbrudd, på en måte. På noen områder føler jeg at Sobril er en veldig "light" versjon av sånn man kan oppføre seg på alkohol. Jeg er en snill gutt, men jeg tenker på for eksempel å si teite ting som overhodet ikke er morsomt, eller å begynne å tyte hull i hodet på folk. Jeg har faktisk våknet opp noen ganger, og angret på ting jeg har sagt eller skrevet på sosiale medier, fordi de føles teit, selvom de ikke gjorde det da jeg skrev det. Akkurat som med alkohol, bare i en mildere variant.
Noen som kjenner seg igjen? Så alt i alt: Jeg har bestemt meg for å slutte med faenskapet, koste hva det koste vil. Problemet er at jeg må ta en brå nedtrapping ( lang historie ). Jeg lurte på om noen ville komme med noen innspill på denne litt sprø nedtrappingsplanen ( jeg har ikke noe valg ): Jeg hopper ned fra den ukentlige dosen ( 60 mg 4 dager i uken, og 105 mg 3 dager i uken ) til 22,5 mg daglig i en så lang periode som mulig, mens jeg bruker det siste jeg har til å trappe ned ytterligere derfra. Jeg gir meg ikke før jeg har kommet helt ned i 5 mg daglig, før jeg stopper helt. Og jeg skal prøve å ha en reserve-tablett i tilfelle jeg får et skikkelig illebefinnende.
Jeg kan nevne at jeg noen dager har eksperimentert med å bare ta 37,5 mg daglig ( altså 2,5 tabletter ), uten å ha blitt dårlig. Jeg får bare litt mer angst, og en "overveldende" følelse av livet generelt. Det har på en måte gått greit.
Men nå skal jeg hoppe helt ned til 1,5 tablett daglig, fra der jeg er nå. Det jeg i bunn og grunn lurer på, er hvor dårlig jeg evt kommer til å bli, og om det er noen fysisk fare ved å gjøre dette? Jeg regner med at det er tilstrekkelig dose til å holde de verste fysiske abstinensene vekke, som epileptiske anfall osv. Men hvis noen har noen innspill om hva jeg har i vente, setter jeg pris på tilbakemelding.
God helg så lenge.
