Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  34 6362
Har slitt lenge pga min psykiske helse. Angst, depresjon, paranoide tanker, selvmordstanker/idealisering av selvmord, selvskading, ADHD symptomer og etterskjelvene av reaktiv tilknytnings forstyrrelse, for å nevne det verste.

Mye av det jeg sliter med er pga en tung og jævlig oppvekst. Etter at mor dro til utlandet og lot meg bli igjen hos en far som gikk fra en kjærlig far til et voldelig rasshøl pga en manipulerende kjæreste, jeg relaterte mye til askepott for å si det sånn. Det begynte forsiktig, et lite klapp i bakhodet eller på hånda, som da utviklet seg til å banke meg til jeg sluttet å bevege meg etter at lillebror ble født. Stemor drev med psykologisk krigføring for det meste, men hun gav meg litt juling her og da fram til jeg ble stor nok til å holde igjen armene hennes. Vold avler vold, og jeg ble en skikkelig drittunge i alle andre arenaer, prøvde å sloss med alt og alle som sto i min vei inkludert lærere. Jeg ble mobbet kraftig fram til jeg knakk armen på 2 stykker og prøvde å knivstikke en 3. Etter det dukket jeg opp på radaren til feil gruppe mennesker, jeg startet med nasking og jeg endte opp som en wannabe gangster som drev med torpedo virksomhet, salg av dop og innbrudd hjemme hos folk for det meste. Gikk relativt kjapt ifra nasking til det andre. Ble endelig fratatt ifra far i begynnelsen av tenåra etter jeg prøvde å drikke meg ihjel. Bodde så på en akutt instutisjon for barn og ungdom, hvor mine kriminelle aktiviteter bare økte pga jeg bodde nå i en større by. Begynte å eksperimentere med dopet jeg pusha, men fant til slutt min store kjærlighet som er cannabis. Etter nesten ett år der blir jeg tatt inn av noen familiemedlemmer som fikk høre hvordan det gikk med meg gjennom barnevernet. Måtte da slutte med alt for at de skulle akseptere at jeg bodde hos de, noe jeg heldigvis hadde vett nok til å gjøre. Gikk ifra storkriminell til "vanlig" tenåring over natta, noe som ikke går knirkefritt akkurat.

Var i behandling for mine psykiske problemer ifra ung alder (skolen tvang far til å sende meg til behandling ifra ung alder, eller så truet de med å sende bekymringsmelding.) og har blitt utredet flere ganger enn det jeg husker (er mye jeg har fortrengt.).
Etter siste forsøk på behandling for ca 2 år siden så fikk jeg beskjed ifra DPS om at "vi har ikke noe mer behandlingstilbud til deg, lykke til!".
Jeg HATER nå og prate med helsepersonell, jeg blir verken hørt eller sett. Får jeg tilbud om mer samtaleterapi i regi av NAV tror jeg faktisk at jeg kommer til å ta livet mitt, heller det enn å sitte å prate om ting jeg har pratet om flere hundre ganger før i ett år før jeg blir sparket ut med samme beskjed igjen. Jeg blir faktisk så sinna av bare tanken om mer meningsløs samtaleterapi eller lignende tøv at jeg måtte ta meg en pause ifra å skrive. Psykisk helsehjelp er bare en dårlig spøk. Jeg har hatt ihvertfall 20 forskjellige psykologer/behandlere (er de jeg husker, har hatt flere.) som har prøvd det meste med null virkning. Jeg har lagt inn årevis med innsats og penger. Det er faktisk kun cannabis som hjelper, jeg bruker det i korte perioder for å bli stabil igjen når ting virkelig går til helvete med god virkning. Røyker da i en måneds tid stort sett.

Å jobbe klarer jeg ikke, alt jeg sliter med blir da bare verre og jeg jobber da fram til jeg får et sammenbrudd som da oftest ender opp med at jeg isolerer meg i leiligheten hvor jeg da gråter og kutter meg selv til jeg ikke har mer plass igjen på armen. Har heldigvis klart og holde meg kun til én arm stort sett, har kutta meg noen få ganger andre steder. Den prosessen pleier å ta en uke eller to. Jeg mister da jobben etterhvert, da det blir vanskelig å beholde den når jeg plutselig blir borte en god stund uten varsel.

NAV er like behjelpelig som en kondom med 2 åpninger, og orker ikke mer kontakt enn det jeg absolutt må så jeg får beholdt bolig og ikke sulter ihjel. NAV driver og pusher mot at jeg skal jobbe, "en ung og oppegående mann som det klarer jo det!"

Føler livet er en meningsløs suppe av varierende grad med jævlighet, og gleder meg til den dagen jeg endelig gjør ferdig jobben skikkelig og er ferdig med alt. Livet mitt er ikke verdt å leve, sånn helt objektivt. Jeg kommer nok aldri til å bli frisk nok til å gjøre noe meningsfylt. Klarer knapt å gå på butikken liksom. Hvordan skal jeg kunne gjøre noe, når jeg ikke engang klarer å få puttet en eneste del av bitene jeg mistet tilbake?


Er ikke ute etter noe, fikk bare lyst til å skrive ned litt av en eller annen grunn. Har utelatt mange detaljer, er bare en kort oppsummering. Nei, får vel fyre opp en sigarett og prøve å sove igjen. Har vært oppe altfor lenge.
Hvis du bor på et sted i nærheten av et Fontenehus, så kan du sjekke ut det, om du ikke har hatt det på radaren allerede. Det huset jeg har sjekket ut har bredt aldersspenn av brukere og ansatte, folk fra all walks of life og ganske lave skuldre. Du kan sitte på en stol. Du kan være jævlig dårlig. Du kan lage mat til fellesskapet. Du kan brette hjemmelagde postkort. Det er faktisk et sted på huset hvor du kan legge deg rett ned om du vil. (det er selvsagt mye annet en kan gjøre på huset, jeg prøvde bare å illustrere spekteret av "oppgaver" og behov for "deltakelse")
Sist endret av 1000bein; 31. oktober 2020 kl. 07:57.
Du kan søke igjen nå på DPS eller finne en avtalespesialist i fylket ditt på nettet og be fastlegen din henvise dit. Det er privat psykolog som koster det samme som DPS.
Det er veldig mye følelser og minner du bør få ryddet opp i, og jeg skjønner du er fed up av systemet! Men det fins noen gode folk der og! Privat psykolog løsna mye hos meg men bedringen begynte først å skje når jeg slutta å røyke hasj for godt.
Hadde det bare fungert for meg; jeg klarer ikke å få en connection til fremmede folk lenger. Og de få jeg kjenner er jeg livredd for å dytte vekk, så jeg prater ikke med de om mine problemer lenger. Det er utrolig slitsomt
Om du føler du trenger å lufte og ventilere litt innimellom og ikke har behandler så tror jeg du kan forsøke å finne en prest, eller predikant av noe slag i det området du bor i. Hør hørt fra folk som sliter at de har hatt god hjelp av å samtale om slikt med såkalte sjelesørgere. Det inntrykket jeg fikk når jeg hørte om det var at de ble møtt på sine ting og greier uten fordommer og helt uten at samtalen gled over i en "vervekampanje" hvor sjelesørger'n heller ville forsøke å få et nytt medlem heller enn å lytte.

Det er godt mulig en slik type samtale ikke er det som løser problemene dine, men kanskje kan det bidra til å holde trykket i trykkokeren på akseptabelt nivå, og samtidig så vil vel enhver samhandling med andre mennesker bidra til at du øver opp dine sosiale skills.

Jeg har i perioder isolert meg fullstendig, så jeg vet hvor vanskelig det da kan bli å komme dit at en føler at en fungerer sosialt igjen. Først er det vanskelig eller nesten umulig å bare å komme seg over dørstsokkmila, så merker jeg stresset av at det er folk rundt meg, en handletur kan ta alt av krefter. Men om jeg starter med små mål, og øker litt etter hvert så blir ting bedre. I perioder har jeg gått på et dagsenter, kun for å få øvd opp mine sosiale antenner, for er man for mye isolert så blir all samhandling med andre veldig slitsomt, og det blir så mange inntrykk som skal bearbeides og så mange lyder og plutselig så går det helt rundt i hodet. Kanskje er det et dagsenter du kan gå på? Har du forsøkt det? Der jeg har gått i perioder så det også mulig å ta en samtale med de ansatte om ting er ekstra vanskelig. For min del har det hjulpet å vite at jeg har noe å stå opp til. Dagsenteret har fått meg opp av senga, ut av døra og jeg brukt senteret som en øvingsarena hvor jeg kan trene på å omgåes mennesker. Og jeg kan gjøre det i håndterbare doser. De har til og med et "stille rom" der en kan trekke seg tilbake om en trenger å puste rolig eller bare sette seg til lading i halvtime.
Sitat av EvilSink Vis innlegg
Hadde det bare fungert for meg; jeg klarer ikke å få en connection til fremmede folk lenger. Og de få jeg kjenner er jeg livredd for å dytte vekk, så jeg prater ikke med de om mine problemer lenger. Det er utrolig slitsomt
Vis hele sitatet...
Du får bli med på et Freak-treff når smitten har gitt seg.
Takk for innspill.

fikk besøk av onkel blå idag. Velferdssjekk eller hva de enn kaller det.
Var forsåvidt hyggelige gutter det, men det føltes ut som hjertet skulle eksplodere, fremmede folk = farlig.
De tilkalte en ambulanse for å sjekke meg, etter det virket de fornøyde.
Kjenner meg godt igjen i mye av det du skrev.
Jeg ble flyttet ut på akuttinstitusjon og mødte en god del verre folk der, men klarte heldigvis å ikke sosialisere mer med dem en det jeg ble tvunget til av ansatte. Det er merkelig hvordan dem ønsker at vi skal sosialiseres mest. Jo, lurt å sosialisere en som nettopp har blitt tatt ut av hjemmet sitt med noen som er der annenhver uke og snakker om hvor mange de har knivstukket.

Er du sikker på om det er ADHD-sympotmer? Folk rundt har ofte trodd jeg har hatt ADHD, og jeg har selv tenkt det; men så fikk jeg diagnosen C-PTSD og symptomene der passer godt med hvordan jeg har det hvertfall. Om du har hatt problemer i barndommen så er det ganske sannsynlig at du har kompleks PTSD, og det fører jo til mange dumme tanker og dårlig fokus.

Det at DPS dytter deg vekk etter de er "ferdig med deg" har jeg også erfaring med, helt kokko egentlig, men sånn er vel systemet.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg kondolerer.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Kjenner meg godt igjen i mye av det du skrev.
Jeg ble flyttet ut på akuttinstitusjon og mødte en god del verre folk der, men klarte heldigvis å ikke sosialisere mer med dem en det jeg ble tvunget til av ansatte. Det er merkelig hvordan dem ønsker at vi skal sosialiseres mest. Jo, lurt å sosialisere en som nettopp har blitt tatt ut av hjemmet sitt med noen som er der annenhver uke og snakker om hvor mange de har knivstukket.

Er du sikker på om det er ADHD-sympotmer? Folk rundt har ofte trodd jeg har hatt ADHD, og jeg har selv tenkt det; men så fikk jeg diagnosen C-PTSD og symptomene der passer godt med hvordan jeg har det hvertfall. Om du har hatt problemer i barndommen så er det ganske sannsynlig at du har kompleks PTSD, og det fører jo til mange dumme tanker og dårlig fokus.

Det at DPS dytter deg vekk etter de er "ferdig med deg" har jeg også erfaring med, helt kokko egentlig, men sånn er vel systemet.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg kondolerer.
Vis hele sitatet...
Problemet med psykiatri er at mange symptomer samsvarer med flere forskjellige diagnoser. Jeg fikk diagnosen av 2 forskjellige som utreda meg, men man vet jo aldri.
Jeg har hatt symptomer som tilsvarer med ADHD siden jeg var liten, og jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg har lest om ADHD i medisinske artikler.

Har ikke fått prøve noen medisiner siden jeg har innrømt at jeg har eksperimentert med rusmidler til en behandler når jeg var 15. Har bare fått høre "nei, jeg har sett at du har tidligere brukt rus i journalen din her, så det er uaktuelt."
Hadde vært spennende å se om noe kunne hjulpet meg, men å skulle stuke med medisiner uten hjelp av helsepersonell har jeg ikke turt rett og slett.

Får se hva framtiden bringer, har et håp om at jeg kan bli emosjonelt og psykisk stabil nok til at jeg kan leve et mer normalt liv.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Tja, føler det er på tide å skrive litt om hvordan jeg har det igjen. Tenkte å bruke denne tråden litt som en journal/dagbok, hvor jeg oppdaterer ting og tang som vil være kjekt å kunne vise en eventuell behandler når jeg tørr å ta steget og å skrive ned litt om min hverdag, tanker rundt det og meg selv. Freak er liksom et sted jeg ikke er så redd for å legge ut om ting, og jeg blir stort sett møtt med kun positive innslag

Mistet for kort tid siden tilgang til alt jeg eier og har utenom bilen. Tingene mine er i "limbo", jeg vet ikke om jeg får de tilbake eller om alt er ødelagt. Det er kun tiden jeg kan ta til hjelp, det er ganske slitsom og unner ingen samme opplevelse. Har ikke hatt innbo forsikring heller, leksa er lært og jeg skal se om jeg får skaffet meg det når jeg flytter inn i ny leilighet. Det er merkelig hvor knytta man blir til materielle ting, savner å kunne slå meg ned foran pc'n og spille litt eller se på noe. Det føles litt ut som å få et slag i magen.

Overaskende nok har jeg taklet det ganske mye bedre enn jeg har sett for meg hittil, jeg har ikke prøvd å gjemme unna følelsene mine eller ta på meg en "maske" som jeg pleier, ihvertfall ikke bevisst. Jeg sliter fortsatt ganske hardt med mine ting, men føler jeg er på vei oppover. Klarer å gå på butikken uten å måtte forberede meg i flere timer før jeg setter meg i bilen selv om angsten kommer krypende, men å prate med fremmede utenom "Hei", "unnskyld" og "jeg skal ha x snus/x røyk" er noe jeg må øve meg mer på.

En ting jeg har lagt merke til er at det er mye enklere å takle situasjoner mens jeg har en god venn med meg, eller hjelpe de med ting som jeg vanligvis sliter nok med at jeg bevisst unngår det. Mistenker at det er et behov for meg å vise omsorg til andre?
Klarer ikke å sette en nål på det enda. Hodet mitt er et jævla rot, og å sortere gjennom ting tar lang tid.

Har blitt tilbudt å prøve meg ut i en bedrift men jeg er usikker på om jeg takler det eller ikke, å måtte ha ansvar over ting stresser meg ut som faen. takler ikke stress i det hele tatt, det bygger seg opp og jeg får det ikke ut. Jeg klarer ikke å identifisere noen tegn på når jeg har "fått nok" og må ta en pause. Det ender da opp med at jeg får en større psykisk knekk, da snakker jeg helt ned i kjelleren. Da tar det flere måneder før jeg blir mer "normal" igjen, jeg blir en "hermit" og tørr ikke gå ut med søpla engang. Det blir en selvmatende spiral som tar meg ned i så mørke daler at det blir skummelt bare å tenke på det. som oftest varer disse periodene i minst 3 måneder, den lengste var på over 1 år. Glemmer å spise og generelt ta vare på meg selv, og det blir jo en faktor som gir denne spiralen mer næring.

Har ikke søkt noe profesjonell hjelp enda, men tenker stadig mer positivt om det. Jeg har ikke fått så mye ut av det tidligere.
Når jeg sitter foran noen så skrur hjernen seg helt av på en måte, det blir til at jeg besvarer spørsmål for det meste. Klarer ikke å dra fram ting sånn som når jeg sitter bak et alias på nett. Jeg burde nok prøve å ta steget snart, jeg ble nok litt traumatisert av hendelsen som nevnt tidligere i innlegget. Jeg har hatt mye mareritt og angst rundt å sove generelt før dette, og det har blitt litt verre på den fronten, men merker jeg blir litt bedre over tid så det er ikke noe jeg bekymrer meg for sånn egentlig.

2020 var ordentlig bæsj, 2021 har vært virkelig bæsj hittil men jeg er stort sett relativt stabil og generelt på et høyere plan enn jeg var siden sist jeg skrev, og føler meg positiv til at ting skal bli bedre utover året. Føler meg så jævla teit når jeg sitter å skriver og føler jeg bare klager, andre har/har hatt det verre enn meg og jeg bor i et av verdens beste land. Det er en tankegang jeg prøver å få ett mer sunt forhold til, jeg merker faktisk hvor mye bedre jeg blir på å dele ting irl av å få ting ut her. Er litt merkelig egentlig, da behandling hos profesjonelle ikke har vært noen suksess hittil, som tidligere nevnt.
Jeg har ikke så spesielt mye å bidra med her, har liksom ikke stått i dine sko så jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det er.

Men jeg kan si noen ord og hva som hjalp meg da det gikk ned og under, kunne ikke være på offentlige steder for lenge, kjenner litt på den ennå, men det var ille før, og klarte derfor heller ikke jobbe, nav støttet heller ikke opp fordi jeg var for frisk.
Hvor frisk er du egentlig når alt fremmed setter deg i fight or flight mode? frisk nok.

Gikk noen år fra hånd til munn, kjente en fisker som etterhvert ga meg tilbud om å jobbe litt på båten hans, det ville bare være oss så det var vanskelig å takke nei, jeg fungerte normalt blant kjente og at det skulle dukke opp fremmede ute på sjøen?
Jobba der halvannet år og det var utrolig deilig å kunne tjene til livets opphold uten å bli trigget av randoms, det å jobbe på sjøen ga en følelse av å stå utenfor den virkelige A4 verden og med det så la man igjen alle problemer på land, og hver dag når vi kom i land så ble liksom det fjellet med life struggles mindre, og mindre, til slutt var det liksom ikke så mye problemer som ventet meg på kaia, bare nok en vanlig dag.
Jeg var ikke spesielt begeistret for sjø heller, så arbeidsdagene gikk stort sett i det å holde seg i livet, selv om livet var ikke så kult så skulle jeg ikke drukne på sjøen, og i skikkelig dårlig vær, da måtte man svelge noen liten angst for å si det pent.

Det gjorde noe med hode, en slags terapi hvor man fikk et veldig merkelig perspektiv på det å leve.

Du virker jo å ha selvinnsikt, med noen barrièrer.
Men hvis du klarer å jobbe, bare at du jobber til du er ødelagt, har du vurdert å prøve å sette noen rammer? typ 10-25% stilling og ikke noe mer enn det, det og en legeerklæring burde få nav i sig slik at man ihvertfall kan bo og leve med økonomisk trygghet.
I dont know man, bare tenker høyt.
Kroppen er det ikke noe galt med, det er kun topplokket som er ganske herpa.

Det skal ikke så mye til før jeg begynner å stresse, det kan være noe så enkelt som at jeg gjør en ørliten feil eller at noen ikke prater rolig med meg, jeg trenger generelt en rolig stemning rundt meg for å klare å fungere på et basis nivå. (Spise, sove, hygiene.) Det trenger nødvendigvis ikke å være retta mot meg heller, det kan være nok at jeg ser/hører 2 kollegaer krangle. Det absolutt verste er når jeg føler jeg blir backet opp i et hjørne, det å være fanget på noen måte gjør at jeg MÅ ut av den situasjonen med en eneste gang, koste hva det koste vil. Å bli satt på institusjon har satt sine spor.

når tankekverna setter i gang er det umulig å få skrudd den av igjen.
Blir på en måte holdt fanget, men da av meg selv, de sterke følelsene og må holde igjen alt jeg kan for å ikke trigge en fight or flight respons som jeg ikke får kontroll over. Jeg kjenner det i hele kjernen av kroppen, og det bygger seg opp et trykk i kroppen som må ut. Så kommer adrenalinkicket, og da må jeg bruke absolutt hver eneste fiber av viljestyrke jeg har for å ikke la meg selv eksplodere av sinne eller la lysten om å løpe vekk ta overhånd. Helte over mot fight før, men etterhvert som jeg blir eldre har det blitt til flight istedet, heldigvis! for det var ikke holdbart å skulle bruke vold for å løse mine problemer, den gyldne regel er det jeg prøver så godt jeg kan å leve etter.

Eksempel på en jobb situasjon jeg har vært i: jeg hentet feil vare ifra lageret og fikk en streng tone tilbake om at jeg hadde gjort en feil. Det gikk såpass hardt innpå meg at jeg måtte gå inn på do for å gråte litt, selv om dette var en helt vanlig jobb situasjon.

Jeg vet jo selv godt hvor pysete dette høres ut, men jeg vil heller være pysete enn en voldelig jævel. det å ikke være voldelig er noe jeg har klart å få inkorporert inn dypt i min personlighet etterhvert som jeg har blitt eldre. Når jeg var tidlig i tenåra var jeg ikke snill gutt for å si det mildt. I gjerningsøyeblikket kjennes det helt fantastisk ut, men når adrenalinet dabber av og hjernen våkner opp igjen ifra lizardbrain modus så innser man hva man har gjort, og det blir vanskelig å leve med.

Jeg har prøvd å jobbe litt under én dag i uka tidligere, men fikk en ordentlig knekk etter kort tid. Jeg sliter med å se tegn som tidligere nevnt, en dag er jeg på topp og tenker "dette går jo dritbra, endelig er jeg i fast arbeid", så kan jeg bokstavelig talt neste dag være så ødelagt psykisk at bare å få i seg en brødskive virker som en klatretur opp mount everest. Jeg har veldig lyst til å prøve igjen ASAP, jeg tror dog ikke dette er noe godt tidspunkt å gjøre det på.

Jeg absolutt hater hvordan hjernen min responderer på hverdagslige ting som i utgangspunktet ikke skulle vært noe problem i det hele tatt.

Setter pris på svaret ditt @Kjelldriver, jeg synes historien din var veldig fin Jeg er enig i det du skriver.
Hei evilsink sterkt av deg å fortelle så ærlig og innsiktsfullt. Du skriver du har adhd. Har blitt diagnostisert med det selv, bruker ingen medisinering for det, men flere av de tinga du nevner her er typisk adhd.

Takler ikke kritikk særlig godt
Dårlig impulskontroll
Hyper på forskjellig vis

I møte med nav er det dokumentasjon som hjelper. Jeg var også en for syk til jobb for frisk for nav kis. Ikke med samme historie som deg men det er helt jævlig det og. Skummelt hvor mange som går i lang tid på nav uten å få diagnose eller hjelp.


Ha dokumentasjon på diagnose
Prøvd å gå for ufør? Du kan vurdere gradert ufør. Da kan du jobbe 50prosent,føler du deg friskere senere kan du jobbe mer enn det om du vil.
Kunne skrevet mer men håper dette var nyttig for deg
Har tatt det første steget igjen, får se da om jeg får noe ut av det denne gangen. Håper jeg får en erfaren behandler, er litt lotto det når man ikke kan gå gjennom privat markedet.

Kan ikke gjøre noe annet enn å krysse fingra og legge ned et godt stykke arbeid, og håpe på det beste. Jeg har absolutt ikke peiling på hva det neste halvåret vil bringe, men spekulerer i at det vil bli en veldig krevende tid.

Det virker også som at de jeg har med å gjøre faktisk begynner å tro på meg når det kommer til vanskelighetsgraden av det jeg sliter med. Har ikke følt at jeg har blitt tatt seriøst før.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Har i det siste begynt å oppleve verden som falsk til tider, som om vi bor i en simulert virkelighet. Kan gjøre noe helt tilfeldig, som å ligge i senga, stå i kø på butikken eller klø meg på balla, så får jeg en følelse av at hvert øyeblikk nå så våkner jeg opp et helt annet sted/virkelighet. Jeg har også ofte en følelse av at alle rundt meg bare er "NPC'er" når dette skjer. Akkurat når det skjer føles alt og alle bare "robotic" ut. Jeg er veldig klar over at det bare er hjernen som spiller meg et puss og prøver å få tankene over på noe annet.

Har også ofte en følelse av at ett eller annet er galt, selv om det aldri er det. Jeg sjekker da at jeg ikke har glemt en kokeplate eller noe annet som det, bare for å være sikker, men det er liksom aldri noe galt. Det blir ofte etterfulgt av et par timer hvor jeg føler meg som på en knivegg.

Noe å bekymre seg over? Tja, jeg aner ikke. Men jeg kommer til å pakke bort alt av kniver og skarpe objekter jeg har, kjenner en liten kløe etter å skade meg selv igjen, jeg vet viktigheten av å ikke gi etter for det "behovet".
Virker som du har mye traumer, angst og stress. Dette legger seg ofte fysisk i kroppen som muskelknuter og lignende. Jeg har selv hatt en voldelig far og opplevd overgrep i oppveksten og det som har hjulpet mest for meg er TRE(trauma release exercise) og SE(somatic experiencing). TRE kan du fint prøve nå med det samme hjemme, det er veldig lett og ikke ubehagelig, du føler deg veldig fin etterpå.

Main exercise is lie on ground put bottoms of your feet together with legs in a crab position and then raise your knees up a few inches and your legs will start to involuntarily tremor like your in an exorcism. And that is stress and trauma discharging from your body.

https://m.youtube.com/watch?v=26zoFKZzbQc&t=1052s
https://m.youtube.com/watch?v=WReAjA7Nx4M

Second exercise is lie in a position like your getting ready to do a sit up. Then put inner parts of feet together. Then knees together, then move your knees outward from each other anywhere from 1-8 inches until you find a sweet spot where your legs start convulsing.

Go slow with this though. Less is more. 5 mins is fine initially even just 2 mins is fine. 10 mins tops . Every other day
Vis hele sitatet...
.

Har også gode erfaringer med Sedona Method, EFT(emotional freedom technique), og zpoint process(https://acceptingself.com/)
Sitat av EvilSink Vis innlegg
Har i det siste begynt å oppleve verden som falsk til tider, som om vi bor i en simulert virkelighet. Kan gjøre noe helt tilfeldig, som å ligge i senga, stå i kø på butikken eller klø meg på balla, så får jeg en følelse av at hvert øyeblikk nå så våkner jeg opp et helt annet sted/virkelighet. Jeg har også ofte en følelse av at alle rundt meg bare er "NPC'er" når dette skjer. Akkurat når det skjer føles alt og alle bare "robotic" ut. Jeg er veldig klar over at det bare er hjernen som spiller meg et puss og prøver å få tankene over på noe annet.

Har også ofte en følelse av at ett eller annet er galt, selv om det aldri er det. Jeg sjekker da at jeg ikke har glemt en kokeplate eller noe annet som det, bare for å være sikker, men det er liksom aldri noe galt. Det blir ofte etterfulgt av et par timer hvor jeg føler meg som på en knivegg.

Noe å bekymre seg over? Tja, jeg aner ikke. Men jeg kommer til å pakke bort alt av kniver og skarpe objekter jeg har, kjenner en liten kløe etter å skade meg selv igjen, jeg vet viktigheten av å ikke gi etter for det "behovet".
Vis hele sitatet...
Høres ut som du dissosierer. Men går du fortsatt i behandling, som du skrev sist? Hvordan funker det? Snakk med behandleren om dette også.
New generation
colakork's Avatar
Høres ut som hjernen jobber hardt med å holde deg okkupert.

Tror det er på tide med noen lange turer..

Stirr ned "npc's" så merker du fort at folk flest ikke er npc.

Har et tips til neste gang du stresser ang verden når du er ute.

Stopp opp, kanskje ta deg tid til å sette deg ned.
Se deg rundt, pust inn lukten av gata og følg litt med mens folk går sin gang.

Hvis du er klein så er det fint å ha mobilen i hånden, ta med deg en ryggsekk med niste, vann, snacks og jakke så har du noe å rote i når du trenger å koble ut fra verden litt.
Sitat av EvilSink Vis innlegg
Har i det siste begynt å oppleve verden som falsk til tider, som om vi bor i en simulert virkelighet. Kan gjøre noe helt tilfeldig, som å ligge i senga, stå i kø på butikken eller klø meg på balla, så får jeg en følelse av at hvert øyeblikk nå så våkner jeg opp et helt annet sted/virkelighet. Jeg har også ofte en følelse av at alle rundt meg bare er "NPC'er" når dette skjer. Akkurat når det skjer føles alt og alle bare "robotic" ut. Jeg er veldig klar over at det bare er hjernen som spiller meg et puss og prøver å få tankene over på noe annet.

Har også ofte en følelse av at ett eller annet er galt, selv om det aldri er det. Jeg sjekker da at jeg ikke har glemt en kokeplate eller noe annet som det, bare for å være sikker, men det er liksom aldri noe galt. Det blir ofte etterfulgt av et par timer hvor jeg føler meg som på en knivegg.

Noe å bekymre seg over? Tja, jeg aner ikke. Men jeg kommer til å pakke bort alt av kniver og skarpe objekter jeg har, kjenner en liten kløe etter å skade meg selv igjen, jeg vet viktigheten av å ikke gi etter for det "behovet".
Vis hele sitatet...

Hei igjen. Fint at du fortsetter å skrive i tråden. Du formidler det du opplever på en veldig bra måte. Om du føler du får problemer med å forklare situasjonen din til behandler så anbefaler jeg at du tar en print av det du har skrevet her og viser til behandler.

Har du forresten kommet i gang med behandling nå? Eller venter du fortsatt på ledig time? Krysser fingrene for at du får en behandler som klarer å skape tillit og som klarer å lede behandlingen på en måte som får deg til å slappe av, åpne deg og snakke ut om alt.

Du må bare stå i det når du kommer igang. Skjønner at dette kommer til å bli tøft, men du har alt å vinne i et langsiktig perspektiv selv om det kan bli krevende i timene. Ikke gi deg. Jeg heier på deg.
Sitat av colakork Vis innlegg
Høres ut som hjernen jobber hardt med å holde deg okkupert.

Tror det er på tide med noen lange turer..

Stirr ned "npc's" så merker du fort at folk flest ikke er npc.

Har et tips til neste gang du stresser ang verden når du er ute.

Stopp opp, kanskje ta deg tid til å sette deg ned.
Se deg rundt, pust inn lukten av gata og følg litt med mens folk går sin gang.

Hvis du er klein så er det fint å ha mobilen i hånden, ta med deg en ryggsekk med niste, vann, snacks og jakke så har du noe å rote i når du trenger å koble ut fra verden litt.
Vis hele sitatet...
Ja, jeg burde nok det. Det er bare veldig vanskelig å være utafor tryggheten til de 4 veggene uten et konkret mål, som å kjøpe snus eller mat så jeg ender fort opp med å isolere meg i lange perioder. Jeg vet hvor dumt det er, men det er bare så vanskelig.


Sitat av _abc_ Vis innlegg
Hei igjen. Fint at du fortsetter å skrive i tråden. Du formidler det du opplever på en veldig bra måte. Om du føler du får problemer med å forklare situasjonen din til behandler så anbefaler jeg at du tar en print av det du har skrevet her og viser til behandler.

Har du forresten kommet i gang med behandling nå? Eller venter du fortsatt på ledig time? Krysser fingrene for at du får en behandler som klarer å skape tillit og som klarer å lede behandlingen på en måte som får deg til å slappe av, åpne deg og snakke ut om alt.

Du må bare stå i det når du kommer igang. Skjønner at dette kommer til å bli tøft, men du har alt å vinne i et langsiktig perspektiv selv om det kan bli krevende i timene. Ikke gi deg. Jeg heier på deg.
Vis hele sitatet...
Ja, det var tanken med tråden. Jeg får samtidig litt øving med å dele ting om meg selv, noe jeg alltid har slitt med.

Jeg har ikke kommet i gang, jeg venter på en time som ble satt opp en stund fram i tid, så jeg er forhåpentligvis i gang da. Jeg har tenkt til å stå løpet ut når jeg først har startet, gruer meg som faen. Men det er ikke holdbart å holde på sånn som jeg har gjort, så jeg må prøve så hardt jeg kan.

Jeg ble ringt opp av de istad faktisk, så kanskje de har et par timer ledig og vil flytte meg? Turte ikke å ta telefonen da det var et nummer jeg ikke kjente igjen, mannet meg opp til å sjekke nummeret nå. Får ringe de opp i morgen å høre hva de lurte på.
Det snører seg skikkelig igjen i brystkassa når telefonen ringer, så jeg tar som oftest ikke den.
Kjenner til den selv, tar heller ikke anrop uten nummer og sjeldent ukjente numre. Skjønner det er litt stress rundt det å komme igang. Men det vil bli bedre når du får startet. Og helt ærlig, så var det selve ventingen på å starte i terapi som var aller verst. For jeg hadde avspilt så mange ulike scenarioer inne i hodet og mulige utfall at jeg møtte opp til første time med temmelig mye benzo innabords for å tørre å gå dit.

Heldigvis ikke nok piller til at jeg ble apekatt eller ikke husket timen, for terapien ble på ingen måte som jeg hadde forestilt meg i hodet. Alt bare føltes som dette bare var en hverdagslig sak jeg skulle gjennom så det gikk veldig greit. Og kanskje var det pillene som hjalp meg til å svare på det jeg ble spurt om, men jeg fikk nå gjort det. Og neste gang trengte jeg ikke noe farmasøytisk hjelp for å møte opp. Stresset og nervøs ja, men jeg klarte det. Og terapi har hjulpet veldig, selv om jeg ikke er i mål ennå. Det er en prosess, og om man utsetter så blir det ikke fremgang. Men står man i det, så kommer også fremgangen. Og det er en fantastisk følelse.
New generation
colakork's Avatar
Er jævlig slitsomt å være så inni det der.

Butikkturer er kjempefin sosial trening det. Ikke at det blir så mye mer enn et nikk eller hei og neitakk til kasse damen, eller et hyggelig blikk i det du gir plass til h*n som skal forbi...

Det handler bare om å bli vant til eksponeringen og det å ha andres oppmerksomhet rettet mot deg.

Over tid så blir det som alt annet, støy du filtrerer ut/ikke tenker over.

Ganske lett for hjernen og deg å bare drite i, ta det en annen dag.. Men du kan ta tak i det bittelitt hele tiden.

Håper du gjør det!
Slet selv med masse, feks at det var stress å gå med veien fordi jeg følte hver eneste sjåfør stirra meg ned, føler det fortsatt men det er everyday ikke sant bare bakgrunnsstøy.
Ja, det var jo sånn det var før. Nå er bare det å huske på å vaske meg, stå opp eller stikke ut med søpla et tiltak jeg må psyke meg selv opp til flere timer i forveien. Håper jeg kan gå tilbake til at det meste i en normal hverdag bare blir bakgrunnsstøy igjen, tok jo det som for gitt. Noe jeg nå lett kunne ofret et bein for den dagen i dag.

Bor hos de gamle fosterforeldrene mine akkurat nå, får hjelp til det grunnleggende. Men det er helt jævlig at bare det å si god morgen til en person jeg bryr meg så mye om er noe jeg kvier meg for å gjøre liksom.

Satser på at dagene blir bedre framover nå til sommeren, da kan jeg gå midt ute i svarte skauen uten en annen sjel i en mils omkrets. Hater vinter og høst, da er det så vanskelig å komme seg mer ut pga framkommelighet.
New generation
colakork's Avatar
Undres på hva den tvilen kommer av.

Og den følelsen av at det ikke er godt men ekkelt å si god morgen til dem som faktisk bryr seg..

Mmm. For min del så var det fordi jeg ikke var stolt lengre et punkt i livet. Fordi ting ikke gikk fremover.

Alltid gått bakoverlent med brystet pumpa opp liksom, så plutselig var det ikke så mye som pumpa meg opp lengre. Bare samme gamle.

Kanskje du og er av typen som trenger å være stolt over seg selv, for å kunne være den gode siden sin med lysende god samvittighet.

Jeg og gikk fjellturer, såå mange fjellturer. Det var deilig avbrekk ifra å sitte hjemme. Det må du gjøre!! Jeg har vært i gaanske like sko altså.

Mener egentlig det er helt GREIT å ha sånne perioder. Kanskje til og med bra for å bygge litt dybde i personligheten?

Så lenge du lover deg selv at du ikke slår deg til ro med å være her nede. Går det bra.

Bygg deg opp, tur etter tur. God morgen etter god morgen.. Ta imot budskapet min bror.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Da var man i gang gitt. Grua meg som faen og har nesten ikke vært utafor døra på noen uker nå. Klarte likevel å få rumpa ut av huset og møtte opp til første time.

Ramset opp litt historikk, tidligere behandlinger, hva som plager meg mest osv. Ble også spurt om å dele 3 ting som jeg ikke har snakket så mye om tidligere, hvor jeg da nevnte hyppighet på selvmordstanker, hvor mange ganger jeg har faktisk prøvd å gjøre noe med det og min største frykt, noe tidligere behandlere ikke har hatt noe lyst til å ta tak i. Timen gikk egentlig overraskende greit, og hadde det litt morsomt pga vi deler samme morbide humor.

Ble meldt på gruppeterapi noe motvillig, men ble lovet at det ikke er noe kumbaya opplegg. Får se hva det blir til med akkurat det, hater å sitte i sånne gruppesituasjoner. Da har jeg mest lyst til å bare sitte og stirre i veggen i et hjørne for meg selv.
Gruppeterapi bankes igjennom i både tide og utide i disse dager, i hovedsak for å spare penger slik som jeg ser det rent personlig. De liker å hevde at terapi i grupper er fantastisk for alle men slik er det ikke nødvendigvis, i hvert fall ikke om gruppen ikke er homogen mtp. symptomer og erfaringer. Det sier seg nesten selv at det er lettere å ha 10-20 pasienter på 1-2 personer enn en person per pasient.
Bare å gi det et ærlig forsøk og stå på ditt om det ikke er noe for deg.

Jeg har veldig respekt for arbeidet du gjør her uansett utfall og på tross av at det går litt opp og ned. Kan ikke annet enn å si bra jobba! Ta tiden til hjelp og ikke fortvil om det går nedover igjen. Ofte er en slik prosess to skritt frem og et tilbake, så to skritt frem igjen. Det er om å gjøre å ikke miste håpet!
Sist endret av Katt; 7. april 2021 kl. 20:25.
Sitat av EvilSink Vis innlegg
Da var man i gang gitt. Grua meg som faen og har nesten ikke vært utafor døra på noen uker nå. Klarte likevel å få rumpa ut av huset og møtte opp til første time.

Ramset opp litt historikk, tidligere behandlinger, hva som plager meg mest osv. Ble også spurt om å dele 3 ting som jeg ikke har snakket så mye om tidligere, hvor jeg da nevnte hyppighet på selvmordstanker, hvor mange ganger jeg har faktisk prøvd å gjøre noe med det og min største frykt, noe tidligere behandlere ikke har hatt noe lyst til å ta tak i. Timen gikk egentlig overraskende greit, og hadde det litt morsomt pga vi deler samme morbide humor.

Ble meldt på gruppeterapi noe motvillig, men ble lovet at det ikke er noe kumbaya opplegg. Får se hva det blir til med akkurat det, hater å sitte i sånne gruppesituasjoner. Da har jeg mest lyst til å bare sitte og stirre i veggen i et hjørne for meg selv.
Vis hele sitatet...
Har litt erfaring med gruppeterapi. Første gangen jeg skulle dit fikk jeg direkte sjokk. Var så mange på venterommet at jeg fikk helt klaus. Det der taklet ikke jeg overhodet, og slike settinger er det værste jeg vet. Fant bare dassen, stod der ett lite øyeblikk og forsvant deretter stille ut av lokalet.

Veldig lenge senere forsøkte jeg meg igjen. Her var det ingen problemer da antallet var rundt 10 stk, i motsetning til første gangen som må ha vært oppunder eller mer enn 30, og det er ingen overdrivelse.

Det som er litt av poenget jeg vil frem til her er at hvis gruppen ikke passer deg med tanke på størrelse så ikke bare svartmal det slik jeg gjorde. Da går det fint an å finne en annen gruppe, som i mitt tilfelle dreide seg om en mindre gruppe.

Dette er tøft gjort, vet hvor vanskelig det er. Ønsker deg all lykke til
Kom deg til Kristiansand, og søk deg inn på dagbasis. Terapautene der er beyond fantastisk.
Sitat av Jens1 Vis innlegg
Veldig lenge senere forsøkte jeg meg igjen. Her var det ingen problemer da antallet var rundt 10 stk, i motsetning til første gangen som må ha vært oppunder eller mer enn 30, og det er ingen overdrivelse.
Vis hele sitatet...
Gruppeterapi med 30 personer hørtes mildt sagt forferdelig ut. Så for meg 30 stressa mennesker stå utenfor yoga-lokalet med matte og håndduker, klare for å vise frem sine dypeste hemmeligheter istedenfor sine dypeste squats.
Sitat av urunderarrest Vis innlegg
Gruppeterapi med 30 personer hørtes mildt sagt forferdelig ut. Så for meg 30 stressa mennesker stå utenfor yoga-lokalet med matte og håndduker, klare for å vise frem sine dypeste hemmeligheter istedenfor sine dypeste squats.
Vis hele sitatet...
Nå kom jeg meg jo aldri lenger enn til venterommet, så kan jo godt hende det kanskje var 2 grupper som startet i noenlunde samme tidsperiode. Det kan jeg jo ikke vite når jeg aldri kom meg lenger. For meg så spiller det egentlig veldig liten rolle hva som var årsaken. Det der var som en sardinboks. Gi hvertfall folk en real sjanse da i det minste?

Aldri hatt så panikk i hele mitt liv. Samtidig var den behandleren jeg gikk til såpass pressende, virket ikke helt som at han forstod det jeg satt og fortalte. Når en blir møtt med så lite forståelse når en sitter der å bretter seg ut... Møtte aldri på en ny time hos han.

Gikk hjem og isolerte meg. Mottok APP stønad uten spørsmål eller oppfølging over flere år.

En annen ting jeg har lyst til å nevne her. Det er hjelpen jeg har fått oppgjennom, og min erfaring med det. Har bodd i både Oslo og Bergen. I Bergen var det ingenting å hente. I Oslo var det tiltak/aktivitet som var hjelpen å få. Når jeg flyttet til en mindre by så ble jeg rett og slett paff. Ble innkalt på time hos NAV ganske raskt, spurt om hva jeg hadde gjort den siste tiden. Sa som sant var at jeg hadde bare gått hjemme og mottatt APP uten å høre noe fra NAV i det hele tatt. Nei, men slik skal det ikke være sa hu. Her fikk jeg vite hvordan NAV egentlig skal fungere. De forsøkte oppriktig å hjelpe meg. Ikke bare NAV, men fastlegene også. Hele systemet kan en egentlig si. Makan til forskjell det skulle være.

Det er heller ikke tilfeldig. Min bror kom flyttende etter. Han er, eller på god vei til å bli alkoholiker. Han fikk ikke hjelp i storbyen. Da han kom hit begynte hjulene å rulle med en gang. Ble satt ut han også på hvordan det egentlig skulle fungere.

Ble kanskje litt avsporing det her, men for andre som leser dette kan det være god informasjon hvis en sitter der og bare støver ned uten antydning til hjelp å få.

Det kan være mye bedre hjelp å hente andre steder. Så gi ikke opp.
Kan jeg bare komme med et «teit» innspill som betydde jævlig mye for meg? Se Hemmeligheten på Netflix, dokumentarfilm fra 2006. Forandret livet mitt fullstendig og når det suger såpass så kan vel ikke en film gjøre det verre hvertfall. Stå på!
Sitat av vannflaska Vis innlegg
Kan jeg bare komme med et «teit» innspill som betydde jævlig mye for meg? Se Hemmeligheten på Netflix, dokumentarfilm fra 2006. Forandret livet mitt fullstendig og når det suger såpass så kan vel ikke en film gjøre det verre hvertfall. Stå på!
Vis hele sitatet...
Ja, er bare å kjøre på. Det er en av grunnene til at jeg har dette på et åpent forum. Skal sjekke den ut!

Jeg benytter denne muligheten til å si dette også: takk til alle andre som også har kommet med innspill og oppmuntrende ord. Jeg setter pris på alt dere har kommet med. På tunge dager pleier jeg å lese igjennom tråden, og på spesielt de dagene setter jeg pris på deres oppmuntrende ord.
Leste ikke åpnings innlegget før nå. Kjip lesing.
Heier på deg!
▼ ... over en uke senere ... ▼
Enda en dag, enda et nederlag.

NAV bestemte seg for å stoppe alle utbetalinger uten forvarsel inntil jeg får sendt de min skattemelding. Jeg brukte opp de siste pengene jeg hadde for denne uken på å leie 2 filmer og kjøpe en pizza i går, for jeg har blitt lovet at pengene skal komme til faste tider. Jeg sliter med å gjøre helt grunnleggende ting, og det å skulle passe på at NAV ikke glemmer å sende de pengene hver eneste uke (noe jeg egentlig har blitt LOVET skal skje til faste tider.) tærer nok på psyken til vanlig. Nå har jeg mistet den siste tilliten til de Jeg hadde igjen. Ikke nok med det, i samme samtale hvor jeg får beskjed om at "nå stopper vi alle utbetalinger fram til skattemelding er blitt sendt inn" spør de om det går bra? Tja, det begynte å snu til at jeg er forsiktig positiv igjen, men det er jeg ikke naiv nok til å tro en gang til.

Denne situasjonen kjennes ut på kroppen som jeg er tilbake til hvor jeg var for et par måneder siden. Å skulle motstå min egen psyke som hele tiden hvisker "Kom igjen, gjør det slutt så slipper du å forholde deg til dette" til meg selv, det vet jeg ikke om jeg klarer veldig mye lenger. 3 skritt fram, 10 tilbake!
New generation
colakork's Avatar
That's nav. Dette er et av mange tiltak dem bruker for å gjøre det "ubehagelig" å nave.

Du må bare finne deg i det så langt du kan, nav kommer nok til å dekke eventuelle purringer som kommer pga stoppen.

Få sendt den skattemeldingen og husk at dem ikke er der for å gjøre deg komfortabel i hjemmet ditt. Målet dems er at du finner ut at det er faktisk bedre å jobbe og ikke ha noe med nav å gjøre.