Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  35 7389
Har dere noen favoritte norske dikt? Jeg kjenner veldig få norske dikt og diktere akkurat nå, men kan starte med en jeg ved en tilfeldighet kom over en dag på biblioteket, og som falt meg umiddelbart i smak.


Gunnar Reiss-Andersen - Innvielsens år


Det bruser av vinger forbi meg, —
Så er det lydløst vekk. —
Jeg tegner med rolige hender
et flyktende fugletrekk.

Innvielsens år, min ungdom,
innover mumlet jog.
Nu så jeg hva de har været,
nu da de fra meg drog.

Det var fulger med ild under vingen,
et ufanget kongelig vilt. —
Et vingesus sent en høstnatt,
og allting blit tomt og stilt.

Skal jeg følge i ukjente netter
de flyktende vingesus
over de veier som fører
bort ifra fred og hus?

Jeg skal stanse engang når de siste —
høstnetters fugler flyr vekk
og tegne med skjelvende hender
det selvsamme fugletrekk.
Jeg har sansen for Gunnar Reiss-Andersen. Noen av diktene han skrev under krigen er blant mine favoritter, særlig Norge mellem hav og fjell. Er vi inne på dikt fra krigen, har jeg også sansen for Øverlands variant av Glade Jul fra Vi overlever alt.

En kan jo ellers trekke frem folk som Sivle, Aasen, Garborg, Hauge og selvsagt Sande. Jakob Sande har mitt ubestridte favorittdikt, det forholdsvis lite lystelige Andante Funebre

Skal vi bevege oss mot nåtiden, vil jeg trekke frem folk som Håvard Rem, Kolbein Falkeid og Kjersti Bjørkmo. Sistnevnte ga nylig ut samlingen Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, som absolutt er verdt en kikk.
Arnulf Øverland
"Du må ikke sove"

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
Det var som en stemme talte til mig
Fjern som en underjordisk strøm -
Og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full
Og alle kaserner har kjeller ved kjeller
Vi ligger og venter i stenkolde celler
Vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter
Og hvem der kan bli den neste, de henter
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss
Ingen får vite, hvad der skal skje oss
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant
Så onde kan ikke mennesker være
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
Og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
Og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
Og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer
De ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater
Som stimer med sang over torv og gater
Og opglødd av mødrenes fromme svig
Vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
Med heltemot og med tro og ære -
Du vet, at en helt, det vil barnet være
Du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
Og henge igjen i en piggtrådsvase
Og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred
På arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
Får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær
Ute var glitrende stjernevær
Bare en ulmende stripe i øst
Varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
Steg med et skjær av blod og brand
Steg med en angst så åndeløs
At det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!
Bra tråd! Jeg samler på dikt, så denne kommer jeg til å holde et øye med.

Selv har jeg mange favoritter, men her er ett som står hjertet mitt ekstra nær:

Livet

Mannen tramper sin sti
tungt.
Snubler i sleipe røtter,
trår ut i gjørmehull
og drar svart med seg
utover nysnøen.
Ser ikke.
Hører ikke.

Inne i krattskogen
reiser et dyr seg varsomt.
Står der
spinkelt levende i frostlyset.
Ser med bunnløse fløyelsøyne
mot den stomlende lyden av
en blind.

Mannen tramper forbi.
Bærer sin døde tyngde
inn i det øde snølyset.
Uten å vite
hvor nær han var–


-- Hans Børli

Og et annet et, som jeg liker av andre grunner:

Gjer ein annan mann ei beine

Han kom or fjellet, skulde heim,
fekk føring ifrå Osa og ut til Øydvinstò.

Og han var raust
og baud betal.

Men osamannen var ikkje fal.

«Eg vil betala,
eg kan ikkje nå deg
med ei beine att.»

«Så gjer ein annan mann
ei beine då,»
sa Osamannen
og skauv ifrå.


-- Olav H. Hauge
Songen Åt Fangen

So lagde dei lekkjone på meg
og klaven kring halsen min batt.
Helsa mi pinte dei tå meg,
men hatet sit enno att!

Å, hadde eg kulor og knivar
som rokk dit eg vilde no,
Gud nåde då lensmann og skrivar,
- dei lagdes snart lik båe tvo!

Å, var eg so giftig som pesten,
og ill som ein eiterormstyng,
Gud nåde då fengselspresten,
som går her og preikar og syng!

Kvi fa'n kjem den kallen inn til meg,
som song og hallelujadikt?
Kva svartaste er det han vil meg med
våset um anger og slikt?

Eg eig ikkje anger i bringa,
og kjem eg meg ein gong på dør
skal kniven på ny eg svinga,
med kaldare hat enn før!

- Tarjei Vesaas
Det er vanskelig å nevne favoritter altså! Stillheten efterpå av Rolf Jacobsen er et sånt jeg kommer tilbake til.

Hestene står i regnet beskriver godt en følelse jeg kjenner igjen, så det liker jeg selv om jeg ikke har noe forhold til Astrid Hjærtnes Andersen ellers.

Alt av Olav H. Hauge egentlig, men akkurat i dag blir det Under berfallet.

Kunne ha ramset opp mange, men skal nøye meg med å sitere ett som er fint på en finurlig måte, og som er kort nok til å ikke ta hele siden. Det er av Lars Saabye Christensen:

SMILET ER OGSÅ TUNGT Å BÆRE

det er slitsomt å være pessimist
alt man må bære på:
biljekk og plaster
ordbøker og nødraketter
ekstranøkler og klesskift
atlas og synåler
for ikke å snakke om det mørke i øynene
og alle paraplyene

men tyngre er det nok å være optimist:
dette smilet
det må minst to
for å løfte
Vis hele sitatet...

---




Sitat av Sanjar Vis innlegg
Songen Åt Fangen

So lagde dei lekkjone på meg
og klaven kring halsen min batt.
Helsa mi pinte dei tå meg,
men hatet sit enno att!

Å, hadde eg kulor og knivar
som rokk dit eg vilde no,
Gud nåde då lensmann og skrivar,
- dei lagdes snart lik båe tvo!

Å, var eg so giftig som pesten,
og ill som ein eiterormstyng,
Gud nåde då fengselspresten,
som går her og preikar og syng!

Kvi fa'n kjem den kallen inn til meg,
som song og hallelujadikt?
Kva svartaste er det han vil meg med
våset um anger og slikt?

Eg eig ikkje anger i bringa,
og kjem eg meg ein gong på dør
skal kniven på ny eg svinga,
med kaldare hat enn før!

- Tarjei Vesaas
Vis hele sitatet...
Dette er vel vitterlig Jakob Sande, er det ikke det? Som forøvrig også erverdt å sjekke ut, han har mer enn morsomme og bestialske dikt. Men dét også.

Og for all del, les Vesaas også. Begge to
Sist endret av *pi; 13. januar 2020 kl. 16:05. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

- Astrid Hjertenæs Andersen

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

- Tor Jonsson
Sist endret av snegler; 13. januar 2020 kl. 16:03.
Haldis Moren Vesaas

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
"Etter ein rangel", Jakob Sande

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
-trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
-trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
-trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
-trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
-trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går om andelege ting,
-trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
-trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
-trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
-trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
-trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
-trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
-trur eg.
Sitat av Svartbak Vis innlegg
-- Hans Børli
Vis hele sitatet...
Børli, ja! Fast følgesvenn på fjellet.


Hjertet mitt

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.
For meg seiler Jens Bjørneboe opp som en fast favoritt, rett ved tidligere nevnte Jakob Sande.

Siste reis

Ro, ro til fiskeskjær
Alle småbarn sover
Ingen vet hvor pappa er
Mellom skum og vover.

Det var engang brødre tre
Som dro ut med båten.
Gamle pappa var blitt med.
Mamma var på gråten.

De dro ut til fiskesjø.
Pappa falt i vannet.
Plutselig var pappa død.
Det var langt fra landet.

Ro, ro til fiskeskjær
Gamle pappa sover.
Masse fisker fikk de der
Opp av salte vover.

Fisket gikk så altfor bra:
Mange tusen kroner.
Penger det er godt å ha
Med til barn og koner.

Alle sa: «Naturligvis
Tid og fisk er penger.
Pappa legger vi på is,
Så han holder lenger.»

Ro, ro til fiskeskjær
Alle barn er like!
Mange fisker fikk de der,
De ble nesten rike.

Første dagen var det kaldt.
Siden ble det verre
Gamlefar ble lagt på salt
Nyrensket, dessverre.

Fisket varte stadig ved
Så det måtte lønne
Seg å legge pappa ned
På en sildetønne.

Ro, ro til fiskeskjær
Vasket og barberet
Ligger gamle pappa der
Sløyet og parteret.

Flagget heiste de på mast.
Pappas flinke sønner
Hadde mange tonn i last,
Mange hundre tønner!

Yngstegutten sa til dem:
«Først blir båten lenset.
Siden tar vi tønnen frem
Hvor pappa ligger flenset.

Tønnen som jeg sikter til,
Der hvor pappa sover,
Bærer bildet av en sild
Med et anker over.»

Storebror var taus den kveld.
Kunne bare stønne:
«Herregud, du burde selv
Ligget på en tønne.

Tenkte nok det ville gå
Temmelig på tverke.
Merket som du tenker på
Er et firmamerke!»

Ro, ro! Ved fiskeskjær
I den vide verden!
Ingen vet hvor pappa er.
Lykke til på ferden!

På en landsens kirkegård
I et land ved havet
Hvor en hvitmalt kirke står
Ble en far begravet.

Ingen andre kjente til
Hva tre sønner visste:
Det lå 80 kg sild
Nedi pappas kiste.

Verden er så stor, så stor!
Fjernt i byen Pindu
Fant man redselsfulle spor
Av en myrdet hindu.

Byens sildeimportør
Førte sild i tønner.
Da han kom i kryssforhør
Hjalp ei gråt og bønner.

Under gruelig tortur
Tilsto han sin brøde,
Hvorpå han ved byens mur
Grumt ble pint til døde.

Bødlen tok sitt brannjern frem.
Snart var han skamferet.
Derpå ble han lem for lem
Levende parteret.

På en nordlig kirkegård
Hvor mest enker vanker
Hender det tre brødre står
Taust i dype tanker.

Ro, ro til fiskeskjær
Regnet slår mot vindu.
Ingen vet at pappa er
Jordfestet som hindu.
OKKULT INTERMESSO (André Bjerke)

Professoren sitter en natt ved sitt bord
og fyller en bok med belærende ord

Han dypper sin sylskarpe stålpennesplitt
og skriver sitt verk "Okkultismens Falitt"

"Den såkalte synskhet og telepati
betraktes som former av schizofreni"

Den overtro godtfolk har trukket på slep
blir drept av det klare professorbegrep

"Vår vitenskaps lys har jagd åndene vekk"
noterer han fyndig i Barnengenblekk

For saken er den at professoren vet
å skjelne fantomer fra virkelighet

Han avslutter nettopp da klokken slår tolv
det sjette kapittel: "I vannviddets vold"

Han stryker sin panne. Jovisst, han er trett
Litt overarbeidet? Da skjer det med ett

Det knepper i veggen - som støt av en stav
og rommet blir mørkt som en mumiegrav

Hva var det...? Med forskerens klare logikk
erkjenner han straks: Det var lyset som gikk

Men dermed er slett ikke skjedd noe galt
En sikring er gått, det er ganske normalt

Han tenner en fyrstikk. Hans værelse er
som lagt i et nytt og uvirkelig skjær

Se uret på veggen! Det kaster med ett
en menneskeaktig, deform siluett

Selv ørelappstolen har skiftet gestalt -
Nåvel! Det var altså en sikring det gjaldt

Han stanser på gulvet.Det piper en vind
i ovnen. Det lød som om - noe kom inn

Det er en besynderlig stemning han får:
Han føler i rommet en kulde - som går

For pokker! Ar sikringer springer, det kan
da ikke forvirre en vitenskapsmann?

Kan skyggefantomer, som slett ikke er
forblende en etling av Kant og Voltaire?

Han stevner mot døren, han går som i trass:
da fanges hans blikk av konsollspeilets glass

Hva er det han ser i det eldgamle speil?
Han stivner. Han stivner... Å Gud, han ser feil!

Det ulmer der inne i febergul glans
et ansikt, et øye - som ikke er hans

Et blikk som av øglen, det kolde reptil
en munn som står vrengt i et kraniumsmil

Han raver mot bordet. Hans ansikt er hvitt
Han klamrer seg til "Okkultismens Fallitt"

Han holder papirene frem som et skjold:
- det sjette kapittel: "I vannviddets vold"

Da ( - Alle elektriske guder ha takk! - )
kom lyset igjen, og fantomet fortrakk

Et lite sekund så professoren det
som ingen professor har godt av å se

Han synker i stolen, fortumlet og matt
Det blir ikke mere arbeidet i natt...

Professor! Lat kun som om intet er hendt
Finn flasker og glass, og hold lampene tent!

Finn flasker og glass, du fortjener en rus!
Den jord du bebor er et spøkelseshus...!
Tove Ditlevsen

DE EVIGE TRE

Det er to mænd i verden, der
bestandig krydser min vej,
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Det ene er i en natlig drøm,
der bor i mit mørke sind,
den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårligt pust
af lykke der snart for hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fik aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er et med den triste dag,
som drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,
forelsket og elsket og ren –
een gang hvert hundrede år kan det ske
de smelter sammen til een.


Tove Ditlevsen Mitt hjerte hamrer og hamrer https://www.youtube.com/watch?v=fozTP0fX17w

Oj, leste litt fort.
Tove Ditlevsen er dansk. Beklager den.
Sist endret av Spectra; 14. januar 2020 kl. 02:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Høstdikt
Hvis du har stått ute
ei klar høstnatt
og hørt lyden
av magnetismen fra månen
treffe jorda
som et teppe
av elektronisk musikk
bak de andre lydene
fra naturen
... da har du spist fleinsopp

av Bjørn Venstad
Sist endret av fiberen; 14. januar 2020 kl. 02:23.
Marie Takvam er norsk. Elsker mange av diktene hennes.

Trø varsamt

Trø varsamt.
Isen er veik.
Kvi kjem du så nær?
Kvi er du så bleik?

Ver varsam.
Det er blod under hud.
Rør ikkje ved meg
du ande frå sud.

Trø alltid stilt
over nyfrosen sjø.
Noko i djupet
kan liggje og blø.
Det er vanskelig å
velge ett, så jeg tillater meg 3 av Andre Bjerke;


"Den fremmede"

Jeg lå i den kalde morgen
i søvnens urolige fred
da hørte jeg noen komme
utenfor tid og sted.

Et underlig fremmed vesen
stod ved min sengestokk.
Det var som han stirret gjennom
mitt lukkede øyelokk --

Jeg prøvde å gjette hans ansikt:
en huggen og hard profil.
Det frøs en uhygge ut av
munnens metalliske smil --

Lidelsens ville fingre
hamret gjennom hans trekk.
Jeg følte mitt hjerte hamre
i dunkel og anende skrekk.

Han sa:"Du kjenner meg ikke.
Du vet ikke hvem jeg er.
Men jeg er ham du er fjernest
og ham du er skremmende nær.

Jeg er din egen smerte.
Tyngden gjennom din sjel.
Ham du forsøker å glemme
og knuse til støv med din hæl.

Jeg er den gråtende tone
gjennom de leendes leir.
Jeg er ham som du dikter
om til en løgn om seir.

Jeg satt gjem i din skygge
hvor du i verden gikk.
Jeg er ditt døve øre.
Jeg er ditt blinde blikk.

Synes du min tunge laller?
Virker jeg tung og tom?
Akk, jeg er summen, summen
av hele din fattigdom --

Vender du ikke mot meg
hatets glødende vell,
slik som et menneske bare
evner å hate seg selv?

Ja, jeg vet du fornekter
alt som du aner er mitt,
alt som jeg grådig eier
like til hjertet ditt!

Å, det er tilgitt, kjære.
Bare fornekt, fornekt.
Jeg skal følge deg evig.
Deg og din hele slekt.

Tror du kanhende jeg svikter?
Jeg kommer alltid igjen.
Jeg er din venn til graven.
Jeg er din siste venn --"

Den fremmede går. Hans ansikt
svinner mot vinduets glar.
Men jeg ligger tom tilbake
og kan ikke finne svar.

«Tapt paradis»
Mon noe kan skuffe mere
enn møtet med barndommens trakt
Hvor allting står goldt og ribbet
for drømmens eventyrdrakt.

Her gikk du og levet og stelte
med blomster og trær og slikt
Og trengte vel ikke å dikte,
for du var ditt eget dikt!

Det duvet en gammel fabel
i havens veldige tre.
Det suste en lengsel mot forår
gjennom den våte sne.

Gjerdet jeg en gang satt ved,
hva er igjen av deg?
Men dengang stod du og ruvet
og delte verden for meg –

Var ikke alt jeg så
en dunkel og deilig gåte?
Å hvor de tusen liv
var til på en annen måte!

Billen som løp gjennom gresset
bien på blomstens munn
Hvor det var meg som fant dem!
Hvor de var mine funn!

Rosens blødende begre
bøyet seg ømt i min hånd
Aldri har noen rose
siden bøyet seg sånn –

Duggen som skalv i kvelden
svalen i dagens dans
Hadde de ikke lånt av
mine øynes glans?

Var mon i verden en fyrste
mere svimlende rik?
Maktet en gud å vinne
jordens forelskelse slik?

Jeg går i de samme trakter
og prøver å finne en venn
Men tingene ser meg i møte
og kjenner meg ikke igjen

Det er som å skue inn i
et land av taushet og is
Min barndoms tyste ruiner
et evig tapt paradis!

Jeg prøver forgjeves å være
et vesen jeg ikke er
da hører jeg bruset, bruset
gjennom min barndoms trær:

«Gå til den store verden
bli hard og bli kold og klar,
men gjem etsteds i ditt hjerte
minnet om noe du var –»

«Du skal være tro»
Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt….

når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!
Halvstudert røver
Myoxocephalus's Avatar
DonorCrew
Jeg liker det jeg ser!
André Bjerke, Jakob Sande og Hans Børli er alle tungt representert, og vi finner også Bjørneboe, Øverland, Takvam og Haldis Moren Vesaas - med flere! Dette er bra, meget bra!
Men ingen har nevnt selveste Henrik Ibsen? Det må være en inkurie. Å velge en favoritt av mannen er selvsagt umulig (og det ville uansett være altfor personlig å avsløre hva det eventuelt var), men siden både friluftsliv og introspeksjon tilsynelatende er godt likte emner nøyer jeg med å nevne Paa Vidderne.

Vi har forresten også elegant hoppet bukk over en annen fremragende lyriker: Herman Wildenvey. Så hva med en liten anekdote?
Sitat av Wildenvey
En snekker og nok en snekker
satt på stillaset og spaset.
Da er det en planke knekker
og vipper dem vekk fra stillaset.

Og A hugg seg fast med sin hammer
men B la beslag på hans legge,
og en vill og evindelig jammer
steg opp mot det blå fra dem begge.

Og hvinet ble verre og verre,
og folk fulgte med dem i jammer'n.
Slipp, hylte hammerens herre,
slipp, ellers slår jeg med hammern.

De hang der, Gud bedre, og spaset
for mengdens beundrende blikke.
Men så ble det stilt på stillasset
og plutselig hang de der ikke.

Men om det var han som hang fast,
som skal legges til last,
eller han som sa slipp, som slapp,
det blir hipp som happ.

Og dette vil ergre de store,
men enkelte små vil det more.
Vis hele sitatet...
Orker vi litt mer av Hans Børli? Ja, jeg tror det, spesielt siden vi så langt har til gode å se ham utfolde seg på bunden form:
Sitat av Hans Børli
Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Vis hele sitatet...
På sitt sedvanlige vis knytter han naturen og mennesker sammen. Husk at man alltid kan sitte ved siden av noen man er glad i og se - uansett hvem man er, hvor man kommer fra og hva man har gjort her i livet.

Jeg får oppfylle målkvota i dette innlegget ved å runde av med landets egentlige nasjonalsang:
Sitat av Ivar Aasen
Nordmannen

Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv heve Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut paa dei steinutte Strender;
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender,
og so eiga me Rudningen trygt.»

Han saag ut paa det baarutte Havet;
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,
fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar,
naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar,
kann han ingenstad vænare sjaa.

Sud om havet han stundom laut skrida,
der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

Lat no andre om storleiken kivast
lat deim bragla med rikdom og høgd
Millom kaksar eg litet kann trivast
Millom jamningar helst er eg nøgd.

Lat deim hava den æra dei kunna
og sin rikdom og styrkje dertil
når då berre dei meg villa unna
og få rå om min arv som eg vil.
Vis hele sitatet...
Sist endret av Myoxocephalus; 19. mars 2020 kl. 14:09.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Men ingen har nevnt selveste Henrik Ibsen?
Vis hele sitatet...
Jeg kan nevne Ibsen jeg! Terje Vigen er min soleklare favoritt, men jeg skal ikke sitere den.

Forøvrig helt enig i valget av nasjonalsang, og ekstra glad for at du tar med de apokryfe versene
Sist endret av *pi; 15. januar 2020 kl. 00:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Halvstudert røver
Myoxocephalus's Avatar
DonorCrew
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg kan nevne Ibsen jeg! Terje Vigen er min soleklare favoritt, men jeg skal ikke sitere den.
Vis hele sitatet...
Ja, det tar fort opp mot en halvtime, og kan lett bli litt mye for publikum, i alle fall hvis de har rukket å nå tenårene. Småbarn pleier å like denslags bedre, uten at jeg helt har fått taket på hvorfor.

Sitat av *pi Vis innlegg
Forøvrig helt enig i valget av nasjonalsang, og ekstra glad for at du tar med de apokryfe versene
Vis hele sitatet...
Jeg var litt i tvil, men jeg valgte å la min forrakt for kakser få forrang over dikterens ønsker.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Jeg var litt i tvil, men jeg valgte å la min forrakt for kakser få forrang over dikterens ønsker.
Vis hele sitatet...
Et kaksane!
Kosmopolitt
Trådstarter
Hvordan skal man egentlig lese litteratur som er skrevet på et mer eldre/ arkaisk norsk? Tenker f.eks. på Paa Vidderne som var nevnt av Myoxocephalus.
Sitat av fyrsteledd Vis innlegg
Hvordan skal man egentlig lese litteratur som er skrevet på et mer eldre/ arkaisk norsk? Tenker f.eks. på Paa Vidderne som var nevnt av Myoxocephalus.
Vis hele sitatet...
Hva mener med "hvordan lese", mener du hvordan uttale ordene eller hvorvidt du skal lese det inn i en spesiell kontekst?
Kosmopolitt
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Hva mener med "hvordan lese", mener du hvordan uttale ordene eller hvorvidt du skal lese det inn i en spesiell kontekst?
Vis hele sitatet...
Beklager uklarheten. Ja, jeg mente hvordan jeg skal uttale ordene.

EIDT: Innså nå at jeg skulle heller stilt dette spørsmål et annet sted, for å ikke forsøple tråden med off topic-innlegg. Ber om forlatelse.
Sist endret av fyrsteledd; 15. januar 2020 kl. 10:43. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av fyrsteledd Vis innlegg
Beklager uklarheten. Ja, jeg mente hvordan jeg skal uttale ordene.

EIDT: Innså nå at jeg skulle heller stilt dette spørsmål et annet sted, for å ikke forsøple tråden med off topic-innlegg. Ber om forlatelse.
Vis hele sitatet...
Det er jo din tråd, da

Det er vel ganske rett frem riksmål, bare se forbi de litt uvante (danske) skriveformene.
Sist endret av *pi; 15. januar 2020 kl. 12:37.
"Øko-Terrorist"
Er litt fascinert av det morbide i kunst. Hva passer da bedre en Jakob Sandes Likfunn?

So fann dei han Ole Johan,
langt burte i Håsteins-hagen.
Der låg han og rotna og brann,
med solsteiken rett i magen.
Og magen var grøn og blå,
av steinklaka gorr og slim,
og flugor og kvitmakk små,
aula i yrjande stim.

Spyfluga grøn og feit,
la sine egg i skinne,
og ålkvite småmakkar beit
seg gangar og hol der inne.
Ei rotte stakk tranten ut,
– kva svarten som no var og sjå?
Ho var som ein blodgorra klut,
med blankslimut hale på.

Og augo hans Ole Johan,
var berre ei slimut glye
som nedover kinnet rann,
so sleip som ei slimut spye.
Og nasa eit blodraudt sår,
der beinpipa lyste bleik.
– For rotta ho var der i går,
og åt seg so feit ei steik.

Og lippa for kjøt var rein,
og gliste med kvasse tenner,
som illkvite stakk og skein,
som marssol på frosne fenner.
Og teven stod tjukk ikring,
denne blaute, flytande kropp,
og kråka sat rundt i ring,
og skratta med høge hopp.

So tok dei han Ole Johan,
og la han på fire påla.
So bar dei han fire mann,
med kråkene skratta og skråla.
Mykje tå skrotten flaut vekk,
og mykje kvarv burt som eim,
og mykje i spyfluga gjekk,
men beina kom heile heim.
Sist endret av tr80r; 15. januar 2020 kl. 14:04.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Følgende dikt av Jens Zetlitz syns jeg er fin. Jens Zetlitz (1761-1821) var en norsk dikter, prest og opplysningsmann som var født og oppvokst i Stavanger. Han har fått tilnavnet "Glædens muntre Sanger" og for ettertiden er han særlig kjent for sine drikkeviser og dikt om bondestanden.


Mine længsler

Hvor saare lidet vil der til for lykkelig at være
et muntert sind en piges smil en ven som gjør dig ære.
En hytte som dig skjule kan sundt brød og kildens klare vand,
saa megen visdom at du vil og bruger denne lære.

Guld har sin glands og Magt sitt værd og rang vanærer ingen
det er ret smukt at være lærd men det er ikke tingen.
Nei skjelve ei for daarens dom og tage dagen som den kom
er meer enn guld og ære værd og det dig røver ingen.

O naar jeg ved Elisas barm til kloden kunde sige:
jeg har indsluttet i min arm o jord din bedste pige.
Og saa en ven ved siden sad som saae sig i min Lykke glad
jeg skulde skiønt forladt og arm ei eftere mere hige.

Til eenlig dal jeg søgte hen min haand en hytte bygged
som mig min pige og min ven indslutted og betrygged
til frugtbarhed jeg jorden tvang og ved min sveed i hans godhet sang
som throner høit i himmelen men mig min kreds betrygged.

Jeg fader blev de kiære smaae på ømme knære jeg satte
paa dem med samme øine saae som Gierrige på skatte.
Jeg ledte efter Moders træk og kyste barnlig taare væk
jeg jorden skiøn Gud god jeg saae som mig på jorden satte.

Jeg sagde til den kielne tøs: Dyd er den største ynde.
Og til den raske vevre knøs den største skam at synde.
Jeg sagde til dem begge to bland livets torner roser gror
af dydens kilde glæden øs og Gud skal efter ynde.
Sist endret av Romferd; 5. februar 2020 kl. 21:44.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Diktet "Til ungdommen" var skrevet av Nordahl Grieg (1902-1943) i 1936 til en fest for ferske studenter ved universitetet i Oslo. Han skrev diktet på oppfordring fra formannen i Studentersamfundet som var bekymret for den økte oppslutningen til Nasjonal samling på gymnas og universitet i Norge.

Diktet ble først publisert i det antifascistiske tidsskriftet "Veien frem" som Nordahl Grieg selv utga. Nedenfor følger diktet slik den opprinnelig ble publisert.


TIL UNGDOMMEN!

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi dig til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar .
Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi meneskeverd,
skaper vi fred.
Den som med høire arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
Sist endret av Romferd; 19. mars 2020 kl. 13:59.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Hva sier dere, skal vi live opp denne igjen? Her er et nytt og tidsrelevant dikt av Frode Grytten:

NAUDBLUSS

gi beskjed til
juni, juli, august
meld frå til september
send ord til oktober

vi er her inne
vi er her i alle husa
fanga som insekt
i handflatene

vi har pussa vindauga
for å sjå gata vår betre
vi er kopla til kvarandre
via internettets tynne sivilisasjon

vi skriftar til oss sjølv kvar kveld
men nyheitene flyt stille opp
frå kjellaren og fyller alle
rom med frykt

varsle våren, gi sommaren
ei streit melding
så snart dette er over
straks dette er slutt

finn oss, redd oss, berg oss
bær oss ut i lyset
Sist endret av *pi; 27. mars 2020 kl. 17:03.
Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

-Tor Ulven-
Amor Fati

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati – elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

André Bjerke (1918-1985)
▼ ... over en måned senere ... ▼
TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit – det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte – nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute – jeg sier:
vennligheten varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene – HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.


Jan Erik Vold (f. 1939).
Alles Øyne

Går du på gaten en dag med en dame,
så hviskes det visst, skjønt det koster å si det:
Aha! Det er henne han der trekker a`me!!
Hun er - ja hun er - er det noenting i det?

Og går du på gaten en dag med en herre,
så hviskes det også i klynger og klikker:
Det er noe galt med ham der og han derre,
Man ser dem jo sammen bestandig, vær sikker!

Og sitter du hjemme og ingenting hører,
så hvisker din nabo med rørende iver:
Her foregår noe for lukkede dører!
Gud vet hvilke lønnlige ting han bedriver!

Å godtfolk er virkelig stygge og slemme!
Men her er et råd som til nytte kan tjene:
Gå ikke på gaten, og sitt ikke hjemme,
fly damer, sky herrer, vær aldri alene.



Herman Wildenvey (1885 – 1959)
Sist endret av Myoxocephalus; 8. mai 2020 kl. 17:36. Grunn: Feil korrigert etter ønske fra bruker
Liker mye av det som er skrevet her. En som ikke er nevnt som jeg liker godt er Gunvor Hofmo. Hun hadde litt av en skjebne dessverre. Anbefaler boken til Jan Erik Vold "Mørkets sangerske" som kan leses digitalt på nasjonalbibloteket eller eventuelt Arne Thorvik sitt essay om henne.

Her er noen fine av henne

Sne om Våren

Sne om våren
Som om en venn
Plutselig får kolde øyne
og stemmen iskoldt
blåser gjennom deg


Jeg vil hjem

Jeg vil se mot stjernene
over natteblank sjø
som synger, synger
deilig er natten
deilig er dagen
ingen av dem skal dø

Jeg vil hjem til menneskene
som en blind
gjennomstråles i mørket
av sorgens stjerneskinn


Somrene

Somrene, bundet til
barnets netter
hører jeg rulle
over dagens lem
hvor alt er frosset ned

Barnets netter
med bjerkene som hvite tenner
inn i en skumringsgrønn
munn
der jeg var lukket
inne
med fremtiden
som et åpent øye
over horisonten
Er det rom for litt prosalyrikk her, eller får jeg stryk for å bomme på oppgaven? Uansett, Byen av Obstfelder oppsummerer mitt elsk/hat forhold til fenomenet mennesker:
Jeg bor i fjeldet. I uger har jeg ikke set et menneske, ikke hørt min egen røst.
Jeg hører mig selv tænke, mens tjernet skvulper.
Røde skyer drager forbi. Det mørknes, fjeldvandet blir sort, lommen skriger.

Der farer en angst igjennem mig. Hvor er de nu alle? Hvad gjør de?

Lever de end nu? Lever mine brødre, menneskene?
Og fjeldet blir pludselig så isnende koldt. Det har intet hjerte.
Jeg må ned, bag den borteste blåne, søndenfor de brede sletter, der hvor hjerter slår, der hvor tusender hjerter slår i kor.

Jeg iler til dalen, jeg gjemmer mig i kupeen. Hele natten pruster
jernvognen, lyner afsted i mulm og mørke, gjennem lange, dybe dale, over brede sletter.
Næste aften står jeg på den stenlagte gade. Der er ingen skog lenger,
men huse og huse og vinduer, ingen sus gjennem blade, men surren af vogne,
larm af utallige fødder.
Langt borte hører jeg et forfærdeligt skrig. Hvem lider?
Jeg løber efter skriget. Og jeg hører ud fra åbne vinduer en brølende røst:
«Forfærdes, I mænd og kvinder, I rådne kar, Eders skiddenhed er
værre end øglers, Eders synder er utallige som havets sand. – –
Angst løber jeg videre. Jeg kømmer forbi et hus, hvor der er mange mennesker. Jeg ser dem sidde langs væggene, de snakker ikke til hinanden, de smiler ikke til hinanden.
Og jeg blir mer og mer angst. Jeg kømmer forbi dansebuler med mænd og kvinder, der sparker hinanden tilblods.
Er dette mine brødre, menneskene?

Jeg løber videre og videre. Jeg blir mere og mere angst. Ingen taler til hinanden, ingen smiler til hinanden. De farer afsted, som var de piskede, og ud fra de små huse hører jeg gråt og hulken, bag mig gråter det, gråter, gråter...
Og omsider går det op før mig, omsider ser jeg det: De er vanvittige, de piskes af sin egen skygge. Og jeg ser mig om, jeg ser på deres øine, deres miner, deres ilen og løben:
Ja, de er vanvittige, de er vanvittige.
Vis hele sitatet...
Ps: avsnitt og sånn ånset seg til da jeg limte inn, orket ikke fikse det.
Sist endret av *pi; 8. mai 2020 kl. 17:52.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Pusheren drar fra
Drabantby til drabantby
Heroinvinter

Gene Dalby
Neon Furu (1983)
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Dikt av Younes Khalif fra boka "Trofejakt på skytsengler"

Jeg lurer på hva som egentlig skjer.
Ubalansen er et faktum hør! jeg sitter på handfaste bevis som ikke selv det uendelige kan motbevise.
Grådighet og rein lyst styrer dagene i livet mitt . Sug i magan. JAG
For å ha full kontroll må du miste det helt og da mener jeg ALT.
Bautaene i ditt liv er i forfall for...
Høvdingen i flokken har resignert....


Et av selskapets deltager spiser magisk sopp fra en død venns grav.
Fryktløsheten fra forrige uke er på et annet oppdrag og sommerfuglene i magen jeg følte på ved lunsjtider har overvintra....

Tekstmeldingen jeg akkurat mottok om at en ny astronaut er på vei gjør vel ingen noen mindre tankefulle...

Uansett det eneste som er sikkert er at alle er i psykose bortsett fra MEG.
La oss tåle alt. Jeg går for for gull imårra.
Det er så jævla høst as.......

https://www.youtube.com/watch?v=FSydGCaKrDA&t=6s