Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  24 1016
Kosmopolitt
Har dere noen favoritte norske dikt? Jeg kjenner veldig få norske dikt og diktere akkurat nå, men kan starte med en jeg ved en tilfeldighet kom over en dag på biblioteket, og som falt meg umiddelbart i smak.


Gunnar Reiss-Andersen - Innvielsens år


Det bruser av vinger forbi meg, —
Så er det lydløst vekk. —
Jeg tegner med rolige hender
et flyktende fugletrekk.

Innvielsens år, min ungdom,
innover mumlet jog.
Nu så jeg hva de har været,
nu da de fra meg drog.

Det var fulger med ild under vingen,
et ufanget kongelig vilt. —
Et vingesus sent en høstnatt,
og allting blit tomt og stilt.

Skal jeg følge i ukjente netter
de flyktende vingesus
over de veier som fører
bort ifra fred og hus?

Jeg skal stanse engang når de siste —
høstnetters fugler flyr vekk
og tegne med skjelvende hender
det selvsamme fugletrekk.
Jeg har sansen for Gunnar Reiss-Andersen. Noen av diktene han skrev under krigen er blant mine favoritter, særlig Norge mellem hav og fjell. Er vi inne på dikt fra krigen, har jeg også sansen for Øverlands variant av Glade Jul fra Vi overlever alt.

En kan jo ellers trekke frem folk som Sivle, Aasen, Garborg, Hauge og selvsagt Sande. Jakob Sande har mitt ubestridte favorittdikt, det forholdsvis lite lystelige Andante Funebre

Skal vi bevege oss mot nåtiden, vil jeg trekke frem folk som Håvard Rem, Kolbein Falkeid og Kjersti Bjørkmo. Sistnevnte ga nylig ut samlingen Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, som absolutt er verdt en kikk.
Arnulf Øverland
"Du må ikke sove"

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
Det var som en stemme talte til mig
Fjern som en underjordisk strøm -
Og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full
Og alle kaserner har kjeller ved kjeller
Vi ligger og venter i stenkolde celler
Vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter
Og hvem der kan bli den neste, de henter
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss
Ingen får vite, hvad der skal skje oss
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant
Så onde kan ikke mennesker være
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
Og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
Og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
Og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer
De ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater
Som stimer med sang over torv og gater
Og opglødd av mødrenes fromme svig
Vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
Med heltemot og med tro og ære -
Du vet, at en helt, det vil barnet være
Du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
Og henge igjen i en piggtrådsvase
Og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred
På arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
Får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær
Ute var glitrende stjernevær
Bare en ulmende stripe i øst
Varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
Steg med et skjær av blod og brand
Steg med en angst så åndeløs
At det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!
Bra tråd! Jeg samler på dikt, så denne kommer jeg til å holde et øye med.

Selv har jeg mange favoritter, men her er ett som står hjertet mitt ekstra nær:

Livet

Mannen tramper sin sti
tungt.
Snubler i sleipe røtter,
trår ut i gjørmehull
og drar svart med seg
utover nysnøen.
Ser ikke.
Hører ikke.

Inne i krattskogen
reiser et dyr seg varsomt.
Står der
spinkelt levende i frostlyset.
Ser med bunnløse fløyelsøyne
mot den stomlende lyden av
en blind.

Mannen tramper forbi.
Bærer sin døde tyngde
inn i det øde snølyset.
Uten å vite
hvor nær han var–


-- Hans Børli

Og et annet et, som jeg liker av andre grunner:

Gjer ein annan mann ei beine

Han kom or fjellet, skulde heim,
fekk føring ifrå Osa og ut til Øydvinstò.

Og han var raust
og baud betal.

Men osamannen var ikkje fal.

«Eg vil betala,
eg kan ikkje nå deg
med ei beine att.»

«Så gjer ein annan mann
ei beine då,»
sa Osamannen
og skauv ifrå.


-- Olav H. Hauge
Songen Åt Fangen

So lagde dei lekkjone på meg
og klaven kring halsen min batt.
Helsa mi pinte dei tå meg,
men hatet sit enno att!

Å, hadde eg kulor og knivar
som rokk dit eg vilde no,
Gud nåde då lensmann og skrivar,
- dei lagdes snart lik båe tvo!

Å, var eg so giftig som pesten,
og ill som ein eiterormstyng,
Gud nåde då fengselspresten,
som går her og preikar og syng!

Kvi fa'n kjem den kallen inn til meg,
som song og hallelujadikt?
Kva svartaste er det han vil meg med
våset um anger og slikt?

Eg eig ikkje anger i bringa,
og kjem eg meg ein gong på dør
skal kniven på ny eg svinga,
med kaldare hat enn før!

- Tarjei Vesaas
Det er vanskelig å nevne favoritter altså! Stillheten efterpå av Rolf Jacobsen er et sånt jeg kommer tilbake til.

Hestene står i regnet beskriver godt en følelse jeg kjenner igjen, så det liker jeg selv om jeg ikke har noe forhold til Astrid Hjærtnes Andersen ellers.

Alt av Olav H. Hauge egentlig, men akkurat i dag blir det Under berfallet.

Kunne ha ramset opp mange, men skal nøye meg med å sitere ett som er fint på en finurlig måte, og som er kort nok til å ikke ta hele siden. Det er av Lars Saabye Christensen:

SMILET ER OGSÅ TUNGT Å BÆRE

det er slitsomt å være pessimist
alt man må bære på:
biljekk og plaster
ordbøker og nødraketter
ekstranøkler og klesskift
atlas og synåler
for ikke å snakke om det mørke i øynene
og alle paraplyene

men tyngre er det nok å være optimist:
dette smilet
det må minst to
for å løfte
Vis hele sitatet...

---




Sitat av Sanjar Vis innlegg
Songen Åt Fangen

So lagde dei lekkjone på meg
og klaven kring halsen min batt.
Helsa mi pinte dei tå meg,
men hatet sit enno att!

Å, hadde eg kulor og knivar
som rokk dit eg vilde no,
Gud nåde då lensmann og skrivar,
- dei lagdes snart lik båe tvo!

Å, var eg so giftig som pesten,
og ill som ein eiterormstyng,
Gud nåde då fengselspresten,
som går her og preikar og syng!

Kvi fa'n kjem den kallen inn til meg,
som song og hallelujadikt?
Kva svartaste er det han vil meg med
våset um anger og slikt?

Eg eig ikkje anger i bringa,
og kjem eg meg ein gong på dør
skal kniven på ny eg svinga,
med kaldare hat enn før!

- Tarjei Vesaas
Vis hele sitatet...
Dette er vel vitterlig Jakob Sande, er det ikke det? Som forøvrig også erverdt å sjekke ut, han har mer enn morsomme og bestialske dikt. Men dét også.

Og for all del, les Vesaas også. Begge to
Sist endret av *pi; 1 uke siden kl. 15:05. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

- Astrid Hjertenæs Andersen

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

- Tor Jonsson
Sist endret av snegler; 1 uke siden kl. 15:03.
Haldis Moren Vesaas

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
Trådkutter
zykonaut's Avatar
"Etter ein rangel", Jakob Sande

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
-trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
-trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
-trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
-trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
-trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går om andelege ting,
-trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
-trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
-trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
-trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
-trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
-trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
-trur eg.
Sitat av Svartbak Vis innlegg
-- Hans Børli
Vis hele sitatet...
Børli, ja! Fast følgesvenn på fjellet.


Hjertet mitt

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.
For meg seiler Jens Bjørneboe opp som en fast favoritt, rett ved tidligere nevnte Jakob Sande.

Siste reis

Ro, ro til fiskeskjær
Alle småbarn sover
Ingen vet hvor pappa er
Mellom skum og vover.

Det var engang brødre tre
Som dro ut med båten.
Gamle pappa var blitt med.
Mamma var på gråten.

De dro ut til fiskesjø.
Pappa falt i vannet.
Plutselig var pappa død.
Det var langt fra landet.

Ro, ro til fiskeskjær
Gamle pappa sover.
Masse fisker fikk de der
Opp av salte vover.

Fisket gikk så altfor bra:
Mange tusen kroner.
Penger det er godt å ha
Med til barn og koner.

Alle sa: «Naturligvis
Tid og fisk er penger.
Pappa legger vi på is,
Så han holder lenger.»

Ro, ro til fiskeskjær
Alle barn er like!
Mange fisker fikk de der,
De ble nesten rike.

Første dagen var det kaldt.
Siden ble det verre
Gamlefar ble lagt på salt
Nyrensket, dessverre.

Fisket varte stadig ved
Så det måtte lønne
Seg å legge pappa ned
På en sildetønne.

Ro, ro til fiskeskjær
Vasket og barberet
Ligger gamle pappa der
Sløyet og parteret.

Flagget heiste de på mast.
Pappas flinke sønner
Hadde mange tonn i last,
Mange hundre tønner!

Yngstegutten sa til dem:
«Først blir båten lenset.
Siden tar vi tønnen frem
Hvor pappa ligger flenset.

Tønnen som jeg sikter til,
Der hvor pappa sover,
Bærer bildet av en sild
Med et anker over.»

Storebror var taus den kveld.
Kunne bare stønne:
«Herregud, du burde selv
Ligget på en tønne.

Tenkte nok det ville gå
Temmelig på tverke.
Merket som du tenker på
Er et firmamerke!»

Ro, ro! Ved fiskeskjær
I den vide verden!
Ingen vet hvor pappa er.
Lykke til på ferden!

På en landsens kirkegård
I et land ved havet
Hvor en hvitmalt kirke står
Ble en far begravet.

Ingen andre kjente til
Hva tre sønner visste:
Det lå 80 kg sild
Nedi pappas kiste.

Verden er så stor, så stor!
Fjernt i byen Pindu
Fant man redselsfulle spor
Av en myrdet hindu.

Byens sildeimportør
Førte sild i tønner.
Da han kom i kryssforhør
Hjalp ei gråt og bønner.

Under gruelig tortur
Tilsto han sin brøde,
Hvorpå han ved byens mur
Grumt ble pint til døde.

Bødlen tok sitt brannjern frem.
Snart var han skamferet.
Derpå ble han lem for lem
Levende parteret.

På en nordlig kirkegård
Hvor mest enker vanker
Hender det tre brødre står
Taust i dype tanker.

Ro, ro til fiskeskjær
Regnet slår mot vindu.
Ingen vet at pappa er
Jordfestet som hindu.
OKKULT INTERMESSO (André Bjerke)

Professoren sitter en natt ved sitt bord
og fyller en bok med belærende ord

Han dypper sin sylskarpe stålpennesplitt
og skriver sitt verk "Okkultismens Falitt"

"Den såkalte synskhet og telepati
betraktes som former av schizofreni"

Den overtro godtfolk har trukket på slep
blir drept av det klare professorbegrep

"Vår vitenskaps lys har jagd åndene vekk"
noterer han fyndig i Barnengenblekk

For saken er den at professoren vet
å skjelne fantomer fra virkelighet

Han avslutter nettopp da klokken slår tolv
det sjette kapittel: "I vannviddets vold"

Han stryker sin panne. Jovisst, han er trett
Litt overarbeidet? Da skjer det med ett

Det knepper i veggen - som støt av en stav
og rommet blir mørkt som en mumiegrav

Hva var det...? Med forskerens klare logikk
erkjenner han straks: Det var lyset som gikk

Men dermed er slett ikke skjedd noe galt
En sikring er gått, det er ganske normalt

Han tenner en fyrstikk. Hans værelse er
som lagt i et nytt og uvirkelig skjær

Se uret på veggen! Det kaster med ett
en menneskeaktig, deform siluett

Selv ørelappstolen har skiftet gestalt -
Nåvel! Det var altså en sikring det gjaldt

Han stanser på gulvet.Det piper en vind
i ovnen. Det lød som om - noe kom inn

Det er en besynderlig stemning han får:
Han føler i rommet en kulde - som går

For pokker! Ar sikringer springer, det kan
da ikke forvirre en vitenskapsmann?

Kan skyggefantomer, som slett ikke er
forblende en etling av Kant og Voltaire?

Han stevner mot døren, han går som i trass:
da fanges hans blikk av konsollspeilets glass

Hva er det han ser i det eldgamle speil?
Han stivner. Han stivner... Å Gud, han ser feil!

Det ulmer der inne i febergul glans
et ansikt, et øye - som ikke er hans

Et blikk som av øglen, det kolde reptil
en munn som står vrengt i et kraniumsmil

Han raver mot bordet. Hans ansikt er hvitt
Han klamrer seg til "Okkultismens Fallitt"

Han holder papirene frem som et skjold:
- det sjette kapittel: "I vannviddets vold"

Da ( - Alle elektriske guder ha takk! - )
kom lyset igjen, og fantomet fortrakk

Et lite sekund så professoren det
som ingen professor har godt av å se

Han synker i stolen, fortumlet og matt
Det blir ikke mere arbeidet i natt...

Professor! Lat kun som om intet er hendt
Finn flasker og glass, og hold lampene tent!

Finn flasker og glass, du fortjener en rus!
Den jord du bebor er et spøkelseshus...!
Tove Ditlevsen

DE EVIGE TRE

Det er to mænd i verden, der
bestandig krydser min vej,
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Det ene er i en natlig drøm,
der bor i mit mørke sind,
den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårligt pust
af lykke der snart for hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fik aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er et med den triste dag,
som drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,
forelsket og elsket og ren –
een gang hvert hundrede år kan det ske
de smelter sammen til een.


Tove Ditlevsen Mitt hjerte hamrer og hamrer https://www.youtube.com/watch?v=fozTP0fX17w

Oj, leste litt fort.
Tove Ditlevsen er dansk. Beklager den.
Sist endret av Spectra; 1 uke siden kl. 01:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Høstdikt
Hvis du har stått ute
ei klar høstnatt
og hørt lyden
av magnetismen fra månen
treffe jorda
som et teppe
av elektronisk musikk
bak de andre lydene
fra naturen
... da har du spist fleinsopp

av Bjørn Venstad
Sist endret av fiberen; 1 uke siden kl. 01:23.
Marie Takvam er norsk. Elsker mange av diktene hennes.

Trø varsamt

Trø varsamt.
Isen er veik.
Kvi kjem du så nær?
Kvi er du så bleik?

Ver varsam.
Det er blod under hud.
Rør ikkje ved meg
du ande frå sud.

Trø alltid stilt
over nyfrosen sjø.
Noko i djupet
kan liggje og blø.
Det er vanskelig å
velge ett, så jeg tillater meg 3 av Andre Bjerke;


"Den fremmede"

Jeg lå i den kalde morgen
i søvnens urolige fred
da hørte jeg noen komme
utenfor tid og sted.

Et underlig fremmed vesen
stod ved min sengestokk.
Det var som han stirret gjennom
mitt lukkede øyelokk --

Jeg prøvde å gjette hans ansikt:
en huggen og hard profil.
Det frøs en uhygge ut av
munnens metalliske smil --

Lidelsens ville fingre
hamret gjennom hans trekk.
Jeg følte mitt hjerte hamre
i dunkel og anende skrekk.

Han sa:"Du kjenner meg ikke.
Du vet ikke hvem jeg er.
Men jeg er ham du er fjernest
og ham du er skremmende nær.

Jeg er din egen smerte.
Tyngden gjennom din sjel.
Ham du forsøker å glemme
og knuse til støv med din hæl.

Jeg er den gråtende tone
gjennom de leendes leir.
Jeg er ham som du dikter
om til en løgn om seir.

Jeg satt gjem i din skygge
hvor du i verden gikk.
Jeg er ditt døve øre.
Jeg er ditt blinde blikk.

Synes du min tunge laller?
Virker jeg tung og tom?
Akk, jeg er summen, summen
av hele din fattigdom --

Vender du ikke mot meg
hatets glødende vell,
slik som et menneske bare
evner å hate seg selv?

Ja, jeg vet du fornekter
alt som du aner er mitt,
alt som jeg grådig eier
like til hjertet ditt!

Å, det er tilgitt, kjære.
Bare fornekt, fornekt.
Jeg skal følge deg evig.
Deg og din hele slekt.

Tror du kanhende jeg svikter?
Jeg kommer alltid igjen.
Jeg er din venn til graven.
Jeg er din siste venn --"

Den fremmede går. Hans ansikt
svinner mot vinduets glar.
Men jeg ligger tom tilbake
og kan ikke finne svar.

«Tapt paradis»
Mon noe kan skuffe mere
enn møtet med barndommens trakt
Hvor allting står goldt og ribbet
for drømmens eventyrdrakt.

Her gikk du og levet og stelte
med blomster og trær og slikt
Og trengte vel ikke å dikte,
for du var ditt eget dikt!

Det duvet en gammel fabel
i havens veldige tre.
Det suste en lengsel mot forår
gjennom den våte sne.

Gjerdet jeg en gang satt ved,
hva er igjen av deg?
Men dengang stod du og ruvet
og delte verden for meg –

Var ikke alt jeg så
en dunkel og deilig gåte?
Å hvor de tusen liv
var til på en annen måte!

Billen som løp gjennom gresset
bien på blomstens munn
Hvor det var meg som fant dem!
Hvor de var mine funn!

Rosens blødende begre
bøyet seg ømt i min hånd
Aldri har noen rose
siden bøyet seg sånn –

Duggen som skalv i kvelden
svalen i dagens dans
Hadde de ikke lånt av
mine øynes glans?

Var mon i verden en fyrste
mere svimlende rik?
Maktet en gud å vinne
jordens forelskelse slik?

Jeg går i de samme trakter
og prøver å finne en venn
Men tingene ser meg i møte
og kjenner meg ikke igjen

Det er som å skue inn i
et land av taushet og is
Min barndoms tyste ruiner
et evig tapt paradis!

Jeg prøver forgjeves å være
et vesen jeg ikke er
da hører jeg bruset, bruset
gjennom min barndoms trær:

«Gå til den store verden
bli hard og bli kold og klar,
men gjem etsteds i ditt hjerte
minnet om noe du var –»

«Du skal være tro»
Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt….

når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!
Jeg liker det jeg ser!
André Bjerke, Jakob Sande og Hans Børli er alle tungt representert, og vi finner også Bjørneboe, Øverland, Takvam og Haldis Moren Vesaas - med flere! Dette er bra, meget bra!
Men ingen har nevnt selveste Henrik Ibsen? Det må være en inkurie. Å velge en favoritt av mannen er selvsagt umulig (og det ville uansett være altfor personlig å avsløre hva det eventuelt var), men siden både friluftsliv og introspeksjon tilsynelatende er godt likte emner nøyer jeg med å nevne Paa Vidderne.

Vi har forresten også elegant hoppet bukk over en annen fremragende lyriker: Herman Wildenvey. Så hva med en liten anekdote?
Sitat av Wildenvey
En snekker og nok en snekker
satt på stillaset og spaset.
Da er det en planke knekker
og vipper dem vekk fra stillaset.

Og A hugg seg fast med sin hammer
men B la beslag på hans legge,
og en vill og evindelig jammer
steg opp mot det blå fra dem begge.

Og hvinet ble verre og verre,
og folk fulgte med dem i jammer'n.
Slipp, hylte hammerens herre,
slipp, ellers slår jeg med hammern.

De hang der, Gud bedre, og spaset
for mengdens beundrende blikke.
Men så ble det stilt på stillasset
og plutselig han de der ikke.

Men om det var han som hang fast,
som skal legges til last,
eller han som sa slipp, som slapp,
det blir hipp som happ.

Og dette vil ergre de store,
men enkelte små vil det more.
Vis hele sitatet...
Orker vi litt mer av Hans Børli? Ja, jeg tror det, spesielt siden vi så langt har til gode å se ham utfolde seg på bunden form:
Sitat av Hans Børli
Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Vis hele sitatet...
På sitt sedvanlige vis knytter han naturen og mennesker sammen. Husk at man alltid kan sitte ved siden av noen man er glad i og se - uansett hvem man er, hvor man kommer fra og hva man har gjort her i livet.

Jeg får oppfylle målkvota i dette innlegget ved å runde av med landets egentlige nasjonalsang:
Sitat av Ivar Aasen
Nordmannen

Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv heve Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut paa dei steinutte Strender;
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender,
og so eiga me Rudningen trygt.»

Han saag ut paa det baarutte Havet;
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,
fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar,
naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar,
kann han ingenstad vænare sjaa.

Sud om havet han stundom laut skrida,
der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

Lat no andre om storleiken kivast
lat deim bragla med rikdom og høgd
Millom kaksar eg litet kann trivast
Millom jamningar helst er eg nøgd.

Lat deim hava den æra dei kunna
og sin rikdom og styrkje dertil
når då berre dei meg villa unna
og få rå om min arv som eg vil.
Vis hele sitatet...
Sist endret av Myoxocephalus; 1 uke siden kl. 18:45.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Men ingen har nevnt selveste Henrik Ibsen?
Vis hele sitatet...
Jeg kan nevne Ibsen jeg! Terje Vigen er min soleklare favoritt, men jeg skal ikke sitere den.

Forøvrig helt enig i valget av nasjonalsang, og ekstra glad for at du tar med de apokryfe versene
Sist endret av *pi; 1 uke siden kl. 23:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg kan nevne Ibsen jeg! Terje Vigen er min soleklare favoritt, men jeg skal ikke sitere den.
Vis hele sitatet...
Ja, det tar fort opp mot en halvtime, og kan lett bli litt mye for publikum, i alle fall hvis de har rukket å nå tenårene. Småbarn pleier å like denslags bedre, uten at jeg helt har fått taket på hvorfor.

Sitat av *pi Vis innlegg
Forøvrig helt enig i valget av nasjonalsang, og ekstra glad for at du tar med de apokryfe versene
Vis hele sitatet...
Jeg var litt i tvil, men jeg valgte å la min forrakt for kakser få forrang over dikterens ønsker.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Jeg var litt i tvil, men jeg valgte å la min forrakt for kakser få forrang over dikterens ønsker.
Vis hele sitatet...
Et kaksane!
Kosmopolitt
Trådstarter
Hvordan skal man egentlig lese litteratur som er skrevet på et mer eldre/ arkaisk norsk? Tenker f.eks. på Paa Vidderne som var nevnt av Myoxocephalus.
Sitat av fyrsteledd Vis innlegg
Hvordan skal man egentlig lese litteratur som er skrevet på et mer eldre/ arkaisk norsk? Tenker f.eks. på Paa Vidderne som var nevnt av Myoxocephalus.
Vis hele sitatet...
Hva mener med "hvordan lese", mener du hvordan uttale ordene eller hvorvidt du skal lese det inn i en spesiell kontekst?
Kosmopolitt
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Hva mener med "hvordan lese", mener du hvordan uttale ordene eller hvorvidt du skal lese det inn i en spesiell kontekst?
Vis hele sitatet...
Beklager uklarheten. Ja, jeg mente hvordan jeg skal uttale ordene.

EIDT: Innså nå at jeg skulle heller stilt dette spørsmål et annet sted, for å ikke forsøple tråden med off topic-innlegg. Ber om forlatelse.
Sist endret av fyrsteledd; 1 uke siden kl. 09:43. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av fyrsteledd Vis innlegg
Beklager uklarheten. Ja, jeg mente hvordan jeg skal uttale ordene.

EIDT: Innså nå at jeg skulle heller stilt dette spørsmål et annet sted, for å ikke forsøple tråden med off topic-innlegg. Ber om forlatelse.
Vis hele sitatet...
Det er jo din tråd, da

Det er vel ganske rett frem riksmål, bare se forbi de litt uvante (danske) skriveformene.
Sist endret av *pi; 1 uke siden kl. 11:37.
"Øko-Terrorist"
Er litt fascinert av det morbide i kunst. Hva passer da bedre en Jakob Sandes Likfunn?

So fann dei han Ole Johan,
langt burte i Håsteins-hagen.
Der låg han og rotna og brann,
med solsteiken rett i magen.
Og magen var grøn og blå,
av steinklaka gorr og slim,
og flugor og kvitmakk små,
aula i yrjande stim.

Spyfluga grøn og feit,
la sine egg i skinne,
og ålkvite småmakkar beit
seg gangar og hol der inne.
Ei rotte stakk tranten ut,
– kva svarten som no var og sjå?
Ho var som ein blodgorra klut,
med blankslimut hale på.

Og augo hans Ole Johan,
var berre ei slimut glye
som nedover kinnet rann,
so sleip som ei slimut spye.
Og nasa eit blodraudt sår,
der beinpipa lyste bleik.
– For rotta ho var der i går,
og åt seg so feit ei steik.

Og lippa for kjøt var rein,
og gliste med kvasse tenner,
som illkvite stakk og skein,
som marssol på frosne fenner.
Og teven stod tjukk ikring,
denne blaute, flytande kropp,
og kråka sat rundt i ring,
og skratta med høge hopp.

So tok dei han Ole Johan,
og la han på fire påla.
So bar dei han fire mann,
med kråkene skratta og skråla.
Mykje tå skrotten flaut vekk,
og mykje kvarv burt som eim,
og mykje i spyfluga gjekk,
men beina kom heile heim.
Sist endret av tr80r; 1 uke siden kl. 13:04.