Hvis en person som i utgangspunktet prater med en ganske tung dialekt, veldig langt borte fra skriftspråket, flytter til en by og begynner å prate nærmere skriftspråket. Så møter hun på en gammel bekjent, og jamrer i vei som hun pleide. Hva forårsaker dette?

Årsaken til dette at personen som i utgangspunktet tilpasser dialekten sin gjør det for å gjøre seg forstått for de hun snakker med. Når hun deretter møter en gammel bekjent er det ikke lenger nødvendig å tilpasse dialekten sin, og en går tilbake til den dialekten man hadde før.

Samtidig sitter vi som mennesker med psykologiske "skjema", hvor det vil foregå en prosess i hjernen din som vil se omtrent slik ut:

Tidligere (I bygden med tung dialekt): Meg + Gammel bekjent + dialekt = Positiv stimuli(Fordi dialekt er gøy, felleskapsfølelse osv).

Nåtid1 (I ny by): Meg + Ny dialekt = Positiv stimuli. (Fordi folk kan forstå meg)

Nåtid2 (I ny by med gammel bekjent) : Meg + Gammel bekjent = Meg - Ny dialekt = Meg + tidligere dialekt = Positiv stimuli.

Mennesker søker positiv stimuli, og handler derfor slik.

Du spør forresten om noe helt annet i overskriften, utdyp gjerne.

Det jeg mener med overskriften er hva slags holdninger majoriteten har ovenfor de som prater dialekt blant dem.

Alle prater dialekt.

Det er ganske enkelt fordi du legger om dialekten. Når du lærer deg en annen dialekt, eller et annet språk for den saks skyld, så lærer du deg å formidle tankene dine på en annen måte verbalt. Selv om ordene er de samme (kanskje du til og med bruker andre ord på forskjellige dialekter), så vil kanskje ikke budskapet bli oppfattet likt, spesielt hos noen som ikke kan prate gitt dialekt. Du knyter også opp mennesker til dialekter og væremåter. Det er ikke bare språket som kanskje forandrer seg, men kroppsspråk og mye mer. Vi tilpasser oss forskjellige mennesker ganske mye. Vi danner egne nervebaner i hjernen når vi blir kjent med noen, og disse er forskjellige avhengig av hvem en blir kjent med. Når vi da møter disse menneskene, fortsetter vi inn i det sporet vi sist slapp på, og fortsetter og bygge der. Det er like naturlig, om ikke mer naturlig, å legge om taleform, som det er å legge om talemåte og kroppspråk.

Jeg spilte blackjack på kiel ferga for en stund siden hvor jeg møtte en kar som pratet østkantmål den ene dagen men som hadde lagt om til bred nordnorsk dialekt dagen etter(typ Harstad). Denne karen var nordfra, men hadde flyttet sørover, uansett så syntes ihvertfall jeg at dette var litt spesiell opppførsel.

fordi man prøver å bli forstått og passe inn. for å gjøre det om til et enda tydeligere eksempel: når jeg bor i danmark så snakker jeg så godt som mulig dansk fordi det gjør ALT lettere. tilbake i norge så er det litt selvsagt at jeg går tilbake til norsk, ikke sant?

en del av familien min kommer fra vestlandet og en hører mye dritt når man kommer til et annet sted ang språket sitt. det er tøft. samme er det når en flytter til andre steder, for eksempel i skandinavia. det er slitsomt når folk begynner å fokusere på hvordan du snakker og ikke hva du faktisk sier - mange synes dette er morsomt å påpeke, som om den som snakker ikke vet det så inderlig godt selv. også er det ord som ikke har samme betydning osv. så da legger man om helt til en møter en som snakker samme dialekt eller språk.

å kunne legge om til forskjellige språk og dialekter er forresten en kjempestyrke. det krever et skarpt språkøre og en blir veldig flink til å forstå andre.

Mener jeg har vært borti en studie som sa folk som plutselig begynner og legge om diaelekten/språket uten og tenke over det gjerne skårer høyt på empatiske tester også.