Sitat av
frtoretang
Jeg anbefaler piller mot angst. Det er deilig å få muligheten til å gjøre ting man ellers ikke klarer å gjennomføre. Men jeg anbefaler å forsøke feks betablokkere og evt. buspirone. Noen medisiner mot depresjon virker også positivt i forhold til angst. Dette er medisiner som kan man kan ta uten tanke på avhengighet, og som kan avsluttes uten å resultere i abstinenser.
Kan være vel verdt å teste ut, om det ikke er nevneverdige bivirkninger så kan det være en grei løsning. Dog er det viktig å ha realistiske forventninger. De gjør deg ikke nummen, eller gir deg mot som en løve. Men de hjelper på sin måte. Må nesten prøves for å forstå hvordan det virker og om det virker.
Det er kan likevel være situasjoner som trigger så høy angst at disse "førstelinje-pillene" ikke vil ha nevneverdig effekt. Da kan man ha sobril el valium på lur. Og om man støtt forsøke å gjennomføre vanskelig ting uten å ta en sobril eller valium så er det jo mye god trening i det også. For noen så kan vissheten om at det er en sobril eller valium på lomma være den sikkerhetslina som gjør at en kommer gjennom vanskelige situasjoner uten å faktisk måtte ta pillen(e).
En kommer ikke ut av angsten uten å utfordre seg selv å faktisk kjenne litt på angsten. Men det er grader av angst. Og det er angst som er lammende, og som er så kraftig at den ikke bare hindrer oss i å leve et godt liv men den kan ødelegge dagene i forkant av feks et møte eller en planlagt aktivitet. Og for slike situasjoner så kan det være helt rett å supplere med en pille eller to.
Sobril og valium som de-facto løsning til bruk en eller flere ganger til dagen vil ikke være å anbefale. Både fordi det kan skape avhengighet. Men også fordi at hyppig bruk skaper tilvenning og reduserer effekten. Samtidig så vil konstant bruk av sobril eller valium være med på å opprettholde angsten da det vil gjøre at en aldri får utfordret seg til å kjenne på angsten og stå i angsten.
Det er fint å bli trygg på seg selv og kognitiv terapi er bra. Men slik jeg ser det så er det viktigste å huske på at en skal ha et bra liv. En hverdag som gir positive opplevelser. Og for noen så må en da i periode(r) kanskje bruke litt medisiner for å klare å gjennomføre ting som gir en bedre hverdag. Å kun sitte bak låst dør fordi angsten hindrer all sosial interaksjon er definitivt ikke veien ut av angsten. Og klarer man ikke dørstokkmila uten farmasøytisk støtte så tar man en pille for positivt påfyll.
Egentlig en god del bra du har skrevet her!
Men jeg mener allikevel, at piller er en siste utvei. Sammen med at en også bør ha en annen behandling, når en bruker pillene. Du er inne på kognitiv behandling, noe som er bra! Men hos en del mennesker, som sliter med angst, så er det også en del feil "input" fra barndommen av. Så jeg mener, at psykodynamisk behandlig også kan være veldig bra. Denne behandlingen består i å grave i fortiden, da ofte barndommen. Denne behandlingen tar ofte en del tid. For en "vanlig" depresjon med en angsthistorie, så kan det være snakk om 1-3 år, der det er ca. 1 samtale i uka.
Har en noe dritt i sin barndom og/eller traumer, så kommer dette ofte i form av angst og depresjoner. Behandlingen blir da på sikt, å dra problemet opp med rota. Mens mitt inntrykk er, at enkelte ganger så vil kognitive behandlinger egentlig fjerne et symptom på noe mere bakenforliggende. Uten herved å si, at kognitiv behandling er feil!
Men dette er sikkert noe pasient og behandler kan finne ut best alene.