Drev å forsket litt angående selvmord i Norge og ville sjekke SSB og dems grafer..

Der finner jeg at statistikkene slutter i 2015 .. vi er nå i 2017 så hvor er 2016 statistikken og hvorfor tar det så lang tid før dem fører statistikkene ?

Hvorfor publiseres ikke dette fortløpende ?

I de fleste datasett blir ikke data publisert fortløpende fordi mange kilder sender inn dataen på etterskudd. I mange tilfeller "samler" kildene opp data over et par år og sender det inn til en samling (som SSB). Tipper de venter en stund slik at de føler seg sikre på at de har fått inn representativ data.

Fordi det tar tid å kontrollere motteke materiale, og gå gjennom det. Statistikk er eit fagområde, og ikkje berre ei samling tabeller. Det tar tid å innhente, kvalitetssikre og samanstille data til ei nyttig form.

Har det ikke akkurat vært mye om det i media pga den serien på netflix?

2011(601)
2012(524)
2013(556)
2014(550)
2015(590)
2016(???)
2017(???)

Jeg tror det går VELDIG opp... men vi får se.

Joa Slæsken stemmer vel det, men jeg tenkte mere på generelt før denne serien kom ut, samt videre i fremtiden.

Takk for tall Anonym bruker. Ja tviler sterkt på at antall selvdrap vil synke betraktelig, ved å unngå temaet for enhver pris...

Selvfølgelig, tenkte bare for å nevne den ettersom den har vært grunn til en del selvmord rundt omkring.

Dødsårsaksstatistikken blir offentliggjort sent på høsten året etter - eksempelvis ble statistikken for 2015 først frigitt i november 2016; tallene kan for øvrig endre seg litt senere etter hvert som nye opplysninger kommer frem, og opplysningene fra FHI og SSB (som hadde ansvaret for statistikken frem til 2012) er forskjellige.

Ellers kan man finne en brukbar oversikt med tanke på selvmord i Norge i 1969-2013 på denne siden (opplysningene stemmer slik de ble offentliggjort for noen år siden, men tallene er ikke oppdatert) - der ser man at antallet doblet seg fra 1969 til 1980-årene for å så synke litt, og tallet har holdt seg relativt stabilt siden. Grunnen til at det var flere selvmord i 1980-årene enn idag, skyldes blant annet at man hadde lettere tilgang til skytevåpen hjemme, og mens skyting og eksplosive stoffer var årsaken til 212 selvmord i 1988, var tallet for 2012 redusert til 83.

Her er antall selvmord i Norge i 1969-2013:

2013 - 556 døde
2012 - 524 døde (tall fra FHI; SSB oppgir 515 døde)
2011 - 601 døde (tall fra FHI; SSB oppgir 598 døde)
2010 - 548 døde
2009 - 573 døde
2008 - 505 døde
2007 - 485 døde
2006 - 532 døde
2005 - 533 døde
2004 - 529 døde
2003 - 502 døde
2002 - 494 døde
2001 - 549 døde
2000 - 541 døde
1999 - 583 døde
1998 - 548 døde
1997 - 533 døde
1996 - 517 døde
1995 - 548 døde
1994 - 531 døde
1993 - 590 døde
1992 - 616 døde
1991 - 675 døde
1990 - 659 døde
1989 - 660 døde
1988 - 708 døde
1987 - 649 døde
1986 - 579 døde
1985 - 584 døde
1984 - 599 døde
1983 - 602 døde
1982 - 576 døde
1981 - 523 døde
1980 - 507 døde
1979 - 494 døde
1978 - 473 døde
1977 - 460 døde
1976 - 433 døde
1975 - 395 døde
1974 - 413 døde
1973 - 343 døde
1972 - 355 døde
1971 - 317 døde
1970 - 325 døde
1969 - 314 døde

Statistikk for 2013 med utgangspunkt i tallet 554 (senere endret til 556) - fordelt på kjønn, alder og dødsårsak:

Kvinner 7-14 år: 0
Kvinner 15-24 år: 20
Kvinner 25-34 år: 24
Kvinner 35-44 år: 30
Kvinner 45-54 år: 45
Kvinner 55-64 år: 35
Kvinner 65-74 år: 17
Kvinner 75-84 år: 4
Kvinner 85 år eller eldre: 1
Kvinner - totalt: 176

Menn 7-14 år: 1
Menn 15-24 år: 44
Menn 25-34 år: 56
Menn 35-44 år: 75
Menn 45-54 år: 79
Menn 55-64 år: 55
Menn 65-74 år: 37
Menn 75-84 år: 25
Menn 85 år eller eldre: 6
Menn - totalt: 378

Begge kjønn 7-14 år: 1
Begge kjønn 15-24 år: 64
Begge kjønn 25-34 år: 80
Begge kjønn 35-44 år: 105
Begge kjønn 45-54 år: 124
Begge kjønn 55-64 år: 90
Begge kjønn 65-74 år: 54
Begge kjønn 75-84 år: 29
Begge kjønn 85 år eller eldre: 7
Begge kjønn - totalt: 554

Dødsmåte:

Kvinner:
Forgiftning: 67
Henging og kvelning: 67
Drukning: 15
Skyting og eksplosive stoffer: 2
Skjærende eller stikkende redskaper: 4
Sprang fra høyt sted: 4
Annen eller uoppgitt måte: 16
Ukjent: 1
Totalt: 176

Menn:
Forgiftning: 49
Henging og kvelning: 174
Drukning: 14
Skyting og eksplosive stoffer: 69
Skjærende eller stikkende redskaper: 16
Sprang fra høyt sted: 19
Annen eller uoppgitt måte: 36
Ukjent: 1
Totalt: 378

Begge kjønn:
Forgiftning: 116
Henging og kvelning: 241
Drukning: 29
Skyting og eksplosive stoffer: 71
Skjærende eller stikkende redskaper: 20
Sprang fra høyt sted: 23
Annen eller uoppgitt måte: 52
Ukjent: 2
Totalt: 554

Så kan man spørre seg om tallene kommer til å stige i fremtiden - vel, skal man være ærlig, kjenner de aller fleste av oss noen som sliter, og i stedet for å sitte med hendene i fanget og se på at ting bare skjer, vil neppe verden gå under om man viser litt vennlighet, og prøver å gi vedkommende noen gode grunner til å fortsette å leve; det skal ofte ikke så mye til. Riktignok er det mange grunner til at folk tar livet sitt, men ensomhet og fravær av noen man kunne betro seg til er noe som går igjen.

Fra politikernes side består engasjementet i handlingsplaner og masse bla bla bla; hvis de hadde vist like stor handlekraft i å forhindre selvmord som de viser når det er snakk om deres egne lønninger, hadde tallene sett annerledes ut.

Derfor er det til syvende og sist opp til hver enkelt av oss; selvmord handler ikke om statistikk - bak hver enkelt av disse tallene er det et menneske som ikke lenger er til; et menneske som oss andre.

Takk for et fint innlegg, Freakix!

Men det er én ting du skriver som jeg ikke får helt til å gå opp:
Hvis noe, så var det jo enda enklere tilgang på skytevåpen og eksplosiver før 80-tallet, så hvorfor var det markant færre selvmord da?

Og hvor sterk er egentlig sammenhengen mellom tilgang på enkel og pålitelig metode, og faktisk utførte selvmord? Sagt på en annen måte - hvis du virkelig vil dø, så klarer du det selv om du ikke har ei hagle liggende. Jeg skjønner jo at dersom man må ut på en to timers fjelltur for å finne en egnet klippe å hoppe fra så får man mer tid til å tenke seg om enn hvis man bare sitter der med revolveren på bordet og flaska i hånda - og at det sikkert kan ha en effekt. Men hvor stor er denne effekten egentlig? Hvordan måles dette? Det er et fascinerende emne, men diskusjonen er oftest veldig sort/hvitt. Kan du utdype og nyansere litt?

Ja, det er en god hypotese - vi vet at det var en veldig sterk oppsving av selvmord i USA etteer krakket i 1929, for eksempel. Men i dette tilfellet tror jeg ikke det kan være hele forklaringa: Hvorfor har da nivået holdt seg der under hele oppturen på nittitallet? Den burde jo gå ned i medgangstider. Og hvorfor fikk vi ikke en ny fordobling da dotcom-bobla sprakk, eller under finanskrisa?

Poenget mitt var i grunn bare at jeg ønsker å tallfeste betydningen av tilgang på skytevåpen i selvmordsstatistikken. Og som vi ser av vår lille diskusjon så langt, så har vi flere variabler gående samtidig; økonomiske konjuktirer og våpenlovgivning. Så for å kaste inn enda en: befolkningsvekst og -sammensetning. Vi er fler emennesker nå enn i 1960, og prosentvis er det flere mennesker fra andre kulturer der synet på selvmord også varierer. Hvordan spiller disse faktorene inn på helhetsbildet? Freakix hadde opplagt god kjennskap til tallmaterialet, og fastslo heller kategorisk at våpenlovgivningen var, om ikke den enerådende, så definitivt den viktigste årsaken. Det er et reesonnement jeg ønsker utdypet av årsaker klargjort i forrige innlegg.

Det er jo også geografiske forskjeller i befolkningen. Vestfold var ihvertfall tidligere fylket med flest selvmord pr. innbygger. Har Vestfoldinger det værre enn andre (Tviler på det) eller er det stor forskjell i behandlingstilbudet for psykisk syke rundt om i landet?

Akkurat tilgangen på skytevåpen tror jeg er av mindre betydning, men det virker å være en klar sammenheng mellom økonomi/arbeidsmiljø og selvmord.

Jeg har ingen tvil om at nyliberal politikk og medfølgende fremmedgjøring på arbeidsplasser, samt usikkert jobbmarked fører til en enorm økning i (suicidal) depresjon.
Kanskje også en sterkere kausal forbindelse med mikroøkonomi og ikke makroøkonomi.
En generell oppgang på 90-tallet er ikke nødvendigvis oversatt til bedre vilkår for de mest utsatte i samfunnet, på samme måte som nedgangstider gjerne ikke direkte rammer dem.
Som vanlig er ikke nødvendigvis BNP den beste måten å måle helsen til en nasjon.

Kanskje også på grunn av den norske velferdsstatens (noenlunde) evne til å jevne ut sosiale forskjeller, ser vi en mindre stringent sammenheng mellom BNP og mental helse enn i f.eks. USA, hvor statistikken viser en mer signifikant korrelasjon.

https://www.jacobinmag.com/2014/11/capitalisms-victims/