Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  16 5416
Hei, har ikke postet her før men fikk lyst nå å fortelle om en tilstand jeg kommer i av og til. Er veldig nyskjerrig på om dette er et vanlig fenomen. Har en kamerat som, etter at jeg fortalte om det, ble bevisst på at han også har det sånn. Derfor lurer jeg på om dette er noe nærmest alle opplever, men at de glemmer det etterpå fordi tilstanden er så personlig og så langt unna det vanlige liv. Som en drøm liksom.

Vel, uansett, hos meg oppstår dette her gjerne i tilsynelatende helt vanlige situasjoner, som for eksempel at en mann på ferga spør meg om å få låne VG. Men jeg har lagt merke til noen ting som går igjen. Det er alltid bare én person (+ megselv) som utløser det, som regel en fremmed. Vedkommende møter meg eller snakker til meg på en uredd måte og/eller krysser et lite sosialt tabu som feks da jeg gikk nedover Grünerløkka og en fyr roper på meg og lurer på om jeg vil hjelpe han å flytte et bord fra bilen og inn i stua. Det ville jeg selvfølgelig, for jeg merka med en gang hva som var i ferd med å skje

Hvis vedkommende er litt rar øker sjansen for at dette skjer. Det kan være noe helt ubetydlig overfladisk som en AP-dame som deler ut kaffi og valgprogram på gata, en hasj-dealer som tiltaler meg som Sir, eller at noen fra jobben ringer og vil jeg skal jobbe ekstra.

Fysisk så føles det som om hjernen blir pakket inn i et slør eller tåke. Hodet blir numment og det kiler, spesielt i bakhodet. Muskulaturen avslappet. Psykisk: alle bekymringer forsvinner. Får ingen behov for å gjøre noe spesielt. Bare nyter freden. Blir veldig rolig. Rusen kan variere i styrke og varighet. Ved å tenke på personen og situasjonen som utløste den kan jeg forlenge den. Max en halvtime kanskje.

Kameraten min, som også opplever dette, får det gjerne i situasjoner der det er noen som er flinke i noe og skal vise han / hjelpe han, og spesielt hvis de blar i en perm..hehe. Da han fortalte meg det, kom jeg på at jeg fikk det av og til når læreren lente seg over pulten min på barneskolen og hjalp meg, feks med et regnestykke. Out...
De fleste blir vel glade når de får hjelp. Kanskje enda gladere fordi det var uventet å få hjelp i denne situasjonen av fremmede.

Det med at man ble glad når læreren hjalp deg med regnestykker aner jeg ikke noe om, ettersom du sannsynligvis kjente henne. Kanskje du var forelska i lærern?
A Real Human Bean
Mullah's Avatar
Donor
Sitat av Lavtrykk Vis innlegg
Kameraten min, som også opplever dette, får det gjerne i situasjoner der det er noen som er flinke i noe og skal vise han / hjelpe han, og spesielt hvis de blar i en perm..hehe. Da han fortalte meg det, kom jeg på at jeg fikk det av og til når læreren lente seg over pulten min på barneskolen og hjalp meg, feks med et regnestykke.
Vis hele sitatet...
Dette opplever jeg også, men det skjedde mye oftere før. Nå er det lenge siden sist. Jeg vet ikke hva det dreier seg om. Det har ingenting å gjøre med relasjonen man har til personen, og jeg trenger gjerne ikke kjenne de for at det skal skje heller.
DET BEGYNNER Å KRIBLE I HELE KROPPEN! (beklager caps..). Vanvittig følelse egentlig, jeg skulle til en kamerat, måtte ta bussen det var litt kjipt, for det regnet og bussen ble kjempeforsinka. Men i det jeg skal sette meg å begynne ventinga får jeg en helt utrolig ekstase, denne følelsen satt i rundt 30min. Etterpå ble jeg faktisk sliten
Jeg TROR jeg har opplevd det, men vet at jeg har det stikk motsatte: At jeg helt irrasjonelt og uprovosert kan få panikk og angst og bli veldig redd et lite øyeblikk, da stort sett i "konfrontasjon" med andre mennesker. Mener ikke krangling, men f eks rett før jeg tar telefonen eller venter på at personen i den andre enden skal ta telefonen, eller hvis jeg har spurt om noe og venter på svar. Da mener jeg ikke spørsmål om å få noe eller få lov til noe, mener "liker du best biff eller pepperoni på pizzaen?". Spørsmål der svaret uansett er positivt. Det er ikke det at jeg har spesielt utpreget sosial angst ellers, men kan altså nesten på panikk helt plutselig sånn. Må bare le av meg selv etterpå da, for det varer jo bare i et par sekunder. Men det er veldig rart.
Sitat av Rosie Vis innlegg
Jeg TROR jeg har opplevd det, men vet at jeg har det stikk motsatte: At jeg helt irrasjonelt og uprovosert kan få panikk og angst og bli veldig redd et lite øyeblikk, da stort sett i "konfrontasjon" med andre mennesker. Mener ikke krangling, men f eks rett før jeg tar telefonen eller venter på at personen i den andre enden skal ta telefonen, eller hvis jeg har spurt om noe og venter på svar. Da mener jeg ikke spørsmål om å få noe eller få lov til noe, mener "liker du best biff eller pepperoni på pizzaen?". Spørsmål der svaret uansett er positivt. Det er ikke det at jeg har spesielt utpreget sosial angst ellers, men kan altså nesten på panikk helt plutselig sånn. Må bare le av meg selv etterpå da, for det varer jo bare i et par sekunder. Men det er veldig rart.
Vis hele sitatet...
Jeg har det på samme måte som deg. Bare at jeg har det litt verre siden jeg blir sykt flau over meg selv etter det har skjedd, og denne "flauheten" varer ofte i 30-60min. Sykt plagsomt egentlig, for jeg har heller ingen sosial angst ellers i livet. Jeg får bare en slags angst noen få ganger fremmede folk spør meg om noe e.l. Det kan være alt fra eksempler som du nevner til folk spør meg hva klokken er.

Jeg tror selv dette skyldes mobbing fra barneskolen. Selv om jeg etter ungdomskolen alltid har hatt mange gode venner og ikke egentlig har noen som helst grunn for å ha angst.
▼ ... flere år senere ... ▼
Trådstarter
16 9
Anonym bruker
"Kjent Grevling"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Kanskje du er veldig sensitiv for følelser.. jeg vet ikke..veldig interessant egentlig. Jeg fikk det slik ofte det første året sammen med dama mi. Når hun la hodet på skuldra mi på toget f.eks kunne det prikke over hele kroppen, og ellers likt med slik du beskriver opplevelsen. Dette hadde vel kanskje noe å gjøre med å være idiot forelsket. Men uansett pussig
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Skulle ønske jeg opplevde noe slikt. For meg er det mer slik at jeg er jevnt over ulykkelig, har det kjipt og ser ingen vei ut av det. Også blir det plutselig så altoppslukende at jeg bare ønsker å dø for å få fred. Når det virkelige tungsinnet treffer så kan det i mange dager. Da kommer jeg knapt ut av sengen og klarer ingen ting. Må bare ha det helt stille og gjerne litt mørkt.

Går på endel medisiner pga psyken. Og har forsøkt alt av medisiner tror jeg. Og jeg har forsøkt å være av medisiner. Jeg har tatt meg selv i nakkeskinnet og løftet meg etter nakkehåret for å forsøke å tvinge meg inn på et bærekraftig spor. Virkelig lagt ned innsats på å få det bedre. Inkludert selvhjelpsbøker, kurs, terapi hos psykolog, gruppeterapi, frivillig innleggelse og tvangsinnleggelser. Ingenting virker og slik har det vært i en ti års tid. Har tilogmed forsøkt rus, både alkohol og andre substanser. Når rusen stiger/kjennes kan jeg kjenne et lite snev av muskelavslappning og fred. Ikke lykke eller glede. Bare litt ro i hodet. Uansett mengde av rusmiddel så varer denne roen typ et par minutter også avløses den av sterk indre uro også etter en stund kommer tungsinnet. Ikke engang rus virker. Det eneste jeg ikke har prøvd ennå er mdma eller LSD pga manglende kontakter og manglede ork til styre rundt på svartewebben.

Har forsøkt å meditere, og også ,mindfulness. Jeg har liketil forsøkt å meditere under rus å tinge tankene over på feks en gammel forelskelse eller lignende men det er så lenge siden at jeg ikke klarer å finne den gode følelsen.

Skulle gjerne lest den wikien men har så dårlig konsentrasjon om dagen at jeg ikke fikser å lese og forstå engelsk. Er det noen som kunne skrevet et sammendrag på norsk litt sånn kjapt? Google translate ødelegger ordstilling og setninger og da blir det bare tøv i hodet.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Skulle ønske jeg opplevde noe slikt. For meg er det mer slik at jeg er jevnt over ulykkelig, har det kjipt og ser ingen vei ut av det. Også blir det plutselig så altoppslukende at jeg bare ønsker å dø for å få fred. Når det virkelige tungsinnet treffer så kan det i mange dager. Da kommer jeg knapt ut av sengen og klarer ingen ting. Må bare ha det helt stille og gjerne litt mørkt.

Går på endel medisiner pga psyken. Og har forsøkt alt av medisiner tror jeg. Og jeg har forsøkt å være av medisiner. Jeg har tatt meg selv i nakkeskinnet og løftet meg etter nakkehåret for å forsøke å tvinge meg inn på et bærekraftig spor. Virkelig lagt ned innsats på å få det bedre. Inkludert selvhjelpsbøker, kurs, terapi hos psykolog, gruppeterapi, frivillig innleggelse og tvangsinnleggelser. Ingenting virker og slik har det vært i en ti års tid. Har tilogmed forsøkt rus, både alkohol og andre substanser. Når rusen stiger/kjennes kan jeg kjenne et lite snev av muskelavslappning og fred. Ikke lykke eller glede. Bare litt ro i hodet. Uansett mengde av rusmiddel så varer denne roen typ et par minutter også avløses den av sterk indre uro også etter en stund kommer tungsinnet. Ikke engang rus virker. Det eneste jeg ikke har prøvd ennå er mdma eller LSD pga manglende kontakter og manglede ork til styre rundt på svartewebben.

Har forsøkt å meditere, og også ,mindfulness. Jeg har liketil forsøkt å meditere under rus å tinge tankene over på feks en gammel forelskelse eller lignende men det er så lenge siden at jeg ikke klarer å finne den gode følelsen.

Skulle gjerne lest den wikien men har så dårlig konsentrasjon om dagen at jeg ikke fikser å lese og forstå engelsk. Er det noen som kunne skrevet et sammendrag på norsk litt sånn kjapt? Google translate ødelegger ordstilling og setninger og da blir det bare tøv i hodet.
Vis hele sitatet...
Hei, kjære deg. Skjønner at du virkelig må ha det vanskelig. Ser du har prøvd alt jeg vanligvis ville ha tipset om til ingen nytte.. har du mennesker rundt deg som du er på nett med? Noen en samtale flyter fint med? Man skal ikke klare alt alene. Vet ikke egentlig om lenken over vil gi deg noe svar, men den er norsk tekstet..i allefall via min telefon..tror ikke den er auto translated heller.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Skulle gjerne lest den wikien men har så dårlig konsentrasjon om dagen at jeg ikke fikser å lese og forstå engelsk. Er det noen som kunne skrevet et sammendrag på norsk litt sånn kjapt? Google translate ødelegger ordstilling og setninger og da blir det bare tøv i hodet.
Vis hele sitatet...
Den finnes ikke på Norsk, men her er en svensk oversetting

https://sv.wikipedia.org/wiki/Autono...idian_response
▼ ... over en uke senere ... ▼
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Takk for hjelpen. Har lest og sett forskjellige videoer om dette emnet. Om jeg forstår dette rett så handler det om at enkelte triggere kan utløse en følelse av fullkommenhet. Nesten sterkere enn det folk vanligvis omtaler som følelse av lykke. Har tenkt nøye gjennom dette og forsøkt å gå grundig til verks for å se om det er noe som gir meg intense positive følelser. Og det eneste jeg kan komme på er å kjøre motorsykkel på svingete veier, en perfekt sving. Eller å haste gjennom rushtrafikk på motorsykkel, kjapt inn og ut av filene. Være først ut av lyskrysset. Eller følelsen av å kjøre virkelig fort med bil. Det er mulig jeg har overtenkt dette her. For pga min psykiske helse og alle medikamentene jeg dytter i meg så har jeg kjørt mc eller bil på vel 10 år nå.

Men om slik "risiko adferd" kan trigge positive følelser så er jeg kanskje ikke flat og død innvendig? Er det noen som har tips til hvordan jeg kan forsøke å overføre det jeg tidligere opplevde som positivt når jeg kjørte fort til en mer bærekraftig form for handling? Nå er jeg uten både bil og mc så jeg får jo ikke kjørt fort heller for å teste om det fortsatt virker.

Noe annet jeg kan forsøke? Er så lei av å være på alle medisinene. De gjør meg ikke lykkelig. Jeg føler med aldri glad eller fornøyd. Det er mer bare grader av nedstemthet. Fra å leve i mørk hverdag til å dykke huet først ned i det aller mørkeste. Og det tar stadig lengre tid å kravle seg opp når en faller sammen.

Dette med amsr virker lovende men jeg ennå ikke funnet noe som påvirker meg positivt.
Du er selvfølgelig ikke "død" på innsiden selv om du opplever en fullkommenhet ved å kjøre bil, motorsykkel osv,. Denne følelsen omtales ofte som.en flytopplevelse og kan blant annet knyttes opp mot selvbilde, stress og mestringsfølelse. At ts opplevde denne følelsen ved spontane situasjoner med kun én person kan muligens knyttes til at han "glemte" sitt eget selvbilde, og kunne derfor oppføre seg helt annerledes enn om han var med for eksempel en kompis.
Om du stresser mye i hverdagen kan det kanskje være nyttig å legge bort mobilen, dataen - kanskje lese en bok, studere eller invitere en kompis med hjem kan hjelpe? Det er også viktig å ta tak i selve problemet, jeg tviler på at å kun drukne sine følelser med medisiner kan hjelpe deg i det lange løp.



https://en.m.wikipedia.org/wiki/Flow_(psychology)
Jeg får det sånn av og til når jeg ser noen som er snille eller tilgir hverandre, men det involverer vanligvis ikke meg selv. Kribler i hele kroppen og får våte øyne.. Trodde det bare var meg. Det er ikke vanlig glede, mye mer ekstemt. Det kiler inne i hjernen og kroppen blir lett som fjær. Jeg er vanligvis veldig emosjonelt avflatet, så det er stor forskjell.
Skvatt litt i sofaen her jeg satt, det er så mange år siden nå at jeg hadde helt glemt det. Jeg derimot oppnådde den "opplevelsen" når noen tegnet noe for meg, eller rotet i pennalet mitt, eller hvis noen tok hånden min for og skrive noe på den, spesielt hvis det var med en kulepenn Husker spesielt noen episoder ifra syvende klasse.

Jeg satt og tegnet i kunst og håndverk timen, husker ikke helt hva som skjedde før eller etter det egentlig fordi det eneste jeg kan få fram er at jeg kjenner igjen akkurat den opplevelsen. Og det var når en ifra den andre klassen satt ved siden av meg engang vi hadde elev miksing. Rett ved pulten min på huk satt han, samtidig tegnet han en racerbil på et ark foran meg, zoooona helt ut der jeg satt. Det var denne jeg tenkte på først når jeg så tråden, siden jeg husker at han tegnet så lenge, å desto lengre desto intensere ble opplevelsen

Den andre gangen var ofte, hvis noe tilfeldigvis kom bort til pulten min mitt i timen for et eller annet så var jeg der igjen. Men var aldri noe som jeg tenkte over før den gangen som jeg fortalte om over - det var da jeg først la merke til hver eneste gang.

Om jeg husker riktig, så er jeg ganske sikker på at grunnen min for og sitte nærmest døra simpelt var fordi søppelkassen sto der. Så hver eneste elev i klassen vår som hadde en blyant og vesse, eller noe søppel og kaste, eller andre grunner - så måtte dem frem til pulten min, som jeg plassert rett ved søppeldunken.

Men har aldri opplevd det siden barneskolen, husker det skjedde mye ifra fjerde klasse til syvende. Var egentlig ganske kult at jeg kom over tråden din og at jeg kobla det opp med engang. Høres sikkert rart ut at jeg er så engasjert i dette her, men var bare så morro og komme på noe som jeg aldri helt forsto som mindre. Og det at jeg, uten og være bevist for det, gjorde handlinger for og oppleve det igjen. syke greier
Haha.. jeg har hatt litt lignende opplevelse når jeg var yngre. Av og til når folk snakket til meg, i en samling, eller annen sammenheng, og kun i noen spesielle tilfeller, så fikk jeg en kriblende følelse euforisk følelse i kroppen som kjentes litt ut som en rus.. Veldig merkelig.
Gjetter at dette har noe med speilnevroner å gjøre, uten at jeg har noe mer å komme med.