TS: Jeg tror du angriper dette på feil måte.
Jeg skjønner aty det er provoserende å iaktta folk som hårdnakket insisterer på at noe som opplagt er fullsatendig sinnsykt er Sannheten Veien og Lyset (TM). På den annan side... Det er noe du nesten bare må venne deg til. Vi er alle enige om at det er fullstendig kokelimongo tro at jorda er flat. Men er det den sprøeste idéen du har hørt? Hva med kristendommens kjernebudskap? En allmektig entitet av uendelig kjærlighet skapte menneskene på en slik måte at de ofte havnet i et helvete han selv hadde skapt. Det likte han ikke, men han kunne ikke frelse de fra helvete uten å tilgi dem først. For å tilgi dem så han seg derfor tvunget til å bli et menneske selv, reise ned til jorden og la seg henrette. Personlig tror jeg aldri at jeg har hørt en mer tåpelig og selvmotsigende idé, men den er svært utbredt. Bemerk imidlertid følgende: Det er veldig få som anser denne idéen som mer problematisk enn en del andre religiøse dogmer. Absolutt alle kristne mennesker - ja, jeg er temmelig sikker på at selv de mest liberale tror på Jesus - tror på det overstående, men ikke alle tror på alt det andre rælet. Men noen gjør det jo. Noen av de tror i tillegg på en del andre saker, som at jorda bare er seks tusen år gammel og skapt på ei snau uke. Det er denne gjengen vi gjerne omtaler som nutjobs. Men ung verden-kreasjonsime er ikke direkte selvmotsigende og usammenhengende på samme måte som bibelens kjernebudskap! Hvis du aksepterer premisset om at bibelen er ufeilbarlig og deres tolkning av teksten korrekt, så følger det faktisk at jorden bare er noen tusen år gammel. Det er selvsagt en idé som ikke tåler møtet med virkeligheten og et imponerende fjell av data viser hvorledes denne idéen opplagt er gal - men det er ikke sinnsykt i seg selv, slik idéen om frelsen er. Så, hvorfor gjør vi ikke større nummer ut av at to milliarder mennesker oppriktig tror på dette tøvet?
Det viser seg imidlertid at det er ikke hva du tror på, men hvor mange du deler trua di med og hvordan dere tror det. Det er dette som skiller normale tanker fra galskap. Er du fullstendig urokkelig i din tro på noe kun du og de andre sektvennene dine tror på, så er du sannsynligvis også sprø. Ingen garantier selvsagt, men det er helt klart et rødt flagg. Med dette i mente ser vi at andre sinnsyke tanker som chemtrails, jødekonspirasjoner, aliens og denslags kanskje ikke er så utrolig sinnsyke likevel hvis vi sammenligner de med en del mer veletablerte oppfatninger. De bare oppfattes som enda verre enn de egentlig er (og ja, de er ille) fordi de som tror på dem er så sinnsyke. Det jeg vil frem til er at det er
mennesklene som er problemet, ikke vrangforestillingene. Sistnevnte er et symptom på at noe er galt, ikke årsaken. Og du kan ikke overbevise gale folk om å slutte å tro på gale ting med rasjonelle argumenter. Skulle du mot formodning klare det så slutter dessverre ikke gale folk å være gale bare fordi enkelte feiloppfatninger de måtte ha faller.
Jeg har vært i din situasjon før. Flere ganger. Ikke med folk som trodde at jorda var flat, men med mennesker som trodde på minst like tåpelige ting. For eksempel måtte jeg tilbringe store deler av førstegangstjenessten min sammen med en fyr som oppriktig trodde at tallet pi var 3.0000... Fordi etter hans tolkning av bibelen, så kunne dette utledes. Det hjalp ikke å vise at bibelen ikke sa det han trodde den sa: "Som ateist kan du aldri forstå bibelen". Det hjalp ikke å bevise matematisk at pi ikke kunne være et heltall (noe som er langt lettere å vise enn at det er irrasjonelt, btw.): "Masse fine formler og greske tegn du har der, men de sier meg ingenting. Jeg gidder heller ikke å prøve å sette meg inn i dette våset, for konklusjonen din er jo opplagt gal. Trylleformlene dine kan du ta et annet sted." Det hjalp ikke en gang å hente et målebånd og ymse runde og elliptiske objekter og trykke beviset rett i fjeset på ham: "Satan forvrenger synet vårt for å lede oss vekk fra den sanne tro."
Til slutt ga jeg bare opp og ignorerte ham. Han skrøt selvsagt hemningsløst til alle som gadd å høre at han vant alle diskusjoner og at jeg var en tosk som ikke hadde overbevisende argumenter. Denslags kan fortsatt være mer irriterende enn jeg likerå innrømme, men er du tjent med å forsøke å komme noen vei? Det er som å spille sjakk med ei høne: De forstår ikke spillets hensikt, vet ikke hva regler er og flakser bare rundt og velter brikker mens de skiter alle veiene. Du kan ikke spille sjakk med en fugl, og da kan du heller ikke vinne. Og du kan ikke føre en rasjonell diskusjon med galninger.
Så. Hvorfor gidder du egentlig? Du kan ikke lykkes. Du kan ikke vinne. Har du et ønske om å ha rett og gå seirende ut av debatten? Det har du alt gjort i den grad konseptet gir mening, men motparten er ikke i stand til å forstå det eller innrømme det. Ønsker du å redde vedkommende fra galskapen? I såfall, hvorfor? Hvis du kan, så vil du nok få mest sjelefred ved å la vedkommende seile sin egen sjø og gå videre med livet ditt. Hvis det er en person du på en eller annen måte
må forholde deg til, som nær familie, så... kondolerer. Beklager, men du har en utfordring du trolig vil slite med resten av livet. Dersom du virkelig ønsker å oppnå noe som helst for vedkommende, så sørg for å ha en god relasjon til vedkommende og søk profesjonell hjelp om nødvendig. Å diskutere vrangforestillingene med de vil bare gjøre de mer fiendlig innstilte mot deg. Du er ikke tjent med dette på noe vis. Til slutt, for å oppsummere med to relevante xkcd'er. Akkurat nå er du her:
Sørg for at du heller kommer deg hit: