Hey,
Jeg er nå inne i en periode hvor jeg planlegger min 2. tur på fleinsopp. Denne prosessen har fått meg til å tenke mye på min første gang, som har resultert i at jeg nå vil prøve å gi dere en rapport fra jomfruturen min.
Det var en intens opplevelse som forandret mitt perspektiv på veldig mye, og hadde innslag av tre forskjellige aspekter ved en tripp:
1.«Tull, tøys og gøy», som jeg kaller det å smile og le og loke rundt mens hallusinasjonene leker med deg.
2.«Det åndelige og lærerike», det som forandrer livet ditt og gir deg noe på et dypt nivå som du tar med videre.
3.«Det vonde og skremmende», som er det man opplever under en bad trip, rett og slett det som kan skremme livet av deg.
Jeg vet ikke om det finnes noen spesifikk måte å skrive rapporter på som Freaks bør holde seg til, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å beskrive det så enkelt og interessant som mulig.
Jeg beklager på forhånd for lengden på teksten.
[CENTER]Om meg[/CENTER]
Jeg er en gutt på 21 år. Relativt intelligent. Mentalt har jeg ingen lidelser jeg vet om. Jeg bruker dog mye tid på å filosofere over ting, fra trivielle hverdagsting til temaer og scenarioer mange ved første øyekast nok ville satt kaffen i halsen av.
Jeg føler selv jeg har evnen til å være dyp, men har samtidig også en viss frykt for å bli en av de som tenker så intenst over livets spørsmål at jeg ender med å bli gal. Derfor var det en ekstra «spenningsfaktor» forbundet med å ta flein for første gang. Jeg var spent og nervøs.
[CENTER]Introduksjon[/CENTER]
Vi var 5 karer: meg, Loke, Thor, Odin og Heimdall. Fire av oss hadde nettopp gått ut av folkehøgskole sammen, Heimdall var en god venn av Odin. Odin var den mest erfarne rusbrukeren, og hadde tatt LSD og sopp et par ganger tidligere. Han ble «eksperten» om noen trengte en guide.
Turen skulle gå til Bergen, hvor Loke hadde en hytte ute på en øy. Jeg og Thor kjørte sammen fra Ski til Bergen, og hadde det veldig kult hele veien. Noen timer før vi var fremme fikk vi riktignok en kjip melding av de andre om at de ikke hadde fått tak i weed, noe som var kjipt. Likevel, soppen lå og venta på oss, og jeg tok det «tapet» med et smil.
Klokka var halv fire på natta da vi kom frem, og vi la oss til å sove for å være uthvilte til trippen dagen etter.
Vi sto opp, spiste en god frokost, slappet av og ble kjent med Heimdall mens vi ventet i sola, til klokka var rundt ett. Da stekte vi opp en Grandiosa, la på soppen og spiste. Jeg og Loke tok 2,5 gram, de andre nøyde seg med 2g. Om denne forskjellen skulle ha noe å si eller om det bare var tilfeldig vet jeg ikke, men jeg og Loke var iallfall de som fikk sterkest opplevelse av soppen.
[CENTER]Setting[/CENTER]
Jeg har fortsatt våte drømmer om settingen vår. Det var definisjonen av perfekt i min bok.
Dette var på en nærmest ubebodd øy utenfor Bergen i juni måned. Sola skinte og varmet oss, det var nærmest vindstille, akkurat nok bris til å holde oss friske og avkjølte, og vannet funklet speilglatt og klart. Været kunne ikke vært bedre.
Øya i seg selv var et praktverk: masse skog og natur å boltre seg i, åpent landskap, en strand å ligge på, stor gressplen, svaberg å chille på, og masse sauer som løp rundt og brekte.
Vi hadde to hytter: én å oppholde oss i, med kjøkken, stue og veranda med utemøbler, og én å sove i, med dusj og soverom og store, flotte vinduer mot havet.
[CENTER]Trippen starter[/CENTER]
Vi tygde i oss pizzaen. Det kom en Point of No Return-følelse over meg da jeg svelget den siste biten. Ingen vei tilbake nå.
Det går kanskje 20-30 minutter før Loke begynner å merke effekten. Han begynner å bable og le, oppføre seg generelt ganske «ute av kontroll» - uten at han var vanskelig eller voldelig på noen måte, bare litt slitsom å holde styr på.
Loke vil ned til vannet, så vi følger etter for å passe på at idioten ikke ruller ut i vannet og glemmer å svømme. Han legger seg i vannet inne på grunna og loker litt rundt der. Etter noen minutter får jeg for meg at noe skjer, og jeg bestemmer meg for å overraske gutta med nyoppskjært frukt når de kommer opp til hytta igjen.
Det er på disse knappe 30 meterne fra vannet og opp til hytta at turen for meg kicker i gang. Plutselig toner all lyd fra de andre ved vannet helt ut. Jeg hører plutselig kun lyden av trærne og fuglene til siden for meg, og vinden. Det var som om jeg gikk ut av «deres» region og inn i «hyttas» region, hvor lyd, lukt og opplevelser er klart adskilt fra hverandre gjennom denne «veggen» jeg gikk gjennom.
Mens jeg står og kutter opp vannmelon kjenner jeg en slags mild, men ren glede innerst i brystet. Den samme jeg hadde etter at jeg og kjæresten min kysset første gang. Det føltes virkelig godt å gjøre noe hyggelig for de andre gutta.
De andre joiner meg på terrassen idet jeg kommer ut med vannmelonen. Den oppskjærte frukta møtes med stor glede og fortæres med omfattende engasjement. Vi blir sittende å snakke om følelsene vi opplever, med unntak av Loke, som fortsatt er ganske «energisk».
Vi begynner så vidt å eksperimentere med effektene av soppen. Vi tar på ting; de kjennes helt annerledes ut enn til vanlig. Det er som om noen har endret kretsene i hjernene våre og gitt de forskjellige objektene andre kvaliteter. Det kan sammenlignes med at man bytter om på tastene på et tastatur: trykk A, få B. Jeg og Thor oppdaget også at det ga en helt uvirkelig følelse å se hverandre i øynene (gay-alert, jeg vet); altså, i øyeeplet hans så jeg livet hans bevege seg gjennom de røde blodårene på en måte, jeg fikk for meg at disse linjene var kroppens måte å nedskrive livshistorien hans, som en bok. Ellers så jeg også på meg selv i speilet, noe jeg i bakhodet mente å huske at ikke anbefales. Jeg hadde dog ingen negativ effekt av dette i det hele tatt. Noe jeg husker herfra, og som gjaldt gjennom hele trippen, var at jeg aldri VAR. I speilet så jeg ikke meg selv. Jeg var ikke usynlig, men jeg kunne ikke danne meg noe bilde av hvordan jeg så ut fysisk. Jeg bare VAR.
[CENTER]Det visuelle endrer seg[/CENTER]
etter hvert bega vi oss ut på en slags vandretur nedover gressplenen bortover mot svaberget. Vi tok med oss et par ting og begynte å gå de par hundre meterne bort dit. Noe jeg husker veldig godt er at vi sto sammen, alle fem, på en stein som var hevet kanskje 30cm over bakken, og der sto VI, eventyrgutta. Gjengen på tur, bestekompisene, og dette var RIKTIG. Denne turen var noe av det viktigste vi kom til å oppleve, det var helt sikkert. Og vi visste det, alle mann.
Odin, den eneste av oss som hadde trippa før, var for oss alle en slags «sikkerhet», veilederen vår som visste ting, og det var han som foreslo å gå en liten tur. Det var idet vi fem sto sammen med armene om skuldrene på hverandre at jeg i et lite sekund gikk ut av kroppen min og tok et mentalt bilde av oss, gjengen. I bildet står Odin der, smilende, med åpen skjorte som blafrer i vinden, veldig «adventure guy»-aktig, Sinbad Sjøfareren, dere skjønner hva jeg mener. Der og da ga jeg ham «stempelet» som passet ham, ordet som definerte ham: ADVENTUROUS. Altså eventyrlysten. Av en eller annen grunn var det det engelske ordet som brant seg fast i hodet mitt.
Vel borte ved svaberget går tre av gutta mot kanten for å leke ved vannet, mens jeg blir sittende å prate med Heimdall, den eneste jeg ikke egentlig kjenner. Han slo meg dog umiddelbart som en flott fyr og en man kan stole på. Han sitter på en stein og spikker på et spyd. Mens vi snakker prøver jeg å holde øyekontakt med ham, og mens jeg gjør dette ser jeg på hvordan ansiktet hans ser ut, hvordan det er bygd, hvordan army-stripene under øynene (vi hadde tegnet på oss selv før trippen med sånn army-maling, kamuflasjegreier) passer så godt på ham. Jeg tegner meg i hodet mitt et bilde av ham som en skikkelig steinaldermann, med en dyp kontakt med naturen, og det er ett ord som virkelig bryter frem i hodet mitt: PRIMITIV. Ja, Heimdall er primitiv above all. Det passer.
Det er her, idet jeg sier meg sikker i min sak, at «Heimdalls ord», ordet som definerer ham, er PRIMITIV, at min første hallusinasjon trer frem: mens jeg tenker alt dette i hodet mitt, forandrer Heimdalls ansikt seg foran øynene mine. Det gror pels ut av hodet hans, han blir mer og mer som definisjonen på en «villmann» der han sitter og spikker på spydet sitt. Han blir PRIMITIV. Og jeg kan selvsagt ikke gjøre annet enn å måpe.
Jeg er nå inne i en periode hvor jeg planlegger min 2. tur på fleinsopp. Denne prosessen har fått meg til å tenke mye på min første gang, som har resultert i at jeg nå vil prøve å gi dere en rapport fra jomfruturen min.
Det var en intens opplevelse som forandret mitt perspektiv på veldig mye, og hadde innslag av tre forskjellige aspekter ved en tripp:
1.«Tull, tøys og gøy», som jeg kaller det å smile og le og loke rundt mens hallusinasjonene leker med deg.
2.«Det åndelige og lærerike», det som forandrer livet ditt og gir deg noe på et dypt nivå som du tar med videre.
3.«Det vonde og skremmende», som er det man opplever under en bad trip, rett og slett det som kan skremme livet av deg.
Jeg vet ikke om det finnes noen spesifikk måte å skrive rapporter på som Freaks bør holde seg til, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å beskrive det så enkelt og interessant som mulig.
Jeg beklager på forhånd for lengden på teksten.
[CENTER]Om meg[/CENTER]
Jeg er en gutt på 21 år. Relativt intelligent. Mentalt har jeg ingen lidelser jeg vet om. Jeg bruker dog mye tid på å filosofere over ting, fra trivielle hverdagsting til temaer og scenarioer mange ved første øyekast nok ville satt kaffen i halsen av.
Jeg føler selv jeg har evnen til å være dyp, men har samtidig også en viss frykt for å bli en av de som tenker så intenst over livets spørsmål at jeg ender med å bli gal. Derfor var det en ekstra «spenningsfaktor» forbundet med å ta flein for første gang. Jeg var spent og nervøs.
[CENTER]Introduksjon[/CENTER]
Vi var 5 karer: meg, Loke, Thor, Odin og Heimdall. Fire av oss hadde nettopp gått ut av folkehøgskole sammen, Heimdall var en god venn av Odin. Odin var den mest erfarne rusbrukeren, og hadde tatt LSD og sopp et par ganger tidligere. Han ble «eksperten» om noen trengte en guide.
Turen skulle gå til Bergen, hvor Loke hadde en hytte ute på en øy. Jeg og Thor kjørte sammen fra Ski til Bergen, og hadde det veldig kult hele veien. Noen timer før vi var fremme fikk vi riktignok en kjip melding av de andre om at de ikke hadde fått tak i weed, noe som var kjipt. Likevel, soppen lå og venta på oss, og jeg tok det «tapet» med et smil.
Klokka var halv fire på natta da vi kom frem, og vi la oss til å sove for å være uthvilte til trippen dagen etter.
Vi sto opp, spiste en god frokost, slappet av og ble kjent med Heimdall mens vi ventet i sola, til klokka var rundt ett. Da stekte vi opp en Grandiosa, la på soppen og spiste. Jeg og Loke tok 2,5 gram, de andre nøyde seg med 2g. Om denne forskjellen skulle ha noe å si eller om det bare var tilfeldig vet jeg ikke, men jeg og Loke var iallfall de som fikk sterkest opplevelse av soppen.
[CENTER]Setting[/CENTER]
Jeg har fortsatt våte drømmer om settingen vår. Det var definisjonen av perfekt i min bok.
Dette var på en nærmest ubebodd øy utenfor Bergen i juni måned. Sola skinte og varmet oss, det var nærmest vindstille, akkurat nok bris til å holde oss friske og avkjølte, og vannet funklet speilglatt og klart. Været kunne ikke vært bedre.
Øya i seg selv var et praktverk: masse skog og natur å boltre seg i, åpent landskap, en strand å ligge på, stor gressplen, svaberg å chille på, og masse sauer som løp rundt og brekte.
Vi hadde to hytter: én å oppholde oss i, med kjøkken, stue og veranda med utemøbler, og én å sove i, med dusj og soverom og store, flotte vinduer mot havet.
[CENTER]Trippen starter[/CENTER]
Vi tygde i oss pizzaen. Det kom en Point of No Return-følelse over meg da jeg svelget den siste biten. Ingen vei tilbake nå.
Det går kanskje 20-30 minutter før Loke begynner å merke effekten. Han begynner å bable og le, oppføre seg generelt ganske «ute av kontroll» - uten at han var vanskelig eller voldelig på noen måte, bare litt slitsom å holde styr på.
Loke vil ned til vannet, så vi følger etter for å passe på at idioten ikke ruller ut i vannet og glemmer å svømme. Han legger seg i vannet inne på grunna og loker litt rundt der. Etter noen minutter får jeg for meg at noe skjer, og jeg bestemmer meg for å overraske gutta med nyoppskjært frukt når de kommer opp til hytta igjen.
Det er på disse knappe 30 meterne fra vannet og opp til hytta at turen for meg kicker i gang. Plutselig toner all lyd fra de andre ved vannet helt ut. Jeg hører plutselig kun lyden av trærne og fuglene til siden for meg, og vinden. Det var som om jeg gikk ut av «deres» region og inn i «hyttas» region, hvor lyd, lukt og opplevelser er klart adskilt fra hverandre gjennom denne «veggen» jeg gikk gjennom.
Mens jeg står og kutter opp vannmelon kjenner jeg en slags mild, men ren glede innerst i brystet. Den samme jeg hadde etter at jeg og kjæresten min kysset første gang. Det føltes virkelig godt å gjøre noe hyggelig for de andre gutta.
De andre joiner meg på terrassen idet jeg kommer ut med vannmelonen. Den oppskjærte frukta møtes med stor glede og fortæres med omfattende engasjement. Vi blir sittende å snakke om følelsene vi opplever, med unntak av Loke, som fortsatt er ganske «energisk».
Vi begynner så vidt å eksperimentere med effektene av soppen. Vi tar på ting; de kjennes helt annerledes ut enn til vanlig. Det er som om noen har endret kretsene i hjernene våre og gitt de forskjellige objektene andre kvaliteter. Det kan sammenlignes med at man bytter om på tastene på et tastatur: trykk A, få B. Jeg og Thor oppdaget også at det ga en helt uvirkelig følelse å se hverandre i øynene (gay-alert, jeg vet); altså, i øyeeplet hans så jeg livet hans bevege seg gjennom de røde blodårene på en måte, jeg fikk for meg at disse linjene var kroppens måte å nedskrive livshistorien hans, som en bok. Ellers så jeg også på meg selv i speilet, noe jeg i bakhodet mente å huske at ikke anbefales. Jeg hadde dog ingen negativ effekt av dette i det hele tatt. Noe jeg husker herfra, og som gjaldt gjennom hele trippen, var at jeg aldri VAR. I speilet så jeg ikke meg selv. Jeg var ikke usynlig, men jeg kunne ikke danne meg noe bilde av hvordan jeg så ut fysisk. Jeg bare VAR.
[CENTER]Det visuelle endrer seg[/CENTER]
etter hvert bega vi oss ut på en slags vandretur nedover gressplenen bortover mot svaberget. Vi tok med oss et par ting og begynte å gå de par hundre meterne bort dit. Noe jeg husker veldig godt er at vi sto sammen, alle fem, på en stein som var hevet kanskje 30cm over bakken, og der sto VI, eventyrgutta. Gjengen på tur, bestekompisene, og dette var RIKTIG. Denne turen var noe av det viktigste vi kom til å oppleve, det var helt sikkert. Og vi visste det, alle mann.
Odin, den eneste av oss som hadde trippa før, var for oss alle en slags «sikkerhet», veilederen vår som visste ting, og det var han som foreslo å gå en liten tur. Det var idet vi fem sto sammen med armene om skuldrene på hverandre at jeg i et lite sekund gikk ut av kroppen min og tok et mentalt bilde av oss, gjengen. I bildet står Odin der, smilende, med åpen skjorte som blafrer i vinden, veldig «adventure guy»-aktig, Sinbad Sjøfareren, dere skjønner hva jeg mener. Der og da ga jeg ham «stempelet» som passet ham, ordet som definerte ham: ADVENTUROUS. Altså eventyrlysten. Av en eller annen grunn var det det engelske ordet som brant seg fast i hodet mitt.
Vel borte ved svaberget går tre av gutta mot kanten for å leke ved vannet, mens jeg blir sittende å prate med Heimdall, den eneste jeg ikke egentlig kjenner. Han slo meg dog umiddelbart som en flott fyr og en man kan stole på. Han sitter på en stein og spikker på et spyd. Mens vi snakker prøver jeg å holde øyekontakt med ham, og mens jeg gjør dette ser jeg på hvordan ansiktet hans ser ut, hvordan det er bygd, hvordan army-stripene under øynene (vi hadde tegnet på oss selv før trippen med sånn army-maling, kamuflasjegreier) passer så godt på ham. Jeg tegner meg i hodet mitt et bilde av ham som en skikkelig steinaldermann, med en dyp kontakt med naturen, og det er ett ord som virkelig bryter frem i hodet mitt: PRIMITIV. Ja, Heimdall er primitiv above all. Det passer.
Det er her, idet jeg sier meg sikker i min sak, at «Heimdalls ord», ordet som definerer ham, er PRIMITIV, at min første hallusinasjon trer frem: mens jeg tenker alt dette i hodet mitt, forandrer Heimdalls ansikt seg foran øynene mine. Det gror pels ut av hodet hans, han blir mer og mer som definisjonen på en «villmann» der han sitter og spikker på spydet sitt. Han blir PRIMITIV. Og jeg kan selvsagt ikke gjøre annet enn å måpe.