Fleinsopptripp
Dette er min første tripprapport, og jeg vet ikke hvorfor jeg skrev den.
Det hele begynte på soverommet mitt, der jeg spiste ca. 1,5g tørket fleinsopp. Jeg satt og hørte musikk og så på psykedeliske bilder når jeg begynte å kjenne virkningene. Jeg bestemte meg for å kjøre til kameraten min siden foreldrene mine var i underetasjen. Ute var det mørkt, og soppen hadde allerede begynt å virke ganske kraftig. Jeg husker bare 10 sekund av bilturen. Jeg fyrte opp Red Hot Chili Peppers - Higher Grounds på anlegget og fikk en kraftig latterkrampe. Med avsky ser jeg tilbake på det. Magen full av fleinsopp, kjørende nedover en opplyst vei, med musikken på fullt, mens lysene fra lyktestolpene danset i takt med musikken. Hadde det vært kontroll langs veien, ville jeg fått store problemer.
Det neste jeg husker er at jeg ligger i sengen til kameraten min, og følte jeg fikk en slags kroppslig orgasme. Jeg lå der å stønnet og lo. Herlige strømninger av energi suste gjennom kroppen. Kameraten min hadde ikke spist sopp, og han spurte om jeg var i stand til å kjøre en liten tur slik at han kunne ta seg en spliff. Jeg sa ja.
Når vi kom til plassen han skulle røyke, begynte jeg å tenke over hva en bil egentlig var, og jeg så instumentene i bilen lyse kraftig og blinke av og på som i en dårlig science-fictionfilm. Jeg så bort på kompisen min, som ikke hadde barbert seg, og la merke til at skjegget begynte å vokse i skremmende stor fart. Jeg skrek. Han skrek også, og lurte på hva i all verden det var. Jeg forklarte det til han, og begge begynte å le.
Etter dette begynte jeg å få et slags flashback fra en tidligere salvia-tripp, og begynte å få den samme ubehagelige følelsen i kroppen. Helt uten forvarsel begynte bilen å riste og sluknet (den hadde stått på tomgang hele tiden uten at jeg merket det). Begge så på hverandre med en intens frykt i øynene. Jeg prøvde å starte igjen, men den ville ikke. Da kom jeg på det; Jeg hadde glemt å fylle bensin.
I de neste 5-10 minuttene satt vi frustrerte og prøvde å tenke ut en løsning på problemet. Ingen hadde spesielt lyst til å gå hjem, siden det ville tatt 2-3 timer og det var ganske kaldt. Etterhvert kom kameraten min på en han kunne ringe til. Han som skulle komme kjente jeg godt, men jeg var usannsynlig paranoid med tanke på at han ikke visste spesielt mye opp psilocybinsopper. I tillegg klarte jeg ikke å finne ut av om han burde vite om vi hadde røyket.
Mens vi ventet, gikk jeg ut av bilen for å roe meg litt ned. Jeg hadde nesten glemt hvor vi hadde parkert, og ble veldig overrasket over drønnet fra havet som traff meg. Lydene var intense, og jo lenger jeg hørte etter, jo mer
forandret de seg. Av de få gangene jeg har tatt sopp, har jeg alltid lagt merke til at om du stopper opp å ser på noe majestetisk (eller noe helt vanlig); som for eksempel havet, så er det som om lydene (og synet) bygger seg opp, opp, opp mot et klimaks.
Det føles ut som om det snart skal skje noe eksplosivt, men følelsen forsvinner alltid så snart du snur hodet og finner noe annet av interesse.
Den eneste måten jeg kan beskrive lyden av havet på er den måten jeg beskrev det til kameraten min når jeg kom inn i bilen igjen; glugg, glugg, glugg, glugg, glugg, glugg, høyere og høyere.
Etter en stund kom vennen vår kjørende, og selvfølgelig hadde han tatt med en annen. Dette var ikke en gledelig overraskelse for meg. De to kom inn i bilen og spurte om vi ikke skulle ta en spliff, noe som jeg ikke hadde noe i mot. Jeg prøvde så godt jeg kunne og holde meg normal. Jeg var så usikker på hva som kom til å skje om de fikk vite noe. Jeg var i utgangspunktet usikker på hva i all verden en bil var, og satt og lurte på om det var soverommet mitt.
Etter spliffen kjørte vi til bensinstasjonen, og kameraten min som var med meg fra begynnelsen, skulle ut å fylle opp en kanne. Når han skulle til å begynne, kom jeg på at han aldri hadde brukt en bensinpumpe før, og tvilte på at han kom til å klare det. Jeg hadde rett; etter 10 sekund åpnet han døren til bilen å sa jeg måtte komme ut å hjelpe.
Til det svarte jeg bare nei. Jeg var veldig stresset og det var rett før jeg hoppet ut av bilen og løp hjem.
Han klarte det da til slutt, og jeg var lettet når vi kom tilbake til bilen min og fikk startet den.
Det var litt vrient å komme i gang med alle disse pedalene, men det gikk jo fint, og vi kom oss hjem igjen.
En veldig interessant og til tider stressende tripp.
Og til dere som synes jeg er dum som kjørte bil i en slik tilstand; jeg er enig.
Jeg kommer aldri i livet til å kjøre mens jeg tripper igjen, så jeg tør å påstå at jeg lærte noe viktig.
En stund etterpå forklarte jeg det hele til de to som kom og hentet oss og de var veldig overrasket over at jeg klarte å oppføre meg så normalt.
Ciao,
S
Dette er min første tripprapport, og jeg vet ikke hvorfor jeg skrev den.
Det hele begynte på soverommet mitt, der jeg spiste ca. 1,5g tørket fleinsopp. Jeg satt og hørte musikk og så på psykedeliske bilder når jeg begynte å kjenne virkningene. Jeg bestemte meg for å kjøre til kameraten min siden foreldrene mine var i underetasjen. Ute var det mørkt, og soppen hadde allerede begynt å virke ganske kraftig. Jeg husker bare 10 sekund av bilturen. Jeg fyrte opp Red Hot Chili Peppers - Higher Grounds på anlegget og fikk en kraftig latterkrampe. Med avsky ser jeg tilbake på det. Magen full av fleinsopp, kjørende nedover en opplyst vei, med musikken på fullt, mens lysene fra lyktestolpene danset i takt med musikken. Hadde det vært kontroll langs veien, ville jeg fått store problemer.
Det neste jeg husker er at jeg ligger i sengen til kameraten min, og følte jeg fikk en slags kroppslig orgasme. Jeg lå der å stønnet og lo. Herlige strømninger av energi suste gjennom kroppen. Kameraten min hadde ikke spist sopp, og han spurte om jeg var i stand til å kjøre en liten tur slik at han kunne ta seg en spliff. Jeg sa ja.
Når vi kom til plassen han skulle røyke, begynte jeg å tenke over hva en bil egentlig var, og jeg så instumentene i bilen lyse kraftig og blinke av og på som i en dårlig science-fictionfilm. Jeg så bort på kompisen min, som ikke hadde barbert seg, og la merke til at skjegget begynte å vokse i skremmende stor fart. Jeg skrek. Han skrek også, og lurte på hva i all verden det var. Jeg forklarte det til han, og begge begynte å le.
Etter dette begynte jeg å få et slags flashback fra en tidligere salvia-tripp, og begynte å få den samme ubehagelige følelsen i kroppen. Helt uten forvarsel begynte bilen å riste og sluknet (den hadde stått på tomgang hele tiden uten at jeg merket det). Begge så på hverandre med en intens frykt i øynene. Jeg prøvde å starte igjen, men den ville ikke. Da kom jeg på det; Jeg hadde glemt å fylle bensin.
I de neste 5-10 minuttene satt vi frustrerte og prøvde å tenke ut en løsning på problemet. Ingen hadde spesielt lyst til å gå hjem, siden det ville tatt 2-3 timer og det var ganske kaldt. Etterhvert kom kameraten min på en han kunne ringe til. Han som skulle komme kjente jeg godt, men jeg var usannsynlig paranoid med tanke på at han ikke visste spesielt mye opp psilocybinsopper. I tillegg klarte jeg ikke å finne ut av om han burde vite om vi hadde røyket.
Mens vi ventet, gikk jeg ut av bilen for å roe meg litt ned. Jeg hadde nesten glemt hvor vi hadde parkert, og ble veldig overrasket over drønnet fra havet som traff meg. Lydene var intense, og jo lenger jeg hørte etter, jo mer
forandret de seg. Av de få gangene jeg har tatt sopp, har jeg alltid lagt merke til at om du stopper opp å ser på noe majestetisk (eller noe helt vanlig); som for eksempel havet, så er det som om lydene (og synet) bygger seg opp, opp, opp mot et klimaks.
Det føles ut som om det snart skal skje noe eksplosivt, men følelsen forsvinner alltid så snart du snur hodet og finner noe annet av interesse.
Den eneste måten jeg kan beskrive lyden av havet på er den måten jeg beskrev det til kameraten min når jeg kom inn i bilen igjen; glugg, glugg, glugg, glugg, glugg, glugg, høyere og høyere.
Etter en stund kom vennen vår kjørende, og selvfølgelig hadde han tatt med en annen. Dette var ikke en gledelig overraskelse for meg. De to kom inn i bilen og spurte om vi ikke skulle ta en spliff, noe som jeg ikke hadde noe i mot. Jeg prøvde så godt jeg kunne og holde meg normal. Jeg var så usikker på hva som kom til å skje om de fikk vite noe. Jeg var i utgangspunktet usikker på hva i all verden en bil var, og satt og lurte på om det var soverommet mitt.
Etter spliffen kjørte vi til bensinstasjonen, og kameraten min som var med meg fra begynnelsen, skulle ut å fylle opp en kanne. Når han skulle til å begynne, kom jeg på at han aldri hadde brukt en bensinpumpe før, og tvilte på at han kom til å klare det. Jeg hadde rett; etter 10 sekund åpnet han døren til bilen å sa jeg måtte komme ut å hjelpe.
Til det svarte jeg bare nei. Jeg var veldig stresset og det var rett før jeg hoppet ut av bilen og løp hjem.
Han klarte det da til slutt, og jeg var lettet når vi kom tilbake til bilen min og fikk startet den.
Det var litt vrient å komme i gang med alle disse pedalene, men det gikk jo fint, og vi kom oss hjem igjen.
En veldig interessant og til tider stressende tripp.
Og til dere som synes jeg er dum som kjørte bil i en slik tilstand; jeg er enig.
Jeg kommer aldri i livet til å kjøre mens jeg tripper igjen, så jeg tør å påstå at jeg lærte noe viktig.
En stund etterpå forklarte jeg det hele til de to som kom og hentet oss og de var veldig overrasket over at jeg klarte å oppføre meg så normalt.
Ciao,
S
