OBS! Lang tekst!
HASJ
Nå har jeg virkelig fått nok. Hva er greia med at fullt voksne, oppegående mennesker, ikke skal få lov til å få slappe av etter en lang dag på jobben med en liten og uskyldig rus, uten at det skal stå i stri med loven? I sammenligning med alkohol, tobakk, koffein og piller, så er hasj helt harmløst.
Psykisk sett, er det dokumentert at det [KAN] føre til depresjon, dersom personen er avhengig, og at han/hun foretrekker å være ruset 24/7, og at med mer rus, så vil ting ordne seg.
Heldigvis gjelder det ikke alle, noe folk burde tenke over å ta hensyn til. Det er også dokumentert at hasjen er så godt som ufarlig for kroppen, og at den IKKE gjør deg dummere når rusen er tatt av. Og den dreper heller IKKE hjerneceller, i likhet med alkohol som er lovlig.
Ser man bort ifra de psykiske problemene som [KAN] oppstå, så er hasjplanten/cannabis en plante som gir deg en magisk rus som forsterker din syns, hørsels, føle og smaksevne, i tillegg til at det gir deg godt humør og et utrolig velvære. En rus som alle skulle ha fått lov til å unne seg på [SIN] egen fritid. Trenger ikke å være noe hverdagslig. Kan sees på det som en lunsjpause fra livet.
I tillegg til at planten er en beroligende humørspreder, kan den også brukes som medisin hos pasienter med bein eller muskelsmerter, søvnproblemer, dårlig appetitt eller i mitt tilfelle som {antidepressiv}. Ja, tro det eller ei, men jeg hadde det faktisk helt jævlig i over tre år til jeg prøvde hasj. Det forandret meg på en utrolig positiv måte både under og ikke minst etter rusen.
Depresjonen min hadde ingen ting med traumatiske hendelser eller dårlige foreldre å gjøre. Jeg har hele livet mitt hatt en snill familie, gode venner og en barndom jeg fremdeles lengter tilbake til. Depresjon kom uten noen spesiell grunn. Jeg fikk følelser av at alt virket uinteresant, at ingenting var viktig og at alt bare virket så kjedelig at all livsglede forduftet. Depresjonen fikk hold på meg en god stund da jeg var i 13-14års alderen. Til slutt endte jeg opp på et veldig skummelt sted, som jeg psykisk sett ikke kunne komme meg ut av. Men sekunder før ting holdt på å gå riktig ille, ombestemte jeg meg og sa ifra til foreldrene mine. Jeg fikk forklart dem hva som foregikk og det endte opp med at jeg måtte bo på BUP i tre måneder.
Det at jeg endte opp på BUP, gjorde alt bare verre. Jeg følte meg fanget, med ingen andre steder å gå enn tankene. En skummel plass å være hvis man er dypt deprimert. Jeg fikk samtaler med psykiater og fikk utskrevet piller som skulle hjelpe, men som bare viste seg å være bullsh*t imot depresjonen. Jeg ble nødt til å gå på en skole som lå i nærheten, selv om min egentlige skole bare var noen km unna. Det var på en måte like greit siden jeg ikke ville forholde meg til andre. Jeg endte opp med å være der i tre måneder. Da jeg kom tilbake var alt tilbake til det samme gamle helvete. Alt var som det var før jeg dro, men denne gange viste folk på skolen at jeg slet. Hverdagen ble slik at elevene ikke viste hvordan de skulle oppføre seg når jeg var til stedet. Det var ganske ubehagelige, men forståelig. Uansett fikk pillene mine meg til å virke litt for anspent og irriterende mot andre folk, noe som var veldig lett å se på folk. Jeg fikk en følelse av å gå med en promille på 1, hver dag. Det var både ubehagelig og unaturlig for meg. Vennene mine ville etter vært ha kontakt med meg, problemet var vel bare at verken jeg eller de viste hvordan vi skulle forholde oss til hverandre, så da ble at bare ubehagelig for alle sammen.
Da jeg startet på videregående føltes ting litt bedre av en eller annen merkelig grunn. Jeg ble på slutten av året kjent med et par hyggelige karer som jeg begynte å henge litt med på fritiden. Jeg aner ikke hvorfor de likte meg, men det kan ha hatt noe med at jeg oppførte meg litt tullete på grunn av pillene. Sommerferien etter første klasse, kom jeg og en av karene til å begynne å diskutere litt om rusmidler. Etter en stund nevnte han at han og vennene hans drev med hasj, noe jeg kunne tenke meg å prøve. Vi diskuterte litt en kveld jeg var hos han, og han sa det var greit at jeg ble med en gang for å prøve.
Den dagen jeg først fikk effekt av rusen, var noe av det beste jeg hadde opplevd. Jeg fikk en utrolig lykke rus som fikk meg til å føle meg glad, lykkelig og til og med litt barnslig, noe som vekket litt av gode minner fra barneskolen. Det føltes herlig og det føltes som om alt av bekymringer forsvant, og at alt smått som var omkring meg føltes så interessant at artig at selv den minste ting, hadde mer betydning da enn i edru tilstand. Det var som om jeg var 5år igjen. All slags sorg og smerte jeg ikke kunne motstå og tenke over tidligere, ble plutselig erstattet med lykkelige tanker over hvor hyggelig alt og alle var, og hvor herlig livet faktisk var å leve. Etter den tid bestemte jeg meg for og aldri å slutte med hasjen, så lenge det var tilgjengelig. Nesten et år etter at jeg hadde startet, kom politiet på døra, mens vi satt og koste oss.
Etter den episoden ble alt bare trist og jævlig igjen.
Jeg og politiet ble enig om at de skulle passe på med urinprøver i et halvt års tid. Nå har det allerede gått tre måneder siden sist, og jeg føler meg bare mer og mer deppa som dagene flyr. Nå har jeg igjen mistet interessen av det meste i livet mitt, i tillegg til at jeg er ferdig på skolen og i ferd med å gå inn i arbeids livet. Har grudd meg lenge nå, men snart er det dags. Ja, et helt skole år på hasj. Snittet var akkurat det samme som året før og fraværet var ikke på mer en 2 dager. Det sier litt. Personer som røyker hasj er ikke så sløve som folk skal hade til.
Uansett, vet jeg ikke hvordan ting kommer gå videre for meg. Jeg er ikke utdannet, blir bare lærling, men om jeg vil klare å møte opp hver dag og holde ut hele dagen, blir ikke lett uten medisinen min.
Håper på svar fra folk som er enige, og som kansje også har opplevd rusen likedan som meg, (mer eller mindre).
HASJ
Nå har jeg virkelig fått nok. Hva er greia med at fullt voksne, oppegående mennesker, ikke skal få lov til å få slappe av etter en lang dag på jobben med en liten og uskyldig rus, uten at det skal stå i stri med loven? I sammenligning med alkohol, tobakk, koffein og piller, så er hasj helt harmløst.
Psykisk sett, er det dokumentert at det [KAN] føre til depresjon, dersom personen er avhengig, og at han/hun foretrekker å være ruset 24/7, og at med mer rus, så vil ting ordne seg.
Heldigvis gjelder det ikke alle, noe folk burde tenke over å ta hensyn til. Det er også dokumentert at hasjen er så godt som ufarlig for kroppen, og at den IKKE gjør deg dummere når rusen er tatt av. Og den dreper heller IKKE hjerneceller, i likhet med alkohol som er lovlig.
Ser man bort ifra de psykiske problemene som [KAN] oppstå, så er hasjplanten/cannabis en plante som gir deg en magisk rus som forsterker din syns, hørsels, føle og smaksevne, i tillegg til at det gir deg godt humør og et utrolig velvære. En rus som alle skulle ha fått lov til å unne seg på [SIN] egen fritid. Trenger ikke å være noe hverdagslig. Kan sees på det som en lunsjpause fra livet.
I tillegg til at planten er en beroligende humørspreder, kan den også brukes som medisin hos pasienter med bein eller muskelsmerter, søvnproblemer, dårlig appetitt eller i mitt tilfelle som {antidepressiv}. Ja, tro det eller ei, men jeg hadde det faktisk helt jævlig i over tre år til jeg prøvde hasj. Det forandret meg på en utrolig positiv måte både under og ikke minst etter rusen.
Depresjonen min hadde ingen ting med traumatiske hendelser eller dårlige foreldre å gjøre. Jeg har hele livet mitt hatt en snill familie, gode venner og en barndom jeg fremdeles lengter tilbake til. Depresjon kom uten noen spesiell grunn. Jeg fikk følelser av at alt virket uinteresant, at ingenting var viktig og at alt bare virket så kjedelig at all livsglede forduftet. Depresjonen fikk hold på meg en god stund da jeg var i 13-14års alderen. Til slutt endte jeg opp på et veldig skummelt sted, som jeg psykisk sett ikke kunne komme meg ut av. Men sekunder før ting holdt på å gå riktig ille, ombestemte jeg meg og sa ifra til foreldrene mine. Jeg fikk forklart dem hva som foregikk og det endte opp med at jeg måtte bo på BUP i tre måneder.
Det at jeg endte opp på BUP, gjorde alt bare verre. Jeg følte meg fanget, med ingen andre steder å gå enn tankene. En skummel plass å være hvis man er dypt deprimert. Jeg fikk samtaler med psykiater og fikk utskrevet piller som skulle hjelpe, men som bare viste seg å være bullsh*t imot depresjonen. Jeg ble nødt til å gå på en skole som lå i nærheten, selv om min egentlige skole bare var noen km unna. Det var på en måte like greit siden jeg ikke ville forholde meg til andre. Jeg endte opp med å være der i tre måneder. Da jeg kom tilbake var alt tilbake til det samme gamle helvete. Alt var som det var før jeg dro, men denne gange viste folk på skolen at jeg slet. Hverdagen ble slik at elevene ikke viste hvordan de skulle oppføre seg når jeg var til stedet. Det var ganske ubehagelige, men forståelig. Uansett fikk pillene mine meg til å virke litt for anspent og irriterende mot andre folk, noe som var veldig lett å se på folk. Jeg fikk en følelse av å gå med en promille på 1, hver dag. Det var både ubehagelig og unaturlig for meg. Vennene mine ville etter vært ha kontakt med meg, problemet var vel bare at verken jeg eller de viste hvordan vi skulle forholde oss til hverandre, så da ble at bare ubehagelig for alle sammen.
Da jeg startet på videregående føltes ting litt bedre av en eller annen merkelig grunn. Jeg ble på slutten av året kjent med et par hyggelige karer som jeg begynte å henge litt med på fritiden. Jeg aner ikke hvorfor de likte meg, men det kan ha hatt noe med at jeg oppførte meg litt tullete på grunn av pillene. Sommerferien etter første klasse, kom jeg og en av karene til å begynne å diskutere litt om rusmidler. Etter en stund nevnte han at han og vennene hans drev med hasj, noe jeg kunne tenke meg å prøve. Vi diskuterte litt en kveld jeg var hos han, og han sa det var greit at jeg ble med en gang for å prøve.
Den dagen jeg først fikk effekt av rusen, var noe av det beste jeg hadde opplevd. Jeg fikk en utrolig lykke rus som fikk meg til å føle meg glad, lykkelig og til og med litt barnslig, noe som vekket litt av gode minner fra barneskolen. Det føltes herlig og det føltes som om alt av bekymringer forsvant, og at alt smått som var omkring meg føltes så interessant at artig at selv den minste ting, hadde mer betydning da enn i edru tilstand. Det var som om jeg var 5år igjen. All slags sorg og smerte jeg ikke kunne motstå og tenke over tidligere, ble plutselig erstattet med lykkelige tanker over hvor hyggelig alt og alle var, og hvor herlig livet faktisk var å leve. Etter den tid bestemte jeg meg for og aldri å slutte med hasjen, så lenge det var tilgjengelig. Nesten et år etter at jeg hadde startet, kom politiet på døra, mens vi satt og koste oss.
Etter den episoden ble alt bare trist og jævlig igjen.
Jeg og politiet ble enig om at de skulle passe på med urinprøver i et halvt års tid. Nå har det allerede gått tre måneder siden sist, og jeg føler meg bare mer og mer deppa som dagene flyr. Nå har jeg igjen mistet interessen av det meste i livet mitt, i tillegg til at jeg er ferdig på skolen og i ferd med å gå inn i arbeids livet. Har grudd meg lenge nå, men snart er det dags. Ja, et helt skole år på hasj. Snittet var akkurat det samme som året før og fraværet var ikke på mer en 2 dager. Det sier litt. Personer som røyker hasj er ikke så sløve som folk skal hade til.
Uansett, vet jeg ikke hvordan ting kommer gå videre for meg. Jeg er ikke utdannet, blir bare lærling, men om jeg vil klare å møte opp hver dag og holde ut hele dagen, blir ikke lett uten medisinen min.
Håper på svar fra folk som er enige, og som kansje også har opplevd rusen likedan som meg, (mer eller mindre).