For noen år siden, jeg tror det var i 2007, skrev jeg et innlegg på kommentarfeltet til dagbladet.no hvor jeg kritiserte regjeringens håndtering av saken rundt Muhammed-karikaturene. Et par dager senere fikk jeg en mail fra en person som ville organisere et nettverk mot islamiseringen av Norge og kulturrelativistene, og som ønsket meg med. Jeg ble med, og registrerte at vi var vel rundt mennesker, alle med høyst ulik bakgrunn. Noen av oss hadde både høy utdannelse og en godt betalt jobb, andre var lavtlønnet eller trygdet. Noen av oss, som meg selv, var kritiske til religion i sin helhet, andre var bare kritiske til islam. Men felles for oss alle var at vi var bekymret for det vi så på som en negativ politisk trend. Det ble diskutert metoder, uten at vi kom til enighet eller noe initiativ, noe som etterhvert gjorde at nettverket ble inaktivt. Med dette i bakhodet føler jeg at jeg på sett og vis kan forstå Behring Breiviks tankegang, eller i det minste en del av den.
I media blir Anders Behring Breivik fremstilt som et monster. Hans handlinger er monstrøse, men hans tanker og ideer normale. Kanskje ikke normale i den forstand at de gjenspeiler virkeligheten, men at de er representert ved tusenvis av nordmenn. Disse tusener av mennesker deler et fremtidssyn hvor islam er en trussel mot våre verdier, godt hjulpet av kulturrelativistene. En kulturrelativist vil mene, noe forenklet, at alle kulturer er likeverdige og dermed må vurderes ut fra sine egne premisser. I denne sammenhengen brukes ordet som en sekkebetegnelse som omfavner det etablerte miljøet generelt, men venstresiden, journalister og akademia spesielt.
Det er en utbredt følelse at disse kulturrelativistene ikke er i kontakt med problemene allmennheten møter i hverdagen. De er høyt utdannede, rike og bor på vestkanten og har følgelig lite kontakt med innvandringens problemer. Man opplever at det er en kløft mellom mellom oss, allmennheten, og denne hvite eliten. Det er en opplevelse av at man ikke får noe gehør, at man enten blir direkte oversett eller sett ned på. Vi er jo tross alt ikke annet enn bygdetullinger. Opptøyene i Oslo sentrum i 2009 kom som en overraskelse på mange. Men ikke for oss ''høyreekstremister''. Vi hadde flere ganger tidligere sett sporadiske former for vold og trusler, og mange hadde forutsett disse opptøyene. Vi så hvordan ungdom i palestinaskjerf ramponerte butikker og biler i sentrum. Hvordan den antisemittiske ordbruken florerte. Alt dette var veldig provoserende. Men vi ble også redde, for vi visste at dette var noe vi kom til å se mer av. Disse tingene alene har likevel ikke ført til det såkalte høyreekstreme miljøet som man ser på nettforum, og som noen ganger manifesterer seg i virkeligheten.
Det vil ta en god psykolog å beskrive hvordan det er å holde inne tanker som man vet man ikke bare vil bli fordømt for, men i noen tilfeller også risikere straffeforfølgelse. Å ha slike meninger medfører et sosialt stigma, og da befinner man seg plutselig som en av samfunnets mange utstøtte. Det er nesten ingen i offentligheten som tør si disse tankene: kostnadene er for store. Alt dette høres ganske utrolig ut i et demokrati som Norge. Men man skal ikke mange årene tilbake før Carl I. Hagen ble pepret med egg og måtte ha politibeskyttelse. Det samme skjedde med Norgespatriotene i forfjor. Og bare noen dager før terroranslaget ble for eksempel Christian Tybring-Gjedde anmeldt av AuF for rasisme. Hva er demokratisk ved å straffeforfølge meninger? Hva sier det om vårt demokrati når medlemmer av lovlige partier må ha politibeskyttelse?
Hvorfor skal man tilkjennegi sine meninger i offentligheten når man risikerer å bli banket opp eller politianmeldt? Uten talerør vil nettet virke lokkende for de fleste. Her kan man i full anonymitet skrive hva man vil uten trusler hengende over seg. Dette har blant annet Ander Behring Breivik gjort i flere år. Han kan ha følt at han ikke hadde noe annet forum å ytre seg i. Han oppfattet islam som en reell trussel som ikke ble tatt alvorlig og at kulturrelativistene ikke tok dette seriøst, men heller presset på en ytterligere islamisering med sin unnfallenhet. Dette er en tanke, et verdenssyn, som deles av mange.
I media blir Anders Behring Breivik fremstilt som et monster. Hans handlinger er monstrøse, men hans tanker og ideer normale. Kanskje ikke normale i den forstand at de gjenspeiler virkeligheten, men at de er representert ved tusenvis av nordmenn. Disse tusener av mennesker deler et fremtidssyn hvor islam er en trussel mot våre verdier, godt hjulpet av kulturrelativistene. En kulturrelativist vil mene, noe forenklet, at alle kulturer er likeverdige og dermed må vurderes ut fra sine egne premisser. I denne sammenhengen brukes ordet som en sekkebetegnelse som omfavner det etablerte miljøet generelt, men venstresiden, journalister og akademia spesielt.
Det er en utbredt følelse at disse kulturrelativistene ikke er i kontakt med problemene allmennheten møter i hverdagen. De er høyt utdannede, rike og bor på vestkanten og har følgelig lite kontakt med innvandringens problemer. Man opplever at det er en kløft mellom mellom oss, allmennheten, og denne hvite eliten. Det er en opplevelse av at man ikke får noe gehør, at man enten blir direkte oversett eller sett ned på. Vi er jo tross alt ikke annet enn bygdetullinger. Opptøyene i Oslo sentrum i 2009 kom som en overraskelse på mange. Men ikke for oss ''høyreekstremister''. Vi hadde flere ganger tidligere sett sporadiske former for vold og trusler, og mange hadde forutsett disse opptøyene. Vi så hvordan ungdom i palestinaskjerf ramponerte butikker og biler i sentrum. Hvordan den antisemittiske ordbruken florerte. Alt dette var veldig provoserende. Men vi ble også redde, for vi visste at dette var noe vi kom til å se mer av. Disse tingene alene har likevel ikke ført til det såkalte høyreekstreme miljøet som man ser på nettforum, og som noen ganger manifesterer seg i virkeligheten.
Det vil ta en god psykolog å beskrive hvordan det er å holde inne tanker som man vet man ikke bare vil bli fordømt for, men i noen tilfeller også risikere straffeforfølgelse. Å ha slike meninger medfører et sosialt stigma, og da befinner man seg plutselig som en av samfunnets mange utstøtte. Det er nesten ingen i offentligheten som tør si disse tankene: kostnadene er for store. Alt dette høres ganske utrolig ut i et demokrati som Norge. Men man skal ikke mange årene tilbake før Carl I. Hagen ble pepret med egg og måtte ha politibeskyttelse. Det samme skjedde med Norgespatriotene i forfjor. Og bare noen dager før terroranslaget ble for eksempel Christian Tybring-Gjedde anmeldt av AuF for rasisme. Hva er demokratisk ved å straffeforfølge meninger? Hva sier det om vårt demokrati når medlemmer av lovlige partier må ha politibeskyttelse?
Hvorfor skal man tilkjennegi sine meninger i offentligheten når man risikerer å bli banket opp eller politianmeldt? Uten talerør vil nettet virke lokkende for de fleste. Her kan man i full anonymitet skrive hva man vil uten trusler hengende over seg. Dette har blant annet Ander Behring Breivik gjort i flere år. Han kan ha følt at han ikke hadde noe annet forum å ytre seg i. Han oppfattet islam som en reell trussel som ikke ble tatt alvorlig og at kulturrelativistene ikke tok dette seriøst, men heller presset på en ytterligere islamisering med sin unnfallenhet. Dette er en tanke, et verdenssyn, som deles av mange.