Har noen greier som jeg MÅ lufte her.
Litt bakgrunssinfo: Jeg har mange kompiser, som røyker marijuana opptil 4 ganger i uken. Disse har alltid ville ha meg med, og jeg greide å holde meg unna i flere år, før jeg endelig ga inn for "presset"
Første møte
Mitt første møte med stoffet var utenfor en skole, kl. 2 på natten. Det hadde vært en lang kveld, med mye alkohol og gåing på trikkeskinner. Jeg kan jo ikke si annet enn at jeg hadde veldig store forventninger til hvordan rusen kom til å være. På den tiden, så visste jeg ikke at THC ikke virker så kraftig på førstegangsbrukere, så mulig det var mye placebo. Min kompis fyrte opp jointen, og jeg tok en 5-6 trekk, og gjorde som jeg ble fortalt, og hold det inne så lenge jeg greide.
Med en gang, så begynte kompisene mine å le, og det er ikke godt for meg å si nå om dette var fjortis-skuespill, eller virkelig effekt, men vi var nå alle sammen 15 år. Jeg merket ihvertfall en "mørk" følelse, som krøp opp på meg. Jeg tror nok at dette var placeboen som ga meg denne følelsen, hvor jeg ble slik som jeg hadde sett folk bli på film, laydback og avslappet.
Ble et par minutter etterpå ganske tørst, og skulle gå til bensinstasjonen og kjøpe noe å drikke (husk at jeg ville på bensinstasjonen, fordi dette er noe jeg aldri ville ha gjort i dag). Jeg og kompisen min gikk nedover (det var rundt 200 meter fra skolen til bens.). Kompisen min hadde ikke røyket. Når vi nærmer oss, så ser vi bakenden på ikke mindre enn 1 vanlig politibil og en kommandobil. Jeg snudde straks, og småløp tilbake til skolen (her kom noiaen som faen), mens kompisen min gikk inn.
Han ringte 5 minutter senere, og fortalte at politiet hadde han, og at de var ute etter oss. Han rådet oss til å begynne å løpe. Dette var nok det største tilfellet av noia jeg har hatt noen gang, og noiaen var så ille at jeg stakk av fra kompisene mine, fordi jeg mente de bråket for mye, mens vi småløp oppover i skogen, bort fra bensinstasjonen. Etter at jeg hadde splittet meg fra dem, og begynt å gå i andre rettning så ringte kompisen min igjen. Han sa at jeg skulle komme til bensinstasjonen. Jeg skjønte virkelig ikke hvorfor, siden politiet var med han der. Han mente at politiet hadde latt han gå, og at vi skulle gå hjem til han.
Jeg var superparanoid, og trodde at politiet stod ved siden av han, og fortalte han hva han skulle si til meg. Jeg trodde også at politiet sporet opp telefonen min. Jeg la på mens kompisen min fortsatt pratet, tok ut simkortet og batteriet, kastet telefonen i en busk, og la meg i en annen busk 20 meter lenger bort. I denne busken lå jeg i noe som virket som 3 timer, men tenker meg at det var nærmere 20 minutter. Mens jeg lå der, så stod det en iPod på størrelse med et menneske foran meg. Den spilte HØY musikk, og jeg fikk ikke skrudd det av! Jeg prøvde å trykke på pause, men denne knappen reagerte ikke. Det eneste jeg kunne gjøre var å bytte sang og spole. Jeg var også helt sikker på at raslingen fra grenene bak meg var et SWAT-team, som listet seg inn på meg, men jeg turte ikke å snu meg for å sjekke.
Til slutt orket jeg ikke å ligge der mer, og var litt likegyldig til alt sammen. Jeg var 100% sikker på at jeg skulle bli tatt uansett, og at politiet allerede hadde sporte opp mobilen min og var på vei. Jeg startet å gå nedover til bensinstasjonen. Da kom det en taxi, som jeg var overlykkelig for å se. Satte meg inn og kjørte hjem.
Har i ettertid av denne episoden fått vite at politiet som var på bensinstasjonen faktisk var ute etter oss hele tiden, men at dette var fordi vi hadde gått på trikkeskinnene tidligere på kvelden.
Andre møte
Etter denne episoden, så gikk det et halvt år til jeg skulle møte stoffet igjen. Da hadde en kompis av meg solgt meg 1g brunt. Jeg og 3 andre kompiser skulle røyke dette hjemme hos meg på kvelden. Jeg var ganske psyka, og hadde vært det hele dagen, og tenkte at dette skulle gå veldig bra, siden vi røykte hjemme hos meg. Etter at vi hadde røyket, så var det første som traff meg noiaen. Vi satt oppe i stuen, hvor det er mange vinduer som naboene kan se inn av. Dette fikk meg til å føle meg utrygg, og jeg kommanderte alle ned i kjelleren. Dette gjorde det ikke akuratt ting noe bedre, og jeg ville at vennene mine skulle dra hjem, så jeg kunne legge meg. 2 av dem bor i nærheten, så det var ikke noe problem for dem å dra hjem, men han ene bodde rundt 6 kilometer unna, så det var litt mer stress for han å reise hjem. Han sa at han ikke ville dra hjem stein (og i senere tid skjønner jeg dette godt). Til slutt, så tilbød jeg han 600 kr, resten av hasjen, en snusboks, en røykpakke og en zippolighter for at han skulle reise hjem. Det hele endte med at han ble med til kompisen min som bor rett oppi gata.
Kan jo nevne at på et punkt, så så jeg at det var malt ordet "olje" på veggen over sengen hvor kompisene mine satt, i en stil som minner om når det er skrevet med blod på vegger i filmer.
Tredje møte
Etter dette, så gikk det over et år før jeg skulle møte stoffet igjen. Dette ble forrige sommer, i københavn. Der var vi 9 stykker, og 3 av dem hadde vært i kristiania og kjøpt så vi hadde weed resten av oppholdet. Jeg kan med en gang si at dette var den første gangen jeg merket noe skikkelig (dette er muligens fordi det hadde vært brunt de to første gangene, og denne ganger var det skikkelig grønt). Kompisene mine hadde mekket en joint med rent grønt, og de "lurte meg" til å ta 6-7 trekk, fordi de mente at "jeg ikke kom til å merke noe hvis jeg bare tok 2-3". Har forøvrig aldri likt smaken av hverken hasj eller marijuana, og etter denne episoden, så fikk en jeg avsmak for denne smaken, på samme måte som dagen etter at man har gått på en jägermeister-smell.
Jeg merket stoffet med en gang. Først, så var det bare en prikkende/brennende følelse i hele kroppen. Jeg kjente at pulsen steg noe sinnsykt, og jeg følte meg meget ubekvem. Jeg trodde på dette tidspunktet at jeg skulle dø. Jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte, og legge ut om alle disse tanken jeg hadde om at jeg skulle dø til vennene mine. Jeg tror at det var her underbevisstheten min sa til meg at "du kommer ikke til å dø", og det var derfor jeg greide å "holde maska", og bare sitte å se på tv. Maska, var forøvrig et helt forvrengt ansiktsutrykk, med munnen helt skeiv og vidåpen, mens jeg så på tv.
Etter rundt en 10 minutter, så gikk denne følelsen over, og det var da noiaen kom. Vi hadde røyket på hotellrommet (ut av vinduet vel og merke), og jeg var helt sikker på at noen hadde kjent lukten i gangen, og ringt politiet. Jeg skjønte at politiet ville komme, og at de ville se at jeg hadde røyket marijuana. Jeg ville bli satt i fengsel, og få samfunsstraff. Livet mitt kom aldri til å blir som før, og jeg ville bli utvist av skolen. Mamma og familien ville aldri komme til å kunne se på meg på samme måte som før, og mamma kom til å gjøre livet skikkelig surt for meg. Livet mitt herfra kom til å være en evig lang husarrest, uten pc og film. Jeg konstanterte med at dette kom til å skje, og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med dette. Jeg fokuserte på hva jeg skulle gjøre videre. Hvordan jeg sakte men sikkert måtte vinne tilbake tilliten til familien min og foreldrene mine, og jeg visste at jeg kom aldri til å få meg en skikkelig jobb, men måtte nøye meg med å jobbe på rimi resten av livet. Men det gikk bra, fordi jeg kom jo til å overleve (etter at jeg hadde holdt på å dø 5 minutter før).
Dette var det som pågikk i hodet mitt. Det kom aldri noen politimenn, og det var aldri noen som klaget over weed-lukt fra hotellrommet hele oppholdet, til tross for at det ble fyrt opp flere ganger daglig der. Etter denne "noia-episoden", så spurte kompisen mine meg hvordan det gikk. Jeg hadde sittet med øynene lukket en stund, så de lurte på hva som foregikk. Når jeg åpnet øynene og snudde meg for å se på kompisen min, så hadde jeg en "HUD". Denne HUDen var en refleksjon av mitt eget ansikt. Jeg så ut ifra fargene at det var Optimus Prime. De forskjellige delene av ansiktet mitt var delt opp (f.eks. kinn, øyenbryn, øyne, overleppe, underleppe), og alle hadde forskjellige farger. Hver gang jeg beveget en muskel i ansiktet, så lyste denne delen opp, i en ny farge hver gang. Når jeg da snudde meg og så på kompisen min, så begynte jeg og le. Dette var ikke en vanlig latter, men en helt syk komposisjon av lys og ansiktsbevegelser. Dette gjorde jeg bevvist, fordi det var helt sykt å se på hvordan de forskjellige delen av ansiktet mitt lyste opp.
Etter denne latterkrampen, så begynte "forestillingen".
Jeg kaller det forestillingen, fordi det var akuratt det det var. Jeg ble sliten i kroppen, og la meg ned på gulvet. Jeg lukket øynene (jeg kunne forsatt se Optimus Prime-ansiktet mitt), og så en scene med et sceneteppe. På denne scenen, så var alt fordelt inn i akter, og hver akt var som å se på en helt syk film, hvor alt som skjedde minnet litt om "umulige konstruksjoner", siden det som skjedde på denne scenen var ting som aldri kunne ha skjedd i den virkelige verden. Under denne forestillingen, så synes kompisene mine det var morsomt å plage meg. Han ene tok en svær tusj, og begynte å fargelegge øret mitt. Jeg hadde ikke brydd meg om alt søppelet og lignende som de hadde kastet på meg tidligere, men når han begynte å fargelegge øret mitt, så skjedde det noe. Jeg trodde at han hadde en stor dråpeformet kule, som var fylt med masse pulserende energi. Jeg merket at han la denne kulen på øret mitt, og at den gikk sakte innover i øret mitt (den var veldig kald!), og inn til midten av hjernen min. Der ble den liggende, hvor den pulserte av energi, og dunket på hodeskallen min.
Etter 2 timer, så var forestillingen over, og sceneteppet lukket seg. Optimus Prime ble borte sammen med sceneteppet, og jeg reiste meg opp og var helt fin (les: ikke fjern/påvirket).
Fjerde møte
Det fjerde møtet mitt, skjedde etter et pokerspill hos en kompis av meg. Dette ble veldig impulsivt fra min side, mulig grunnet at jeg hadde drukket en del jegermaister og vodka. Jeg hadde bestemt meg når vi gikk ut for at jeg kun skulle ta 2 trekk (har nektet mange ganger når jeg har blitt tilbudt etter københavn, og kompiser har fortalt meg at jeg behøver bare å ta 2 trekk for å bli fin), og det var akuratt det jeg gjorde.
Vi gikk inn, og jeg følte meg ganske så uvel. Jeg vet at dette var pga. alkoholen blandet med weeden. Jeg gikk all-in helt til jeg gikk ut, fordi mer poker orket jeg ikke. Jeg gikk ut av spillet, og la meg ned på bordet. Det var her på bordet at grunnen til at jeg lager denne tråden kom fram. Jeg har vært mer og mer på dette forumet i de siste månedene, og er innom flere ganger daglig. Kan jo likesågodt inrømme at mye av det jeg skriver her på nFF (hvertfall før) ofte er for å få anerkjennelse av VIF's og crew (jeg er fullstendig klar over hvor idiotisk dette høres ut). Som regel også for KP. Det er meget mulig at å lage denne tråden for å få masse KP var en helt fantastisk ide jeg kom på når jeg var fjern og lå på pokerbordet og trippet, men les videre, så forklarer jeg hvorfor jeg faktisk tok det så langt som å lage denne tråden. Det var selvfølgelig ikke kun KP som stod i hodet på meg når jeg lå der, men hovedgrunnen til at jeg faktisk ville lage en tråd var at jeg fant ut meningen med alt. Jeg fant ut meningen med hvert minste lille spørsmål, og de store spørsmålene - "Hvor kommer vi fra?", "Hva er meningen med livet?", "Finnes Gud, og hva er han/det?". Jeg hadde svaret på alt dette. Jeg hadde tilogmed svaret på legaliseringsdebatten.
Dette var hovedsaklig det som pågikk i hodet mitt mens jeg lå der, og det hele ble avbrutt av at resten av gjengen skulle på byen. Jeg var ikke i en tilstand som gjorde at jeg kunne dra meg ut på byen, og det ble ikke så mye bedre når jeg grise-spøy i doen 2 minutter senere. Jeg sloknet på senga til kompisen min.
Vinterferien
Det er nå vinterferie, og før vinterferien, så bestemte jeg meg for at jeg skulle kjøpe meg en bag, og røyke denne i helgen som var. På fredagen, så var jeg helt alene. Det var veldig få som visste at jeg skulle røyke, og jeg røyket nede i en trappeoppgang, som går fra kjelleren og ut i hagen. Her var det da ingen som kunne se meg, og jeg følte meg trygg. Alle disse "forhåndsreglene" som jeg tok ga gode resultater, fordi jeg hadde nesten ikke noia i det hele tatt. Jeg gamet sammen med kompisene mine den kvelden, og utrolig nok, så har jeg aldri vært så god i CS som jeg var den kvelden. Jeg greide også å innse hvor sinnsykt vanskelig CS egentlig er, og hvor komplekst dette spillet er. Hele tiden, så lå nFF i bakhodet mitt, og "tråden".
Stadier
Man kan på en måte si at jeg ble flinkere til å "kontrollere" trippen. Jeg greide nå å skjønne at jeg tripper, og jeg passet ikke fullstendig ut og lot Optimus Prime ta over. For å forklare hvordan disse trippene fungerer, så liker jeg å se på det som forskjellige stadier. Det helt nederste stadiet, er helt nederst i trippe-land, hvor ting jeg ser blir til en idemyldring/mutering, endeløs "what if"-lek og generelt bare helt sykt.
Fra det nederste stadiet, så kommer jeg opp til det over, hvor jeg skjønner at jeg tripper, og ser på meg selv, og vurderer meg selv og tanken mine. Over dette stadiet igjen, så kommer nFF-stadiet, hvor jeg tenker på akuratt det jeg skriver her nå, og tenker over hvordan jeg skal formulere meg, og hvordan jeg skal greie å putte alt det jeg opplever i de to underordnede nivåene inn i en tekst.
Ut ifra stadiet hvor jeg skjønner at jeg tripper, så kommer også et annet stadie på samme nivå. Dette har jeg kalt "noia-nivået", og det er vel ikke vanskelig å skjønne hva som skjer her. Dette er noe som kommer ganske så ofte, og helt overraskende.
"nFF-nivået" er det øverste stadiet, og det er ikke noe over dette. Jeg tolker dette som at alt som skjer under rusen er for å lage en tråd på nFF. Dette høres nok ganske så dumt ut, men dette er noe jeg ikke klarer å forklare på noen måte selv.
Alt i alt, så var dette en herlig rus, og jeg skjønte at hvis jeg føler meg trygg, og jeg "setter opp brikkene" selv, så blir det ikke så mye noia, og mye mer tid til å faktisk nyte trippen.
***KOMMER MER***
Litt bakgrunssinfo: Jeg har mange kompiser, som røyker marijuana opptil 4 ganger i uken. Disse har alltid ville ha meg med, og jeg greide å holde meg unna i flere år, før jeg endelig ga inn for "presset"
Første møte
Mitt første møte med stoffet var utenfor en skole, kl. 2 på natten. Det hadde vært en lang kveld, med mye alkohol og gåing på trikkeskinner. Jeg kan jo ikke si annet enn at jeg hadde veldig store forventninger til hvordan rusen kom til å være. På den tiden, så visste jeg ikke at THC ikke virker så kraftig på førstegangsbrukere, så mulig det var mye placebo. Min kompis fyrte opp jointen, og jeg tok en 5-6 trekk, og gjorde som jeg ble fortalt, og hold det inne så lenge jeg greide.
Med en gang, så begynte kompisene mine å le, og det er ikke godt for meg å si nå om dette var fjortis-skuespill, eller virkelig effekt, men vi var nå alle sammen 15 år. Jeg merket ihvertfall en "mørk" følelse, som krøp opp på meg. Jeg tror nok at dette var placeboen som ga meg denne følelsen, hvor jeg ble slik som jeg hadde sett folk bli på film, laydback og avslappet.
Ble et par minutter etterpå ganske tørst, og skulle gå til bensinstasjonen og kjøpe noe å drikke (husk at jeg ville på bensinstasjonen, fordi dette er noe jeg aldri ville ha gjort i dag). Jeg og kompisen min gikk nedover (det var rundt 200 meter fra skolen til bens.). Kompisen min hadde ikke røyket. Når vi nærmer oss, så ser vi bakenden på ikke mindre enn 1 vanlig politibil og en kommandobil. Jeg snudde straks, og småløp tilbake til skolen (her kom noiaen som faen), mens kompisen min gikk inn.
Han ringte 5 minutter senere, og fortalte at politiet hadde han, og at de var ute etter oss. Han rådet oss til å begynne å løpe. Dette var nok det største tilfellet av noia jeg har hatt noen gang, og noiaen var så ille at jeg stakk av fra kompisene mine, fordi jeg mente de bråket for mye, mens vi småløp oppover i skogen, bort fra bensinstasjonen. Etter at jeg hadde splittet meg fra dem, og begynt å gå i andre rettning så ringte kompisen min igjen. Han sa at jeg skulle komme til bensinstasjonen. Jeg skjønte virkelig ikke hvorfor, siden politiet var med han der. Han mente at politiet hadde latt han gå, og at vi skulle gå hjem til han.
Jeg var superparanoid, og trodde at politiet stod ved siden av han, og fortalte han hva han skulle si til meg. Jeg trodde også at politiet sporet opp telefonen min. Jeg la på mens kompisen min fortsatt pratet, tok ut simkortet og batteriet, kastet telefonen i en busk, og la meg i en annen busk 20 meter lenger bort. I denne busken lå jeg i noe som virket som 3 timer, men tenker meg at det var nærmere 20 minutter. Mens jeg lå der, så stod det en iPod på størrelse med et menneske foran meg. Den spilte HØY musikk, og jeg fikk ikke skrudd det av! Jeg prøvde å trykke på pause, men denne knappen reagerte ikke. Det eneste jeg kunne gjøre var å bytte sang og spole. Jeg var også helt sikker på at raslingen fra grenene bak meg var et SWAT-team, som listet seg inn på meg, men jeg turte ikke å snu meg for å sjekke.
Til slutt orket jeg ikke å ligge der mer, og var litt likegyldig til alt sammen. Jeg var 100% sikker på at jeg skulle bli tatt uansett, og at politiet allerede hadde sporte opp mobilen min og var på vei. Jeg startet å gå nedover til bensinstasjonen. Da kom det en taxi, som jeg var overlykkelig for å se. Satte meg inn og kjørte hjem.
Har i ettertid av denne episoden fått vite at politiet som var på bensinstasjonen faktisk var ute etter oss hele tiden, men at dette var fordi vi hadde gått på trikkeskinnene tidligere på kvelden.
Andre møte
Etter denne episoden, så gikk det et halvt år til jeg skulle møte stoffet igjen. Da hadde en kompis av meg solgt meg 1g brunt. Jeg og 3 andre kompiser skulle røyke dette hjemme hos meg på kvelden. Jeg var ganske psyka, og hadde vært det hele dagen, og tenkte at dette skulle gå veldig bra, siden vi røykte hjemme hos meg. Etter at vi hadde røyket, så var det første som traff meg noiaen. Vi satt oppe i stuen, hvor det er mange vinduer som naboene kan se inn av. Dette fikk meg til å føle meg utrygg, og jeg kommanderte alle ned i kjelleren. Dette gjorde det ikke akuratt ting noe bedre, og jeg ville at vennene mine skulle dra hjem, så jeg kunne legge meg. 2 av dem bor i nærheten, så det var ikke noe problem for dem å dra hjem, men han ene bodde rundt 6 kilometer unna, så det var litt mer stress for han å reise hjem. Han sa at han ikke ville dra hjem stein (og i senere tid skjønner jeg dette godt). Til slutt, så tilbød jeg han 600 kr, resten av hasjen, en snusboks, en røykpakke og en zippolighter for at han skulle reise hjem. Det hele endte med at han ble med til kompisen min som bor rett oppi gata.
Kan jo nevne at på et punkt, så så jeg at det var malt ordet "olje" på veggen over sengen hvor kompisene mine satt, i en stil som minner om når det er skrevet med blod på vegger i filmer.
Tredje møte
Etter dette, så gikk det over et år før jeg skulle møte stoffet igjen. Dette ble forrige sommer, i københavn. Der var vi 9 stykker, og 3 av dem hadde vært i kristiania og kjøpt så vi hadde weed resten av oppholdet. Jeg kan med en gang si at dette var den første gangen jeg merket noe skikkelig (dette er muligens fordi det hadde vært brunt de to første gangene, og denne ganger var det skikkelig grønt). Kompisene mine hadde mekket en joint med rent grønt, og de "lurte meg" til å ta 6-7 trekk, fordi de mente at "jeg ikke kom til å merke noe hvis jeg bare tok 2-3". Har forøvrig aldri likt smaken av hverken hasj eller marijuana, og etter denne episoden, så fikk en jeg avsmak for denne smaken, på samme måte som dagen etter at man har gått på en jägermeister-smell.
Jeg merket stoffet med en gang. Først, så var det bare en prikkende/brennende følelse i hele kroppen. Jeg kjente at pulsen steg noe sinnsykt, og jeg følte meg meget ubekvem. Jeg trodde på dette tidspunktet at jeg skulle dø. Jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte, og legge ut om alle disse tanken jeg hadde om at jeg skulle dø til vennene mine. Jeg tror at det var her underbevisstheten min sa til meg at "du kommer ikke til å dø", og det var derfor jeg greide å "holde maska", og bare sitte å se på tv. Maska, var forøvrig et helt forvrengt ansiktsutrykk, med munnen helt skeiv og vidåpen, mens jeg så på tv.
Etter rundt en 10 minutter, så gikk denne følelsen over, og det var da noiaen kom. Vi hadde røyket på hotellrommet (ut av vinduet vel og merke), og jeg var helt sikker på at noen hadde kjent lukten i gangen, og ringt politiet. Jeg skjønte at politiet ville komme, og at de ville se at jeg hadde røyket marijuana. Jeg ville bli satt i fengsel, og få samfunsstraff. Livet mitt kom aldri til å blir som før, og jeg ville bli utvist av skolen. Mamma og familien ville aldri komme til å kunne se på meg på samme måte som før, og mamma kom til å gjøre livet skikkelig surt for meg. Livet mitt herfra kom til å være en evig lang husarrest, uten pc og film. Jeg konstanterte med at dette kom til å skje, og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med dette. Jeg fokuserte på hva jeg skulle gjøre videre. Hvordan jeg sakte men sikkert måtte vinne tilbake tilliten til familien min og foreldrene mine, og jeg visste at jeg kom aldri til å få meg en skikkelig jobb, men måtte nøye meg med å jobbe på rimi resten av livet. Men det gikk bra, fordi jeg kom jo til å overleve (etter at jeg hadde holdt på å dø 5 minutter før).
Dette var det som pågikk i hodet mitt. Det kom aldri noen politimenn, og det var aldri noen som klaget over weed-lukt fra hotellrommet hele oppholdet, til tross for at det ble fyrt opp flere ganger daglig der. Etter denne "noia-episoden", så spurte kompisen mine meg hvordan det gikk. Jeg hadde sittet med øynene lukket en stund, så de lurte på hva som foregikk. Når jeg åpnet øynene og snudde meg for å se på kompisen min, så hadde jeg en "HUD". Denne HUDen var en refleksjon av mitt eget ansikt. Jeg så ut ifra fargene at det var Optimus Prime. De forskjellige delene av ansiktet mitt var delt opp (f.eks. kinn, øyenbryn, øyne, overleppe, underleppe), og alle hadde forskjellige farger. Hver gang jeg beveget en muskel i ansiktet, så lyste denne delen opp, i en ny farge hver gang. Når jeg da snudde meg og så på kompisen min, så begynte jeg og le. Dette var ikke en vanlig latter, men en helt syk komposisjon av lys og ansiktsbevegelser. Dette gjorde jeg bevvist, fordi det var helt sykt å se på hvordan de forskjellige delen av ansiktet mitt lyste opp.
Etter denne latterkrampen, så begynte "forestillingen".
Jeg kaller det forestillingen, fordi det var akuratt det det var. Jeg ble sliten i kroppen, og la meg ned på gulvet. Jeg lukket øynene (jeg kunne forsatt se Optimus Prime-ansiktet mitt), og så en scene med et sceneteppe. På denne scenen, så var alt fordelt inn i akter, og hver akt var som å se på en helt syk film, hvor alt som skjedde minnet litt om "umulige konstruksjoner", siden det som skjedde på denne scenen var ting som aldri kunne ha skjedd i den virkelige verden. Under denne forestillingen, så synes kompisene mine det var morsomt å plage meg. Han ene tok en svær tusj, og begynte å fargelegge øret mitt. Jeg hadde ikke brydd meg om alt søppelet og lignende som de hadde kastet på meg tidligere, men når han begynte å fargelegge øret mitt, så skjedde det noe. Jeg trodde at han hadde en stor dråpeformet kule, som var fylt med masse pulserende energi. Jeg merket at han la denne kulen på øret mitt, og at den gikk sakte innover i øret mitt (den var veldig kald!), og inn til midten av hjernen min. Der ble den liggende, hvor den pulserte av energi, og dunket på hodeskallen min.
Etter 2 timer, så var forestillingen over, og sceneteppet lukket seg. Optimus Prime ble borte sammen med sceneteppet, og jeg reiste meg opp og var helt fin (les: ikke fjern/påvirket).
Fjerde møte
Det fjerde møtet mitt, skjedde etter et pokerspill hos en kompis av meg. Dette ble veldig impulsivt fra min side, mulig grunnet at jeg hadde drukket en del jegermaister og vodka. Jeg hadde bestemt meg når vi gikk ut for at jeg kun skulle ta 2 trekk (har nektet mange ganger når jeg har blitt tilbudt etter københavn, og kompiser har fortalt meg at jeg behøver bare å ta 2 trekk for å bli fin), og det var akuratt det jeg gjorde.
Vi gikk inn, og jeg følte meg ganske så uvel. Jeg vet at dette var pga. alkoholen blandet med weeden. Jeg gikk all-in helt til jeg gikk ut, fordi mer poker orket jeg ikke. Jeg gikk ut av spillet, og la meg ned på bordet. Det var her på bordet at grunnen til at jeg lager denne tråden kom fram. Jeg har vært mer og mer på dette forumet i de siste månedene, og er innom flere ganger daglig. Kan jo likesågodt inrømme at mye av det jeg skriver her på nFF (hvertfall før) ofte er for å få anerkjennelse av VIF's og crew (jeg er fullstendig klar over hvor idiotisk dette høres ut). Som regel også for KP. Det er meget mulig at å lage denne tråden for å få masse KP var en helt fantastisk ide jeg kom på når jeg var fjern og lå på pokerbordet og trippet, men les videre, så forklarer jeg hvorfor jeg faktisk tok det så langt som å lage denne tråden. Det var selvfølgelig ikke kun KP som stod i hodet på meg når jeg lå der, men hovedgrunnen til at jeg faktisk ville lage en tråd var at jeg fant ut meningen med alt. Jeg fant ut meningen med hvert minste lille spørsmål, og de store spørsmålene - "Hvor kommer vi fra?", "Hva er meningen med livet?", "Finnes Gud, og hva er han/det?". Jeg hadde svaret på alt dette. Jeg hadde tilogmed svaret på legaliseringsdebatten.
Dette var hovedsaklig det som pågikk i hodet mitt mens jeg lå der, og det hele ble avbrutt av at resten av gjengen skulle på byen. Jeg var ikke i en tilstand som gjorde at jeg kunne dra meg ut på byen, og det ble ikke så mye bedre når jeg grise-spøy i doen 2 minutter senere. Jeg sloknet på senga til kompisen min.
Vinterferien
Det er nå vinterferie, og før vinterferien, så bestemte jeg meg for at jeg skulle kjøpe meg en bag, og røyke denne i helgen som var. På fredagen, så var jeg helt alene. Det var veldig få som visste at jeg skulle røyke, og jeg røyket nede i en trappeoppgang, som går fra kjelleren og ut i hagen. Her var det da ingen som kunne se meg, og jeg følte meg trygg. Alle disse "forhåndsreglene" som jeg tok ga gode resultater, fordi jeg hadde nesten ikke noia i det hele tatt. Jeg gamet sammen med kompisene mine den kvelden, og utrolig nok, så har jeg aldri vært så god i CS som jeg var den kvelden. Jeg greide også å innse hvor sinnsykt vanskelig CS egentlig er, og hvor komplekst dette spillet er. Hele tiden, så lå nFF i bakhodet mitt, og "tråden".
Stadier
Man kan på en måte si at jeg ble flinkere til å "kontrollere" trippen. Jeg greide nå å skjønne at jeg tripper, og jeg passet ikke fullstendig ut og lot Optimus Prime ta over. For å forklare hvordan disse trippene fungerer, så liker jeg å se på det som forskjellige stadier. Det helt nederste stadiet, er helt nederst i trippe-land, hvor ting jeg ser blir til en idemyldring/mutering, endeløs "what if"-lek og generelt bare helt sykt.
Fra det nederste stadiet, så kommer jeg opp til det over, hvor jeg skjønner at jeg tripper, og ser på meg selv, og vurderer meg selv og tanken mine. Over dette stadiet igjen, så kommer nFF-stadiet, hvor jeg tenker på akuratt det jeg skriver her nå, og tenker over hvordan jeg skal formulere meg, og hvordan jeg skal greie å putte alt det jeg opplever i de to underordnede nivåene inn i en tekst.
Ut ifra stadiet hvor jeg skjønner at jeg tripper, så kommer også et annet stadie på samme nivå. Dette har jeg kalt "noia-nivået", og det er vel ikke vanskelig å skjønne hva som skjer her. Dette er noe som kommer ganske så ofte, og helt overraskende.
"nFF-nivået" er det øverste stadiet, og det er ikke noe over dette. Jeg tolker dette som at alt som skjer under rusen er for å lage en tråd på nFF. Dette høres nok ganske så dumt ut, men dette er noe jeg ikke klarer å forklare på noen måte selv.
Alt i alt, så var dette en herlig rus, og jeg skjønte at hvis jeg føler meg trygg, og jeg "setter opp brikkene" selv, så blir det ikke så mye noia, og mye mer tid til å faktisk nyte trippen.
***KOMMER MER***