Hei! Tenkte jeg skulle dele en krim-novelle jeg skrev for et års tid cirka. Håper den faller i smak!
[CENTER]Et offer[/CENTER]
En blomstervase på offerets nattbord. To kniver plantet i hvert øyeeple. Fem roser i den avdødes foldede hender. Ingen vitner, ingen biologiske spor, ingen mistenkte. Den avdøde var Britt-Lise Johansen, en 65 år gammel kvinne med Alzheimer. Ugift og uten barn. På veggen over sengen stod det skrevet et åttetall med blod. Ritualet var fullendt.
”Det blir 15 kroner” Jenten på Narvesen smilte. Han sa ingenting. Bare tok imot sporveisbilletten. Beveget seg fort mot T-banestasjonen ved Nationaltheateret. Han hadde langt pistrete hår. Spedbygd og ikledd slitte klær. Håret var uflidd, og det var noe usikkert ved blikket hans. Han så seg rundt. Lette etter kameraer, skjulte mikrofoner og den slags. Høsten hadde begynt å sette inn i hovedstaden. Vinteren stod for dør. Temperaturen brydde han seg ikke om. Han spaserte bestemt mot t-banevognen, stemplet billetten og satt seg ned.
”En kvinne i pensjonistalder er funnet myrdet på Stovner. Drapet skal ha skjedd i kvinnens bopel. Politiet står fortsatt uten spor, vitner bes melde seg til politiet. Drapet skal ha skjedd før helgen.”. Han slo av radioen og satt seg ned foran datamaskinen. En smilende Charles Manson tittet på ham fra skrivebordsbakgrunnen. Han lastet opp bildefilene og filmfilen fra digitalkameraet, åpnet Outlook Express og sendte dem i en kryptert e-post til sin kontakt i statene. En halvtime senere var de 10 000 amerikanske dollarene satt over på den sveitsiske bankkontoen hans. Han gliste fornøyd og tente sigaren. Duften av vellagret cubansk luksus fylte rommet. Han fylte et glass med fin årgangskonjakk, og drakk en munnfull.
På mange måter var han så anonym som man kunne bli i Norge. Han hadde forfalsket sin egen død på genialt vis. Liket ble aldri funnet, men han var offisielt død. Et pass og en ny identitet var en enkel sak å skaffe i østblokklandene. Det var aldri noe behov for et sosialt liv. Han var en einstøing. Han hadde hatt en hard oppvekst, med en alkoholisert far, og en mor i mental ubalanse. Barnevernet hadde kommet på døren da han var i 12 årsalderen. Han hadde aldri hatt noen venner. Fosterforeldrene hadde han ikke mye kontakt med mens han fortsatt var i ”live”. Det var bare ham. Ham mot verden. Systemet var lett å manipulere, og penger var heller ingen sak. Det var noen år siden han fikk interesse i såkalt ”snuff”. Filmer og bilder av angivelige mord. Folk betalte godt for slikt. Og han manglet empati. Alt for egen vinning. Psykologene fikk ikke mye ut av ham, for han spilte kortene riktig. Han hadde allerede flere drap på samvittigheten.
Førstebetjent Kim Larsen skuet over det makabre åstedet. Stanken av død og råttent menneskekjøtt slo ham. Krimteknikerne fra Kripos jobbet iherdig med å sikre biologiske spor. ”Funnet noe enda?” spurte Kim med sin dirrende røst. ”Nei, man skulle nesten trodd det var Fantomet som stod bak.” svarte krimtekniker Egil Hansen ”Å?” kom det ut av Larsen ”En spøk fra min side Kim. De sier jo det om ham; ånden som går.” smilte Hansen ”Ja, du er jo litt av en spøkefugl. Men fra spøk til alvor; noe nytt fra obduksjonen?” spurte Larsen i en alvorlig tone ”Offeret ble injisert med et lammende stoff som går rett i nervesystemet. Offeret var trolig allerede drept før knivene ble plassert i øyeeplene.” Hansens tone var nøytral, og likegyldig. ”Jeg tror vi står ovenfor et sykt individ. Vi må få tak i Torbjørn.”
Torbjørn Fløyen stod på terrassen og skuet utover byen. ”Tigerstaden” tenkte han for seg selv. Mimringen hans ble med ett avbrutt av Beethovens femte symfoni. Mobilen dirret i lommen. Han tok den opp. Displayet leste Kim Larsen. Han la røret inntil øret og svarte raskt og presist: ”Hva gjelder det?” ”Vi trenger din hjelp. Vi tror at vi står ovenfor en psykotisk morder, og vi nøler ikke på at han er i stand til å drepe igjen.” Larsen hørtes alvorlig ut. ”Jaha? Og da trenger dere meg? Møt meg på Grand Cafè i ettermiddag, så diskuterer vi saken over en god caffè latte.” De ble enige om dette.
Fløyen logget på datamaskinen, og åpnet mappen om seriemordere. Han hadde tidligere jobbet med lignende saker i USA, og hadde opparbeidet seg et stort nettverk med diverse spesialister. Han åpnet dokumentet med en typisk seriemorders kjennetegn, og satte i gang med å lese.
Han våknet med ett av vekkerklokken. Tiden var inne. Han tok på seg den heldekkende plastikkdressen, badehetten og gummihanskene. Gikk ut av leiligheten og satt seg i den hvite varebilen. Han kjørte mot Frogner. Under dekket av at han var en skadedyrsbekjemper kunne han gå kledd i en så merkelig mundur uten at folk rynket på øyenbrynene. Han parkerte utenfor den staselige eneboligen. Slo på sjokkpistolen, fylte sprøyten med gift, og spaserte rolig inn i huset.
Det var sent på natten. Allikevel fikk ikke Herman Bernhardsen sove. Han lå på sofaen og så på Discovery Channel. De viste et program om seriemordere. Det ga ham grøsninger nedover ryggen. Han var helt alene i det store tomme huset. Konen hadde dødd av brystkreft for flere år siden. Uten noe kontakt med omverdenen hadde han utviklet sterk angst. Han gikk på sterke medikamenter, og antidepressiva var daglig kost. Men det var noe spesielt med denne kvelden. Stemmene i hodet hans hadde sagt at dette var sannhetens øyeblikk. I dag skulle alt endre seg, sa de. Stemmene i hodet sa mye rart, men han kunne føle at de ikke løy denne gangen. Mens han lå og filosoferte, ble tankerekken hans med ett avbrutt av en lyd. Han kviknet til. Lyden var så vidt merkbar, men i et hus uten mye lyd var hørselen hans svært sterk. Han hørte lette skritt i gangen. Han bare ventet. Tidligere hadde han jaktet på elg. Følelsen av å jage var blitt erstattet av at det var han som ble jaget. Han tok ned børsen som hang over peisen, den var fortsatt ladd. En djevelsk skapning han ikke kunne skjelne hva var bykset mot ham. Han sperret øynene opp og avfyrte et vådeskudd. Skikkelsen stoppet.
”Faen!” tenkte han. Alt var spolert. Mannen i huset var våken og bar våpen. ”Nei, dette kan ikke skje nå.” Han bestemte seg for å flykte. Mannen skjøt ham i hoften. En kjøttbit på størrelse med en terning ble revet løs fra huden. Og sjokket førte til at han mistet baggen med rekvisittene. Han satt seg inn i bilen, spant rundt og tråkket inn gasspedalen. Demonen hadde forsvunnet i natten.
Herman tok opp mobiltelefonen og ringte politiets nødnummer. ”Jeg har blitt overfalt i hjemmet mitt! Gjerningsmannen er på frifot, send en patrulje hit så fort som mulig!” han forklarte videre adressen. En halvtime senere kom patruljebilen.
Kim hadde prøvd forgjeves å få tak i Fløyen. Men han var så godt som forsvunnet i løse luften. Det var knapt med tid og han kjørte selv til boligen hans. Han ringte på flere ganger, men det var forgjeves. Deretter kjente han på dørklinken, til hans store forbløffelse lot den seg åpne lett. Han startet å rope: ”Torbjørn!” ingen svarte. Han gikk inn i stuen. Der lå Torbjørn Fløyen på gulvet i en blodpøl. ”Å, herregud!” han gispet. Torbjørn fløyen lå på gulvet posisjonert som Da Vincis virituanske mann. På brystet var det risset inn: ”Jeg vet for mye, derfor må jeg dø.” Han kjente redselen bre seg gjennom kroppen.
Han gikk rundt i stuen sin. Grublet. Lurte på om dette var slutten. Men han var jo en død mann, politiet ville bli svært forvirret. Men, tilslutt ville de nok fakke ham. De hadde en god del ledetråder. Men de fleste ville ikke føre noe sted. Å drepe politimannen var nødvendig. Han hadde funnet ut litt for mye. Han hadde allerede brent opp den kamuflerte kassebilen. Nå trengte han et sted å gjemme seg.
Herman Bernhardsen så svært redd ut der han satt i vitneboksen. Han hadde fortalt alt som hadde skjedd. Politibetjenten noterte flittig. ”Ja, jeg tror det var alt vi trengte. Takk for informasjonen, den kommer til å bli meget verdifull i etterforskningen.” Bernhardsen nikket og sa farvel. Deretter dro han hjemover.
Kim satt på krimteknisk laboratorium og studerte det de hadde funnet i baggen til den mistenkte. Fire orkideer, en flaske med nervelammende gift, en sprøyte, en elektrosjokkpistol og diverse andre gjenstander. Det var flere fingeravtrykk og andre biologiske spor. Det var ett treff i politiets database. Alf Engh. Men det var et problem. Alf Engh var død. Han hadde druknet i Glomma i 1994. ”Hva faen er dette for noe?” Kim var tydeligvis irritert. ”Egil, jeg tror faen meg du har rett. Vi står tydeligvis ovenfor et fantom. Jeg ser faen ikke logikken i dette.” Kim tok en slurk av kaffen. Egil smilte før han åpnet munnen ”Han er kanskje død på papiret. Men, å forfalske sin egen død har blitt gjort med stor suksess før, og det kan gjøres igjen.” Kim så sjokkert ut ”Fy, faen.”
Han lå i sengen sin og grublet. Skuddskaden i hoften hadde bare blitt verre. Han måtte søke medisinsk hjelp. Han fant frem de falske ID-papirene og hinket seg ut til gaten. Han ringte en taxi, som kjørte ham til Ullevål. Betalte med kontant. Deretter kollapset han i mottakelseshallen.
Politilærling Nina Selvig hadde fått sitt første oppdrag. Avhør av en mann som var blitt skutt i hoften. Hun tok heisen opp til intensivavdelingen på Ullevål og fant frem til pasientens rom. Det hun fikk se kom hun aldri til å glemme. På gulvet lå en lege og to sykepleiere i en blodpøl. Sykesengen var tom, og vinduet stod på vidt gap. Hun kikket ned. Ingen tegn etter gjerningsmannen. Med ett kjente hun en grøsning som for gjennom kroppen. Noen hveste i øret hennes. Hun kjente den varme pusten i nakken. Hun prøvde å snu seg rundt, men forgjeves. Personen dyttet henne ut av vinduet. Det siste hun så før hun falt til døden var et glisende ansikt innsmurt i blod.
Han gikk rolig ut av sykehuset. Ingen hadde stoppet ham. Men nå var politiet klar over hans nye identitet. Han gikk opp mot Nordmarka. Der kunne han gjemme seg en stund. I hvert fall til ting hadde roet seg. Han gikk forbi noen turgåere. De kikket nok rart på den blodige mannen i som gikk kledd i sterilt sykehustøy.
Kim Larsen slo neven i bordet. ”Faen, vi har en riv ruskende gal massemorder ute i Oslos gater. Han har allerede drept to politifolk. Vi må stoppe denne bajasen før alt går over stokk og stein. Eller, det har allerede gått over stokk og stein.” Han la håndflaten på pannen og sukket. Egil Hansen kom stormende inn og rev opp døren: ”Vi har ham! Vi har jævelen! Bilder fra overvåkningskameraet, navn, adresse, telefonnummer, ja alt! Og det beste er at DNAet matcher Alf Engh.” Egil var opprømt og smilte bredt, Kim så helt målløs ut.
Ransakelsen av leiligheten var en suksess. De hadde funnet flere bilder og filmer av mordene, våpen, blodige klær. Alt stemte. Nå trengte de bare å finne jævelen. På datamaskinen fant de det verste. Flere mordfilmer var blitt solgt til private i utlandet og lagt ut på flere hemmelige nettsider. Fyren hadde tjent flere millioner på disse mordene.
I tabloidene neste dag kunne man lese ting som: ”Sadistisk leiemorder” ”Seriemorder dreper for penger” og mye annet. De hadde også trykket bildet av mannen. Og det strømmet inn med tips til politiet. De fleste var gærninger. Men et tips skilte seg ut. Et eldre ektepar som hadde gått tur i Nordmarka, hadde sett en mann i blodige sykehusklær. Det tok ikke lang tid før politiet hadde kommet seg til stedet der han ble sett. Bikkjene fikk raskt ferten av morderen. Det tok ikke lang tid før de fant ham. Liggende på magen ved et lite tjern. Med hodet under vann og en kniv i ryggen. Vannet var rolig og reflekterte skogen rundt. Røde og gule løvblader lå og duppet i vannet. Disen lå over vannet og ga det hele et mystisk preg. Kim skuet utover tjernet og klødde seg i hodet.
All kritikk tas imot med stor takk
[CENTER]Et offer[/CENTER]
En blomstervase på offerets nattbord. To kniver plantet i hvert øyeeple. Fem roser i den avdødes foldede hender. Ingen vitner, ingen biologiske spor, ingen mistenkte. Den avdøde var Britt-Lise Johansen, en 65 år gammel kvinne med Alzheimer. Ugift og uten barn. På veggen over sengen stod det skrevet et åttetall med blod. Ritualet var fullendt.
”Det blir 15 kroner” Jenten på Narvesen smilte. Han sa ingenting. Bare tok imot sporveisbilletten. Beveget seg fort mot T-banestasjonen ved Nationaltheateret. Han hadde langt pistrete hår. Spedbygd og ikledd slitte klær. Håret var uflidd, og det var noe usikkert ved blikket hans. Han så seg rundt. Lette etter kameraer, skjulte mikrofoner og den slags. Høsten hadde begynt å sette inn i hovedstaden. Vinteren stod for dør. Temperaturen brydde han seg ikke om. Han spaserte bestemt mot t-banevognen, stemplet billetten og satt seg ned.
”En kvinne i pensjonistalder er funnet myrdet på Stovner. Drapet skal ha skjedd i kvinnens bopel. Politiet står fortsatt uten spor, vitner bes melde seg til politiet. Drapet skal ha skjedd før helgen.”. Han slo av radioen og satt seg ned foran datamaskinen. En smilende Charles Manson tittet på ham fra skrivebordsbakgrunnen. Han lastet opp bildefilene og filmfilen fra digitalkameraet, åpnet Outlook Express og sendte dem i en kryptert e-post til sin kontakt i statene. En halvtime senere var de 10 000 amerikanske dollarene satt over på den sveitsiske bankkontoen hans. Han gliste fornøyd og tente sigaren. Duften av vellagret cubansk luksus fylte rommet. Han fylte et glass med fin årgangskonjakk, og drakk en munnfull.
På mange måter var han så anonym som man kunne bli i Norge. Han hadde forfalsket sin egen død på genialt vis. Liket ble aldri funnet, men han var offisielt død. Et pass og en ny identitet var en enkel sak å skaffe i østblokklandene. Det var aldri noe behov for et sosialt liv. Han var en einstøing. Han hadde hatt en hard oppvekst, med en alkoholisert far, og en mor i mental ubalanse. Barnevernet hadde kommet på døren da han var i 12 årsalderen. Han hadde aldri hatt noen venner. Fosterforeldrene hadde han ikke mye kontakt med mens han fortsatt var i ”live”. Det var bare ham. Ham mot verden. Systemet var lett å manipulere, og penger var heller ingen sak. Det var noen år siden han fikk interesse i såkalt ”snuff”. Filmer og bilder av angivelige mord. Folk betalte godt for slikt. Og han manglet empati. Alt for egen vinning. Psykologene fikk ikke mye ut av ham, for han spilte kortene riktig. Han hadde allerede flere drap på samvittigheten.
Førstebetjent Kim Larsen skuet over det makabre åstedet. Stanken av død og råttent menneskekjøtt slo ham. Krimteknikerne fra Kripos jobbet iherdig med å sikre biologiske spor. ”Funnet noe enda?” spurte Kim med sin dirrende røst. ”Nei, man skulle nesten trodd det var Fantomet som stod bak.” svarte krimtekniker Egil Hansen ”Å?” kom det ut av Larsen ”En spøk fra min side Kim. De sier jo det om ham; ånden som går.” smilte Hansen ”Ja, du er jo litt av en spøkefugl. Men fra spøk til alvor; noe nytt fra obduksjonen?” spurte Larsen i en alvorlig tone ”Offeret ble injisert med et lammende stoff som går rett i nervesystemet. Offeret var trolig allerede drept før knivene ble plassert i øyeeplene.” Hansens tone var nøytral, og likegyldig. ”Jeg tror vi står ovenfor et sykt individ. Vi må få tak i Torbjørn.”
Torbjørn Fløyen stod på terrassen og skuet utover byen. ”Tigerstaden” tenkte han for seg selv. Mimringen hans ble med ett avbrutt av Beethovens femte symfoni. Mobilen dirret i lommen. Han tok den opp. Displayet leste Kim Larsen. Han la røret inntil øret og svarte raskt og presist: ”Hva gjelder det?” ”Vi trenger din hjelp. Vi tror at vi står ovenfor en psykotisk morder, og vi nøler ikke på at han er i stand til å drepe igjen.” Larsen hørtes alvorlig ut. ”Jaha? Og da trenger dere meg? Møt meg på Grand Cafè i ettermiddag, så diskuterer vi saken over en god caffè latte.” De ble enige om dette.
Fløyen logget på datamaskinen, og åpnet mappen om seriemordere. Han hadde tidligere jobbet med lignende saker i USA, og hadde opparbeidet seg et stort nettverk med diverse spesialister. Han åpnet dokumentet med en typisk seriemorders kjennetegn, og satte i gang med å lese.
Han våknet med ett av vekkerklokken. Tiden var inne. Han tok på seg den heldekkende plastikkdressen, badehetten og gummihanskene. Gikk ut av leiligheten og satt seg i den hvite varebilen. Han kjørte mot Frogner. Under dekket av at han var en skadedyrsbekjemper kunne han gå kledd i en så merkelig mundur uten at folk rynket på øyenbrynene. Han parkerte utenfor den staselige eneboligen. Slo på sjokkpistolen, fylte sprøyten med gift, og spaserte rolig inn i huset.
Det var sent på natten. Allikevel fikk ikke Herman Bernhardsen sove. Han lå på sofaen og så på Discovery Channel. De viste et program om seriemordere. Det ga ham grøsninger nedover ryggen. Han var helt alene i det store tomme huset. Konen hadde dødd av brystkreft for flere år siden. Uten noe kontakt med omverdenen hadde han utviklet sterk angst. Han gikk på sterke medikamenter, og antidepressiva var daglig kost. Men det var noe spesielt med denne kvelden. Stemmene i hodet hans hadde sagt at dette var sannhetens øyeblikk. I dag skulle alt endre seg, sa de. Stemmene i hodet sa mye rart, men han kunne føle at de ikke løy denne gangen. Mens han lå og filosoferte, ble tankerekken hans med ett avbrutt av en lyd. Han kviknet til. Lyden var så vidt merkbar, men i et hus uten mye lyd var hørselen hans svært sterk. Han hørte lette skritt i gangen. Han bare ventet. Tidligere hadde han jaktet på elg. Følelsen av å jage var blitt erstattet av at det var han som ble jaget. Han tok ned børsen som hang over peisen, den var fortsatt ladd. En djevelsk skapning han ikke kunne skjelne hva var bykset mot ham. Han sperret øynene opp og avfyrte et vådeskudd. Skikkelsen stoppet.
”Faen!” tenkte han. Alt var spolert. Mannen i huset var våken og bar våpen. ”Nei, dette kan ikke skje nå.” Han bestemte seg for å flykte. Mannen skjøt ham i hoften. En kjøttbit på størrelse med en terning ble revet løs fra huden. Og sjokket førte til at han mistet baggen med rekvisittene. Han satt seg inn i bilen, spant rundt og tråkket inn gasspedalen. Demonen hadde forsvunnet i natten.
Herman tok opp mobiltelefonen og ringte politiets nødnummer. ”Jeg har blitt overfalt i hjemmet mitt! Gjerningsmannen er på frifot, send en patrulje hit så fort som mulig!” han forklarte videre adressen. En halvtime senere kom patruljebilen.
Kim hadde prøvd forgjeves å få tak i Fløyen. Men han var så godt som forsvunnet i løse luften. Det var knapt med tid og han kjørte selv til boligen hans. Han ringte på flere ganger, men det var forgjeves. Deretter kjente han på dørklinken, til hans store forbløffelse lot den seg åpne lett. Han startet å rope: ”Torbjørn!” ingen svarte. Han gikk inn i stuen. Der lå Torbjørn Fløyen på gulvet i en blodpøl. ”Å, herregud!” han gispet. Torbjørn fløyen lå på gulvet posisjonert som Da Vincis virituanske mann. På brystet var det risset inn: ”Jeg vet for mye, derfor må jeg dø.” Han kjente redselen bre seg gjennom kroppen.
Han gikk rundt i stuen sin. Grublet. Lurte på om dette var slutten. Men han var jo en død mann, politiet ville bli svært forvirret. Men, tilslutt ville de nok fakke ham. De hadde en god del ledetråder. Men de fleste ville ikke føre noe sted. Å drepe politimannen var nødvendig. Han hadde funnet ut litt for mye. Han hadde allerede brent opp den kamuflerte kassebilen. Nå trengte han et sted å gjemme seg.
Herman Bernhardsen så svært redd ut der han satt i vitneboksen. Han hadde fortalt alt som hadde skjedd. Politibetjenten noterte flittig. ”Ja, jeg tror det var alt vi trengte. Takk for informasjonen, den kommer til å bli meget verdifull i etterforskningen.” Bernhardsen nikket og sa farvel. Deretter dro han hjemover.
Kim satt på krimteknisk laboratorium og studerte det de hadde funnet i baggen til den mistenkte. Fire orkideer, en flaske med nervelammende gift, en sprøyte, en elektrosjokkpistol og diverse andre gjenstander. Det var flere fingeravtrykk og andre biologiske spor. Det var ett treff i politiets database. Alf Engh. Men det var et problem. Alf Engh var død. Han hadde druknet i Glomma i 1994. ”Hva faen er dette for noe?” Kim var tydeligvis irritert. ”Egil, jeg tror faen meg du har rett. Vi står tydeligvis ovenfor et fantom. Jeg ser faen ikke logikken i dette.” Kim tok en slurk av kaffen. Egil smilte før han åpnet munnen ”Han er kanskje død på papiret. Men, å forfalske sin egen død har blitt gjort med stor suksess før, og det kan gjøres igjen.” Kim så sjokkert ut ”Fy, faen.”
Han lå i sengen sin og grublet. Skuddskaden i hoften hadde bare blitt verre. Han måtte søke medisinsk hjelp. Han fant frem de falske ID-papirene og hinket seg ut til gaten. Han ringte en taxi, som kjørte ham til Ullevål. Betalte med kontant. Deretter kollapset han i mottakelseshallen.
Politilærling Nina Selvig hadde fått sitt første oppdrag. Avhør av en mann som var blitt skutt i hoften. Hun tok heisen opp til intensivavdelingen på Ullevål og fant frem til pasientens rom. Det hun fikk se kom hun aldri til å glemme. På gulvet lå en lege og to sykepleiere i en blodpøl. Sykesengen var tom, og vinduet stod på vidt gap. Hun kikket ned. Ingen tegn etter gjerningsmannen. Med ett kjente hun en grøsning som for gjennom kroppen. Noen hveste i øret hennes. Hun kjente den varme pusten i nakken. Hun prøvde å snu seg rundt, men forgjeves. Personen dyttet henne ut av vinduet. Det siste hun så før hun falt til døden var et glisende ansikt innsmurt i blod.
Han gikk rolig ut av sykehuset. Ingen hadde stoppet ham. Men nå var politiet klar over hans nye identitet. Han gikk opp mot Nordmarka. Der kunne han gjemme seg en stund. I hvert fall til ting hadde roet seg. Han gikk forbi noen turgåere. De kikket nok rart på den blodige mannen i som gikk kledd i sterilt sykehustøy.
Kim Larsen slo neven i bordet. ”Faen, vi har en riv ruskende gal massemorder ute i Oslos gater. Han har allerede drept to politifolk. Vi må stoppe denne bajasen før alt går over stokk og stein. Eller, det har allerede gått over stokk og stein.” Han la håndflaten på pannen og sukket. Egil Hansen kom stormende inn og rev opp døren: ”Vi har ham! Vi har jævelen! Bilder fra overvåkningskameraet, navn, adresse, telefonnummer, ja alt! Og det beste er at DNAet matcher Alf Engh.” Egil var opprømt og smilte bredt, Kim så helt målløs ut.
Ransakelsen av leiligheten var en suksess. De hadde funnet flere bilder og filmer av mordene, våpen, blodige klær. Alt stemte. Nå trengte de bare å finne jævelen. På datamaskinen fant de det verste. Flere mordfilmer var blitt solgt til private i utlandet og lagt ut på flere hemmelige nettsider. Fyren hadde tjent flere millioner på disse mordene.
I tabloidene neste dag kunne man lese ting som: ”Sadistisk leiemorder” ”Seriemorder dreper for penger” og mye annet. De hadde også trykket bildet av mannen. Og det strømmet inn med tips til politiet. De fleste var gærninger. Men et tips skilte seg ut. Et eldre ektepar som hadde gått tur i Nordmarka, hadde sett en mann i blodige sykehusklær. Det tok ikke lang tid før politiet hadde kommet seg til stedet der han ble sett. Bikkjene fikk raskt ferten av morderen. Det tok ikke lang tid før de fant ham. Liggende på magen ved et lite tjern. Med hodet under vann og en kniv i ryggen. Vannet var rolig og reflekterte skogen rundt. Røde og gule løvblader lå og duppet i vannet. Disen lå over vannet og ga det hele et mystisk preg. Kim skuet utover tjernet og klødde seg i hodet.
All kritikk tas imot med stor takk
Sist endret av Revbatim; 12. september 2010 kl. 22:55.
Men ellers.. Dig it! 