Hei.
Jeg er en jente på 17 år, og har lenge gått rundt med en forferdelig sosial angst, sliter sikkert med mye rart i tillegg. Har ofte blitt anbefalt å få profesjonell hjelp hos enten psykolog og fastlege av kjæresten min, men har aldri turt å gå til helsesøstra eller skolepsykolog på skolen. Foreldrene mine er fastlegene mine, og egentlig burde jeg for lenge siden snakket med dem, men jeg vet ikke hvordan det skal gå.

Det jeg lurer på er hvordan man skal ta opp psykiske problemer med andre mennesker?
Hvordan skal jeg ta det store skrittet og åpne døren til helsesøstra på skolen? Hva skal jeg si etter å ha sagt "hallo"?
Sett at psykologen mener jeg er suicidal, vil han da mot min vilje ta kontakt med foreldrene mine?
Kan han tvinge meg i noen uker sykemelding? Og til å flytte ut av hybelen og hjem?
Eksamene og heldagsprøvene kommer snart, og kan ikke være sykemeldt da. Men jeg trenger virkelig noe som roer nervene bittelitt til muntlig eksamen så jeg takler den sosiale angsten bedre..
Hvordan skal jeg snakke ut om problemene? Har aldri snakket om psykiske problemer til noen, men folk merker at jeg sliter. Hva skal man si til psykologen eller foreldrene? Er det greit om man begynner å gråte? Skal jeg unngå å snakke om tidligere hasjrøyking, fordi jeg selv mener at det ikke har påvirket meg i det hele tatt?

Beklager mange teite, rare spørsmål, men håper noen kan svare meg=)

Jeg anbefaler deg å ringe til fastlegen din - ikke foreldrene dine - og avtale et møte og ta det der i fra. Hva du skal si etter "hallo" er ikke viktig, det kommer helt sikkert av seg selv. Jo mer du tenker på hva du skal si, jo vanskeligere blir det å faktisk ta kontakt Jeg anbefaler deg å være like åpen og reflektert som du er i innlegget ditt over. Ikke frekt ment på noen som helst måte, men det du beskriver er relativt normalt i dag, og en god fastlege kommer til å gå forsiktig fram, vise forståelse og spørre de rette spørsmålene for så eventuelt videresende deg til en psykolog. Ta et steg først, og resten kommer av seg selv.

En psykolog har som du sikkert vet taushetsplikt, og vil ikke uten videre ta kontakt med foresatte med mindre det står mellom liv og død, eller andre alvorlige problemer som ansees å være av kritisk art.

Med tanke på eksamen og heldagsprøver, så skal det ikke være noen som helst problem dersom du har gyldig sykemelding uansett. Eksamen får du tatt opp igjen. Lykke til

Sosial angst er stress når det blir for mye av det,men jeg vil anbefale deg å ta kontakt med lege uten tvil,slik at du ikke begynne å utvikle panikkangst i tillegg,da har du det gående.Jeg sleit med en voldsom dødsangst i cirkus 1 år det var helt jævlig men jeg var fast bestemt på å komme meg gjennom kneika på egenhånd å det gikk voldsomt i bølger altså jeg anbefaler ingen å gå igjennom slikt uten noe form for hjelp slik som jeg gjorde,men jeg kom meg gjennom det men det kostet meg et år å vell så det,men vist man begynner å oppsøke helsetjenesten så kan det bli en sånnn følelse at man føler at man ikke klarer ting selv uten hjelp,så plutslig begynner det å bli et problem så har du det gående.jeg vet ikke med deg.Men Psykologer har en tendens til å jatte med,jeg pleier alltid å si at man kan ikke utdanne seg på mennesker gjennom utdanning, de beste "psykologene" er de som har vært i dritten selv.
Men du er 17 år å det er jo forferdelig at du må gå igjennom dette nå,Prøv forskjellige tenkemønstre før du eventuelt oppsøker hjelp du vil føle deg så mye bedre Lykke til!

Forstod det slik at foreldrene var leger eg ut frå det hu skreiv.

...hvilket var hvorfor jeg eksplisitt anbefalte en annen fastlege.

nei det gjorde du ikke

hva hvis forreldrene er fastlegen?
anbefaler deg å bytte fastlege jeg vannskelig nok å ta steget å hendvende seg der, kan ikke ha ett "lege" forhold med familie godt trur jeg

Tusen takk for fantastiske svar
Ja foreldrene er fastlegene mine, og har vurdert å skifte. Men jeg er ingen handlekraftig person..
Admiralj: Jeg har prøvd mange forskjellige tankemønstre, men de "tilpasser" seg etter hvert min psykiske tilstand og jeg er tilbake på start.

Det beste er uansett ha et åpent forhold til foreldrene sine, og det å kunne diskutere ens psykiske helse og følelsesliv er spesielt viktig og verdifullt. Med tanke på at du er deres avkom har de antakeligvis også relevante erfaringer og innsikter å dele fra sine egne liv. Å prate med sine foreldre er uvurderlig!
At foreldrene dine er leger ser jeg på som en fordel. Det tillater for at du blir tatt mer på alvor enn du muligens ellers ville hos en tilfeldig lege. Helsevesenet kan være en røff plass å få en fot innenfor, så her har du i mine øyne et fortrinn. Mange gjør seg demotiverende erfaringer og gir opp å søke etter hjelp. Antakeligvis vil dine foreldre i langt høyere grad kunne sikre deg den hjelpen du fortjener.

Å gråte er helt ok. Å ikke klare å prate lenge om gangen eller sette ord på alt er også ok. Det er reaksjoner som er helt naturlige i sammenhengen. Det er ikke enkelt å prate om disse tingene og det er helsepersonellet beredte på.
Om psykologen skulle vurdere at det er overhengende fare for ditt liv har de lov å varsle, noe som egentlig gir en hel del mening om man tenker på det. At man noen ganger tenker på selvmord er ikke det samme som at vedkommende er suicidal. Dette er ting du eventuelt kan prate med din psykolog om for å få klarhet i. Det er fornuftig å undersøke sin psykologs tanker om taushetsplikt for at man skal kunne bygge det nødvendige tillitsforholdet.
Du trenger ikke bekymre deg for at du skal bli tvunget fra skolen eller hybelen av en psykolog. Den typen tiltak reserveres for svært alvorlig psykisk lidende. Jeg ville egentlig tro at noen allerede hadde plukket deg opp om du var så dårlig, så ikke tenk på det.

Det eksisterer reelle risker ved bruk av cannabis da det på ingen måte er så ufarlig som noen hevder. Likevel er jeg tilbøyelig til å tro at hasjrøykingen ikke trenger å ha hatt noe å si for din nåværende psykiske tilstand, forutsatt at bruken var moderat og ligger bak deg.
Dessuten, om du ikke røyker lenger spiller det ingen rolle hvor angsten din kommer fra, bare at du har den og trenger å bli kvitt den for å fungere. Jeg hadde med de forutsetningene ventet en stund før jeg fortalte om røyking, slik at du ikke risikerer at litt røyking får ufortjent mye oppmerksomhet oppi den større sammenhengen.

Jeg foreslår at du begynne med: "Jeg har det veldig tøft for tiden og føler at jeg sliter psykisk. Jeg trenger at vi setter oss ned og prater om dette for jeg føler at jeg trenger hjelp for å kunne bearbeide det ordentlig, og jeg tror jeg vil prate med en psykolog også." De kommer til å delta i samtalen og ha spørsmål, så ikke vær redd for at du skal bli sittende alene med ansvaret for å prate! Så tar du det der ifra og prater litt om angsten og hvordan den er til hinder.

Om du er ting du ikke er klar for å prate dyptgående om, så sier du det. Om du føler at du ikke får pratet nok om noe, så sier du det.

Håper dette var til hjelp. Lykke til!

Takk Mullah=)
Infoen var til stor hjelp, for å snakke om psyken til noen er noe jeg aldri gjør..Så det å vite omtrent hva man kan møte på og at de ikke tar fra meg hybelen gir meg godt mot til å ta "det store steget"