Forskjellene mellom vitenskapene fysikk og psykologi er fundamentale. Mens fysikk er vitenskapen om fenomenene som knytter seg om materien, er psykologi vitenskapen om bevissthetsliv og atferd. Det interessante dog er at han som regnes for den
eksperimentelle psykologiens grunnlegger,
Gustav Theodor Fechner, opprinnelig var fysiker av profesjon – i tillegg til filosof og psykolog. På en måte kan man si at fysikken har hatt en grunnleggende rolle i utviklingen av psykologi som fagdisiplin. Psykologi er en broforbindelse mellom naturlæren og det metafysiske. I filosofisk språkbruk betegnes
metafysikk som læren om og undersøkelsene av det virkeliges egentlige natur og tingenes innerste sammenheng.
Akkurat som i fysikk, inndeles psykologi i en rekke forskjellige underdisiplin, eller retninger, som forsøker å forklare sine virkeområder på en best mulig vitenskapelig måte. Pioneren for den
fysiologiske psykologi,
Pierre Cabanis (1757-1808), betrakter bevisstheten som en funksjon hos materien. Siden tro er en fundamental del av vår bevissthet, som vi senere i livet kan velge å dyrke eller fornekte, må det forstås slik at tro er en funksjon hos materien, hvis vi følger Cabanis filosofi. Men tro kan defineres på mange måter og er individuelt oppstykket i form og mening. Dette kan på mange måter være både en fordel og en ulempe, eller som jeg liker å kalle det: et
damoklessverd.
Fordi trosoppfatning kan være så forskjellige fra individ til individ, oppstod en åndsretning fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, kalt
rasjonalisme. Rasjonalisme er det syn at fornuften og tenkningen, ikke sansene, er de virkelige kunnskapskilder. Representativt for rasjonalismen er
Platon,
Descartes,
Spinoza og
Leibnitz. Det motsatte er
empirisme. Empirisme er erkjennelseslære som hevder at alle erkjennelser grunner seg på erfaring. Rasjonalisme i
metafysikk er det syn at virkeligheten i sitt egentlige vesen er usanselig tilgjengelig for fornuftserkjennelsen alene (repr.
Platon). I
etikk er rasjonalisme den oppfatning at moralske handlinger er produkter av kunnskap og riktig innsikt (repr.
Sokrates).
I
teologisk forstand er rasjonalisme åndsretningen som under innflytelse av opplysningstidens ideer forkastet det mysteriøse i kristendommen, og betraktet fornuften som høyeste dommer i religiøse spørsmål, som sagt i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Denne åndsretningen utfordret med andre ord det dogmatiske i kirkelig lære. På en måte kan man kalle rasjonalismen i teologisk forstand som ”revideringen” av den ortodokse kristne læren. Slike ”revideringer” har jeg tidligere vært innom også gjelder i vitenskapelig disiplin, politikk og økonomi, opp gjennom historien, og innøver tilpasning i det moderniserte samfunnet. Slik tilpasning er nødvendig ettersom ny kunnskap tilegnes, og dermed en viktig beviskilde for at rasjonalismens filosofi er gyldig.
Når jeg nå har lagt frem en vital viktig opplysning om mitt ståsted innenfor religion, rasjonalismen, anser jeg at du forstår de fundamentale forskjellene mellom meg som religiøs, og f.eks en fanatisk fundamentalist. Dette er viktig for din videre forståelse av hva jeg mener med at religion har like gode eller bedre tilbud for individet, enn vitenskaper som psykologi og psykiatri. Stikkordet er
regenerativ. I
psykiatrien dog, vil jeg anse det som mest forsvarlig at vitenskapen tar seg av behandlingen fremfor religiøse instanser, siden denne vitenskapen er læren om sjelens eller sinnets lidelser, og omfatter
sinnslidelser,
psykose,
nevrose,
psykopati,
psykisk utviklingshemning,
alkoholisme og
narkomani. Det er viktig at disse områdene undersøkes i medisinske termer pga dets kompleksitet der religion, eller vitenskap for så vidt, fort kan bli et
damoklessverd som revner.
Rasjonalistisk tenking medvirker til forståelse av psykiatriens utfordringer, og forestiller seg at de medisinske utprøvingene og behandlingsmetodene som psykiatrien har vært kritisert for, er nødvendig for å forstå disse alvorlige tilstandene bedre. Dermed forsvarer rasjonalismen også psykiatriens tidligere overgrep mot pasienter og den behandling som disse har gjennomgått, for at nyervervet kunnskap skulle luke bort, eller forkaste, gammelt syn på alvorlige tilstander, som det ikke finnes et bestemt og entydig metode å behandle på, men ofte må kombinere en rekke ulike metoder for at sinnet skal finne tilbake til den rasjonelle måten å tenke på, i politisk korrekt forstand - i en sekularisert intellektuelt samfunn.
Vit at kirken er ikke eneste instans som har undertrykt homofiles rettigheter og nedverdiget deres natur. Psykiatrien var flink til å bidra med dette synet så sent som i siste del av forrige millennium, og bidro til
stigmatiseringen av homofile i samfunnet like mye som kirkens representanter. Dette synet er blitt utfordret og rasjonalistisk tenkning vant overfor
ortodoks dogmatikk, som i psykiatrien utøvde homofili som en sykdom det måtte vitenskapelige metoder til for å behandles – ikke unåde! Fordi vitenskap har en tendens til å utvikle seg i raskere trinn enn religion, så har dette synet endret seg i dag – men religiøse representanter følger tett etter, og selv i disse kretser utfordres kirkens syn på homofili etter sømmene. Vær ikke overrasket om neste generasjons religiøse representanter har et bredere og mer tolerant syn overfor homofile enn dagens generasjon religiøse representanter!
I samsvar med min forståelse av religion, underlagt
rasjonalistisk filosofi, er det en rekke tilstander som kan behandles med religiøs forståelse, eller trosoppfatning (jmf.
regenerativ). Hvis jeg ikke skal gå så dyp inn i psykologien, kan jeg nevne
ensomhet eller
isolasjon som tilstander hvor religion kan utøve en like god – om ikke bedre – behandling. Ensomhet er en fryktelig tilstand som kan være forårsaket av tidligere erfaringer, miljø og oppvekst, og som i psykologisk disiplin kan være en reell utfordring i seg selv å mestre ut i fra klassiske behandlingsmetoder som
samtaleterapi,
selvhjelpsgrupper og
farmakologisk terapi, altså medikamenter.
Sosialisering er en måte å imøtekomme problematikken på, og her kan f.eks gudstjenester, eller andre religiøse sammenkomster, være mer stabile enn gruppeterapi. Middagstradisjoner innen religion er en tradisjonell sosialisering som mer og mer er forsvunnet i vestlig sekularisert kultur, men som utøves jevnlig i religiøse kretser, som hos muslimer, jøder, kristne og buddhister. Jeg vil anta at det gjelder for hinduer i samme slengen.
Gruppeterapi kan også virke som et mindreverdig tilbud for den ensomme, eller isolerte, enn det religiøse sammenstelninger kan oppnå. Dette fordi at samlingen her fokuserer på den ensomme, eller isolerte, som en syk person og ikke som et normalt individ. Slik problematikk eksisterer ikke i religiøse tradisjoner der sosialisering er et fenomen. Her fremmes et likeverd syn og normal aktivitet som et middel mot ensomheten, noe som er et bedre tilbud enn det å snakke om ensomheten. Andre tilstander der religion ofte har kommet som en siste instans i behandlingsform, er
narkomani og
alkoholisme. Narkomane som har kommet ut av problematikken har ofte fått et endret livssyn og sverger til hjelp innen religiøse konsepter, som
gudstro innen kristendommen,
meditasjon innen buddhismen, eller
yoga innen hinduismen – for å nevne noen eksempler. Trosoppfatning, livserfaring og samhørighet kan her være mer behjelpelig enn tradisjonell psykiatri kan. Selvsagt, på samme vis som at
tvungen psykiatri kan virke mot sin hensikt, kan
tvungen livssyn virke mot sin hensikt for den narkomane eller alkoholiserte. Dette er noe som må komme av frivillig innstilling og ikke påtvinges av kirkelige instanser.
Du nevnte tidligere
depresjon med tilhørende apati i en tidligere post. Hvis vi kun tar for oss depresjon, så har vi et velkjent tilstand der endret livssyn kan være mer behjelpelig enn klassisk psykologi og psykiatri. Her må man se på
årsaksforholdene i depresjonen som en avgjørende faktor, og arbeide seg ut i fra det. Årsaker som har med
personlighet å gjøre, som høye krav til egen mestring, kan være utsatt for depresjoner hvis disse personene opplever at de kommer til kort. Dette kan bli en vond sirkel som ikke er lett å bryte. Religion her kan for mange tilby et brudd i denne vonde sirkelen, på samme måte som den tilbyr et alternativ for
den ensomme og
den narkomane. En deprimert kan med trosoppfatning og samhørighet finne tilbake til
svunnen identitet og overkomme
mindreverdighetskompleks. Tro ikke at psykologien eller psykiatrien har et entydig svar på denne problematikken, som jo kan observeres ut i fra pasienters egne uttalelser om virkningen av metodene for depressive tilstander som f.eks
melankoli. Her registreres gjerne pasienten med en uhelbredelig tilstand, på lik linje med
schizofreni og
bipolar lidelse, noe som kan virke nedverdigende på individet og frata de håpet, fremfor å tilby en bedre fremtid. Religion på sin måte, uavhengig av hvilke religion det er, vil jeg tro, gir
håp fremfor
fortvilelse, og dynker deg ikke ned med eksperimentelle medikamenter som kan gi alvorlige depressive utbrudd og dermed tvinne deg inn i en evigvarende sirkel.
Jeg stopper med disse tre eksemplene her så vi ikke beveger oss for dypt inn i psykologien til at det kan være problematisk å sette seg inn i forståelsen av det. Ved tilstander som depresjoner vil man finne at på den ene siden kan vitenskapelige metoder være behjelpelig, men også et
damoklessverd, for pasienten, og på den annen siden finner man pasienter som finner religion som frelsens tilbud av tilstandens varighet, og dermed i betydelig grad et langt bedre tilbud enn distriktspsykiatrisk hjelp – men også her kan det være et damoklessverd. En
kombinasjon av vitenskapelige metoder og religiøs trosoppfatning, med
tilhørende sosiale tilbud og samhørighet, kan på den annen side være en enda bedre behandling, enn disse hver for seg. Det gjelds å ikke ha et svart-hvitt syn på det religiøse, på samme vis som at det gjelds å ikke ha et svart-hvitt syn på det vitenskapelige, ellers kan det godt tenkes – som jeg hevder vil være for mange av dagens pasienter – at det beste behandlingstilbudet blir oversett på bakgrunn av
dogmatiske prinsipper – i både religion og vitenskap – som begrenser mulighetene for en bredere forståelse av
individuell problematikk.
Håper dette hjalp deg å sette religion i et annet perspektiv enn det mediaskapte fenomenet som dyrker forestillingen om en nedverdigende vrangforestilling. Det er forskjell på å tro, og å
vrangforestille i tro, som f.eks nærkontakt med Gud eller Djevelen kan være, men som det ikke lar seg motbevise innbyrdes. Her har psykiatrien nå begynt å se på
alternative metoder, som det å ikke benekte de sykes tro, men heller oppmuntre de til å se på denne troen fra andre perspektiver, og gjøre seg opp en egen mening om selvoppfattelsen av f.eks
stemmer. Kanskje, hvis det er interesse for det, kan jeg starte opp en tråd som omhandler
mestring av stemmer, som inntil nylig var sett på som et
psykotisk fenomen, men som med nyere innsikt viser seg å være mer allmenngyldig enn man først forestilte seg i psykiatrien. Dette har på sin måte igjen hjulpet pasienter som lider av plagsomme stemmer til å oppfatte og forstå disse fenomenene bedre. Og hvem vet, kanskje det virkelig er
Gud som snakker til en, eller
telepatiske evner som sporadisk dukker opp? Inntil det lar seg bevises er det best å ivareta
rasjonalismens filosofi, ellers kan vel dette fort bli ens damoklessverd..