View Single Post
Sitat av Drsskkr Vis innlegg
Amfetamin er det stoffet jeg har slitt mest med også. Og det vanskeligste og slutte med også, ihvertfall for meg.

Da jeg holdt på med Amfetamin så var det mitt "Hoved Rusmiddel", brukte ikke særlig mye annet enn amf og knips og heroin iblant. Nå har jeg vært rusfri fra allt siden april/mars tiden. Lengste jeg har vert rusfri faktisk. Er stolt men redd. Jeg er redd jeg kommer til og få en relapse, jeg er kjent for og lure meg selv og andre ubevvist.

Jeg er redd fordi jeg har strevd så lenge med og finne en grunn og motivasjon til og slutte. Da jeg først fikk motivasjonen til og slutte var da jeg fikk ADHD medisiner etter og ha blitt først diagnosert nå i mars, fra en test jeg tok får mange mange år siden. De har gjort en feil og hadde ikke undersøkt diagnose testen godt nok. Jeg har først nå begynt og endre livvstil og finne motivasjonen min etter medisinene, jeg føler at jeg lengre ikke har et behov for og selvmedisinere. Men selvfølgelig da jeg fikk motivasjonen så ble jeg tvangsflyttet langt hjemmefra. Noe jeg aldeles ikke ønsket. Jeg har samarbeidet lite med systemet fordi jeg har opplevd og blitt dratt lengre nede. Men jeg bestemte meg får under en måned siden for og samarbeide fordi at alle rådet meg til dette og lovte meg at dette skulle bli bra, jeg trodde ingenting på det men gjorde dette for de rundt meg. Det viste seg at jeg hadde riktig dette ble ikke bra. Jeg er sykt deprimert og ødelagt, fysisk og psykisk. Samme er foreldrene mine som føler seg hjelpesløs.

Jeg har aldri vært så ødelagt i mine hele 18 år som idag. Har ikke spist 1 måltid på over 1 uke. Kun drukket nutridrinks. Med engang jeg samarbeider så sjer dette. Jeg ble rusfri etter medisinerig og hadde ikke behov for behandling men de motsier meg og sier jeg trenger det. Hvorfor skal jeg i det heletatt gidde og samarbeide og assosiere meg med de da jeg har riktig med at de ødelegger meg. Hvorfor skal jeg slutte med rus da det er eneste flukten min fordi jeg får ikke hjelp. Jeg blir lyvet til. Jeg sover ikke, spiser ikke, sosialiserer meg ikke fordi jeg ikke vet engang helt hvor jeg er, har ingen og gå til da jeg har det vondt, og systemet gjør ingenting. Før jeg ble plassert så har plassen jeg bor på gjort det klinkene klart at de har erfaring med psykisk helse og rus og at de kan hjelpe meg, dette var eneste plassen i norge som hadde dette "Tilbudet". Det morsommeste er at jeg ikke engang vet navnet på de som jobber her og har ikke hørt et eneste pip om rus eller psykisk helse. Ligger på et mørkt rom dagene lang med musikk på øra og drømmer meg bort i pc skjermen. Men selvfølgelig vil de ta den fra meg da den ødelegger meg så mye og gjør til at jeg isolerer meg. pfft. Blir så forbanna og hjelpesløs.

Unnskyld for en meningsløs og et rotete innlegg måtte bare få dette av hjertet. Skulle svare kun på tråden jeg siterte men ble litt mere
Vis hele sitatet...
Om du kan slutte uten hjelp så tror jeg det er bedre. Min erfaring med rushjelp er at man aldri får det på sine egne premisser. Hent inn kunnskapen du trenger fra dem og gjør resten selv, det er uansett begrenset hva de kan gjøre for deg. Universet hjelper den som hjelper seg selv.

Motivasjon til å slutte med amfetamin er hardt, jeg så ofte ikke grunnen til å ikke ta det før nedturen begynte. Men en ting som hjalp for meg var å tenke på musikk-karrieren min, jeg skriver merkbart dårligere musikk på speed enn ikke. Produksjon og tekniske ting (materielt arbeid) gikk greit/bedre, men det å skrive musikk fra bånn av (spirituelt arbeid) ble alltid upersonlig crap.

Kanskje du har en sånn verdi i livet ditt, noe som ikke kan forfølges om du tar amfetamin?