Nostalgi

I parken er det en benk
Som lukter av tid og gammelt treværk
På benken sitter en mann
Med knirkende ledd og hes stemme

Mannen frykter ikke natten
Som kommer snikende langs bakken
Ei heller lukten av jord og mark
Som siver ut fra langt under overflaten

Hvor alle sorger gjemmes vekk
Der sitter mannen, alene i mørket
En gang i blant blir lokket tatt av
Og solen glir forbi i stillhet

Høyt over skyene

Der er du, min venn
Gresset er grønt for deg
Solen står alltid høyt på himmelen
Og nettene er lange

Nå er du, min venn
Himmelen er vakker for deg
Ta årene fatt, ro langt og vel
Til ferden føles over og årene er slitt

Kanskje kan du, min venn
Strekke deg til du ser langt, langt ned
Og bena føles sterke, men samtidig tunge
Da skal du fortsette

Har du lyst, min venn?
Vannet var alltid klart for deg
Månen lyste på himmelen
Og trærne lekte gjemsel i skyggene