Jeg tror veldig på den varsko-murrende magefølelsen, den er et instinkt som har bodd i oss mennesker og dyr siden tidenes morgen, men også tenker jeg at magefølelsen er et resultat av ting underbevisstheten fanger opp, altså info som vi bevisst ikke har tilgang til i øyeblikket. Jeg har brent meg så sinnsykt mange ganger på å ikke lytte til den gjennom årene, og hvorfor jge ikke har lyttet er fordi magefølelsen gjerne ikke harmonerer med logisk tenkning eller andre følelser.
Eks: Hadde en kollega i utlandet, utvekslet mye skriftlig dialog med ham i minst et år, følte jeg kjente ham godt og syntes han virket fantastisk, altså, likte han veldig, veldig godt. Så skulle han en gang til Norge i annet ærend og lurte på om jeg ville møtes, noe jeg seff ville sånn umiddelbart. Men så begynte denne varsku-murrende magefølelsen å rive inni meg "OBS OBS FARE FARE", så jeg droppet avtalen vår, sendte melding om at noe var dukket opp og at jeg ikke kom. Han ble skuffet og jeg fikk dårlig samvittighet, og logikken kranglet med argumenter mot magefølelsen og vant frem til vi lagde en ny avtale. Når jeg var sammen med ham, hygget jeg meg kjempemye, jeg virkelig storkoste meg, men når jeg senere skulle møte ham igjen, så dukket den samme ekle magefølelsen opp på nytt. Jeg hadde i din motsetning, ingenting å sette fingeren på. Long story short, jeg lærte meg at logikken aldri igjen skal få snakke bort magefølelsen, for et mer sinnsykt og farlig menneske har jeg aldri vært borti..

Det må da også føyes med, at jeg er glad og takknemlig for denne leksen og ville aldri vært foruten, for det har gitt meg enormt mye lærdom som jeg har tatt med meg videre