En skal ikke normalisere selvmordstanker, men at folk, og spesielt yngre menn, spekulerer i hvordan livet hadde vært hvis en ikke hadde vært her er mer eller mindre 'normalt'. Derimot det å stuke rundt i fire år å spekulere i selvmord vil jeg si er et ganske alvorlig symptom.
Hmm.. det er jo skikkelig trist å lese at du ikke har følt deg lykkelig på fire-ish år. Helt ærlig vil jeg si at det beskriver klassiske tilstander av depresjoner, en trenger ikke å være helt i kjelleren hele tiden for å klassifiseres som deprimert. Nå vet jeg ikke hvor mye kontakt du har med helsevesenet, men jeg vil oppfordre deg (understreket for intensitet) til å kontakte helsevesenet. Selv om du ikke ser det sånn nå; så kan og vil det her eskalere uten at du innser det.

Hvis du tenker tilbake til starten av disse tankene så hadde du kanskje ikke sett for deg at det skulle bli som det er nå? I og med at du spør så mange år etterpå så hadde du kanskje ikke tenkt at det ville bli såpass alvorlig som det er? Det er fult mulig du ikke innser hvor ille det er heller, men det er godt utenfor 'normalen'. - Glem alt det folk forteller deg om testosteron, det er ikke testosteron-mangel som er svaret på alt. Heller ikke b-vitaminmangel, enkelte ting er et resultat av dine omstendigheter og det er veldig normalt.
Igjen vil jeg understreke at du burde oppsøke profesjonell hjelp for det her, ikke aksepter å få cipralex, efexor eller lignende dritt kasta etter deg. Det finnes ikke en quick-fix, og du skal og burde få en henvisning til DPS så du kan følges opp med veiledning og vurdering for hva du trenger.

Det er ikke sånn at ''det må være ytterst nødvendig'' for at du skal være aktuell, hail Norway for ett system hvor vi alle har krav på å bli sett. Det systemet er bygd opp for å fange opp mennesker som du og jeg, og sannsynligvis mange andre her inne.