Tror du misforstod meg litt, *pi. Jeg sa ikke at du mener alle disse tingene, jeg sa at skillet ikke er opplagt for alle. Det er klart det er farlig å kategorisk fraråde folk å søke hjelp! Noe annet har jeg aldri sagt. Mange har imidlertid såpass gjennomgående negative erfaringer med "råd" og "hjelp" at de blir defensive bare de hører ordet bli nevnt. De trenger ikke å høre fra andre at man skal bite det i seg og holde kjeft, for det vet de allerede. De tar muligens feil, men lykke til å overbevise de om det. De du ønsker å råke når du tar på deg Tante Sofie-brillene vil imidlertid bare trekke på skuldrene, henvise til tidligere erfaringer og ignorere alt sammen.

Og ja, myter er farlige. De er dog ikke nødvendigvis totalt frikobla fra virkeligheten, og de har ikke oppstått i et vakuum, selv om de er helt feil. Folk flest mister ikke jobben om de lufter selvmordstanker for psykologen, det er greit nok. Men hva om de er lokførere eller piloter? Eller de som trenger en sikkerhetsklarering? Terskelen for å miste slike privilegier er lav. Det må den selvsagt være, uavhengig av hvor urettferdig det måtte føles, og de fleste arbeidstakere er hverken piloter, lokførere eller etterretningsoffiserer.
Åpenbart korrekt; jeg har ikke lyst til å bli kjørt ned av en psykotisk sjåfør. Men hvis jeg bare var litt syk? Hadde det ganske ille, men ikke helt krise. Og ikke visste hvordan en psykolog ville reagere. Og hadde brent meg i situasjoner som for meg lignet fryktelig mye før... Er det da veldig rart at mange velger å holde kjeft, og heller gamble på at de skal klare å leve videre med problemene sine?

Jeg sier ikke at du tar feil, men ser du hvor disse tankene kommer fra? Ser du at mange vil tenke det er tryggere å holde kjeft enn å risikere å brenne seg nok en gang?

Hvilket bringer meg videre til neste moment:

Mange opplever at hjelpen de får er mangelfull og utilstrekkelig. Det er vel også på dette punktet at psykiatri og kirurgi fremstår som motpoler; effekten av en operasjon er på godt og vondt tydeligere. Med psykiatrien er det lett å tenke at man risikerer å miste noe man vet man har, for en gevinst som kanskje ikke materialiserer seg. Igjen, jeg sier ikke at det er rimelig eller riktig. Det er opplagt en rasjonalisering i veldig mange tilfeller. Men man må nesten anerkjenne disse tankene og ikke bare avvise de som fremmer de som skakkjørte og uetiske idioter - de opplever neppe seg selv slik.

Jeg vil avslutte med å skryte litt av deg: Det at du ville informert noen om potensielle negative konsekvenser er bra. Det er sjeldent, i alle fall etter egne erfaringer. Det er sånt som gjør det lettere å tro på resten av det som sies. Jeg vil mye heller få høre "ja, du mister antakelig våpenkortet, men faen heller - det her er mye viktigere" enn å få den bekymringen viftet bort med "jada, det går bra". Altfor mange vil la være å gå inn på denslags og heller ta overraskelsen når den (kanskje) kommer, paradoksalt nok for å ikke skremme folk vekk. Det er respektløst, og det finnes neppe noen sikrere måte å indoktrinere folk til å ikke høre på andre enn seg selv.