Jeg har også hatt dette i perioder livet har gått til helvete. Sist jeg var gjennom en slik krise laget jeg en konkret plan for hva, hvor og hvordan, for å skåne familien fra å finne meg. Jeg la planen uten umiddelbare tanker om å gjennomføre, tenkte bare godt gjennom fra a til å.
Paradoksalt nok forsvant tankene etterpå, fordi det ga meg en følelse av full kontroll. Jeg har kontroll på livet mitt, og også døden om jeg vil, og dermed slo jeg meg til ro med det midt under den krisa jeg var gjennom.

Nå har jeg det godt igjen og den perioden er over, men jeg finner likevel trygghet i tanken på at jeg har den makten over mitt eget liv, og at jeg fant en måte som var skånsom for meg selv, og der jeg ville bli funnet etterhvert, dog ikke av venner og familie.

Oppsummert tror jeg ikke selve tanken er unormal, men du bør la det bli med tanken. PS: hjelpetelefonen til mental helse er ikke så dum, ålreite folk du kan snakke anonymt med og som skjønner litt hvordan du tenker. Jeg diskuterte med dem og fant ut at den følelsen jeg opplevde av kontroll ved å ha det gjennomtenkt, var ganske vanlig.