Sitat av
Dialogisk
Problemet her er som sagt at den somatisk syke pasienten er lettere
å anslå rett behandling for. Likevel skjer det fra tid til annen at folk dør
av fysiske plager fordi helsevesenet ikke greide å se alvoret.
En psykisk syk person som står i reell fare for å dø kan se, og høres ut,
akkurat som den rusa, frustrerte eksentrikern nedi gata, som ukentlig
er innom den lokale DPS og truer med alt fra å brenne personalet til
å ta livet sitt øyeblikkelig. Jeg er glad det ikke er min jobb å avgjøre alvoret
i slike tilfeller. Spesielt om tilfellet da var at jeg da hadde et svært
begrenset antatt plasser å tilby.
Jess. Og det som gjør at man da fortsatt bør være av den legningen, at man fokuserer på å kritisere helsevesenet, istedenfor å nyansere og unnskylde det, har å gjøre med at i helsevesenet jobber det mange folk som prøver å brenne lyset i begge ender, og ta på seg umenneskelig ansvar, istedenfor å si at helsevesenet er for lite, at vi trenger flere mennesker på jobb, at rammene er for dårlig.
Mitt sementerte inntrykk er at helsevesenets ledelse både faglig og politisk, ikke er villig til å innrømme akkurat hvor dårlig prognoser og hvor dårlig behandling mange med sammensatte psykiske lidelser får i Norge. I tillegg til at de møtes med stor motstand og fordom i arbeidslivet.
Hvis rammene er for dårlige, så er helsevesenet selv nærmest til å "streike" eller gi tydelig beskjed om at trass de beste intensoner og stor innsats, så er rammene for dårlige. Kombinerer man dette med vår grove historie med å behandle homofile, samer, tatere og annerledeshet, legger litt unfallenhet i forhold til prostituerte og narkotikabrukere på toppen, så sitter vi igjen med noe som er så langt fra godt nok at verdens beste helsevesen bare gir spysmak i munnen.