Føler ting er ganske dritt nå, samtidig som det er greit. Alt føles komplisert ut.

For noen måneder siden tenkte jeg på å ta selvmord i sommer. Men nå er jeg litt mer optimistisk ihvartfall.

Føler sangen Good news av Mac Miller forklarer det ganske bra hvordan jeg har det nå.

Skulle ønske ting var lettere. Livskvaliteten er nok ikke den best, men jeg er ikke kjempe deprimert tror jeg. En del av meg vil bare gi opp alt, allikavel fortsetter jeg bare.

Nevnte å starte på medisiner i dag for mamma. Hun virka ikke veldig positiv til det. Var litt blanda respons egentlig.

Hva skjedde med han lille gutten som alltid var glad? Han lille gutten som smilte fra øret til øret om han fikk mat eller om broren ville leke med han. Alt var så simpelt. Alt var så greit.

Tiden gikk og han lille gutten møtte verden. En stor og skummel plass. Kunne han gjøre en ting annerledes hadde det vært å nyte ting mer når alt var lett.

Hvis jeg sammenlikner sånn så er det skummelt å tenke på at jeg har tenkt på selvmord. Jeg kjenner meg ikke igjen. Moren min som bare har tatt vare på meg hele livet mitt, gjort ALT hun kunne for at jeg skulle ha det bra. Skulle jeg bare forlate hun?

Ikke mange timene siden jeg sist tenkte på det å forlate verden. Jeg begynner å bli litt redd for hva jeg kan gjøre. Rett over skrev jeg at jeg har det greit, men dette kan jo ikke være greit.

Er så dritt lei av å føle at jeg er ubrukelig. At alt jeg gjør er enten et waste av energi eller at jeg kunn gjør ting verre.

Mamma vet at jeg har hat selvmords tanker, men ikke at jeg har hat det nylig og at de er så intense. Er redd for å si det fordi alt blir så ekte. Hittil er det bare min lille hemmelighet.

Hva skal jeg gjøre?

(Jeg skal ikke drepe meg selv, slapp av. Men jeg er bekymret for meg selv)

Ble litt sånn små paranoid nå. Vet at om jeg hadde sagt dette til psykologen hadde hun vel sagt ifra til foreldra. Men det skjer vel ikke noe her (med politiet evt)?