nikita: du reiser mange interessante spørsmål.
Slik ser jeg det:

• Alle samfunn bør ha som grunnregel at alt som ikke er eksplisitt forbudt er lovlig.
• Alle forbud skal ha en god, faglig og politisk begrunnelse.
• Alle forbud skal revurderes regelmessig.
• Alle forbud som ikke beviselig fjerner den uønskede aktiviteten skal avvikles.
• Alle forbud som virker, men som innfører mer problemer enn de fjerner, skal avvikles.

Dette mener jeg bør gjelde uavnegig av styreform. Altså, enten man har et demokrati, enevelde eller kommunistisk samvelde, så bør dette være fundamentet for lovgivningen og -utøvelsen. Andre ting, som at alle inngrep mot individet skal være hjemlet i lov og etterprøvbare anser jeg som selvfølgeligheter.

Ingen punkter på min liste er særlig kontroversielle, men likevel vil det aldri bli sånn i noe samfunn på jorden: uansett hvordan man skaffer ledere, så vil de også være mennesker som alle andre og errare humanum est.

I et fungerende demokrati vil det derfor bli slik at din frihet begrenses i den grad en tilstrekkelig stor andel av dine medborgere godtar det. Selv internasjonale avtaler som kommer deg til gunst (menneskerettighetene f.eks) faller inn under dette for hvis ~alle i Norge fikk det for seg at menneskerettigheter var tilstrekkelig utilbørlig, så ville det bli revolusjon og avskaffelse av hele opplegget. Absurd selvsagt, men det er jo en del freppere som mener at tortur og dødstraff er helt ok hvis det brukes mot noen de virkelig ikke liker. Heldigvis er velgerne late. På den annen side ser vi at gradvise innstramninger i frihet godtas uten protester; DLD er jo allerede glemt og Norge har i det stille innført permanent bevæpning av politiet. Igjen, dette er ting man kunne gjort noe med, men latskapen hidrer oss.

I teorien er det slik at hvis du er tilstrekkelig individualistisk, så spiller det liten rolle om landet du bor i er et demokrati eller et diktatur; dine rettigheter og muligheter til å få det som du vil er like begrensa hokke som. I praksis er det imidlertid slik at diktaturer jevnt over er mer repressive en demokratier, og individualister hard det bedre her enn i Tadsjikistan.

Rent prinsippielt liker jeg ikke konseptet om at noen skal ha makt over andre. Samfunnskotrakten fremstår for meg som et pussig konsept, for jeg har aldri blitt gitt noe valg. Plz, ikke trekk det forslitte 'du kan jo bare flytte'-argumentet: for det første er ståa akkurat likedan eller verre alle andre steder i verden, og for det andre ville det å akseptere landflyktighet være ekvivalent med å akseptere andre mennesker makt over meg. Prinsippielt kan jeg ikke se at andre mennesker skal kunne bestemme hva jeg får lov til å gjøre bare fordi de er flest; det er like absurd som at noen skal få bestemme over meg fordi det står i en hellig eventyrbok eller fordi de ble trykket ut av riktig vagina. Forskjellen er som sagt at de inngrepene et demokrati gjør mot meg er mindre ille enn de jeg ville oppleve under andre styreformer. Det er likevel ikke greit for meg at politiet skal få bruke vold og tvang for å få meg til å lystre lover jeg hverken har laget eller samtykket i. Det er ikke greit at det jeg gjør skal overvåkes og vurderes av andre for å avklare om min adferd er ok eller ikke. At flertallet vil ha det slik interesserer meg midt i brunøyet; jeg er ikke flertallet. Akkurat som jeg ikke er kongen eller ypperstepresten eller han gærningen med størst muskler og mest soldater. Men her kommer vi også til et underlig paradoks: Jeg er ikke Ingunn Røiseland og jeg aksepterer verden som den er. Og hvis det finnes ett menneske her i landet som har nytt godt av samfunnets struktur, så er det meg. Takket være samfunnet har jeg hatt en trygg oppvekst, fått meg en god utdannelse og har muligheten til å jobbe med noe jeg virkelig elsker. Dersom samfunnet ikke fantes, og alt var anarki der enhver var sin egen lykkes smed, så hadde vi levd harde, korte, kalde, ukomfortable og voldelige liv. Du er ikke noe friere om du er underlagt naturens luner enn politikerne. Idéelt sett skulle selvsagt alle være venner og fulgt kardemommeloven, men ethvert forsøk på samfunnsdannelse som er tuftet på grunntanken om at mennesker er rimelige, gode og samarbeidsvillige er dømt til å misslykkes det sekundet samfunnets størrelse blir så stort at alle ikke lenger kjenner alle.

Livet er generelt vanskelig. Vi kan ikke få det perfekt. Jeg hater konseptet makt, og er ganske overbevist om jeg skulle klart å ikke være særlig til bry for andre hvis det hverken fantes lover eller politi. Men mange mennesker greier ikke det, og totalt sett ville det blitt ulevelig her hvis det ikke fantes noen slik struktur. Idéelt skulle jeg hatt et fungerende anarki, men det kan jeg ikke få, og derfor må jeg ta til takke med det nest beste: et vungerende demokrati. Dette innebærer at jeg må leve med og forholde meg til tulleforbud. Dersom noe irriterer meg nok, så vil jeg kanskje lette på den late ræva mi og forsøke å gjøre noe med det. DLD fikk meg til å protestere utenfor stortinget, men opplegget med Norsk Tipping er ikke verdt fem sekunder av min oppmerksomhet.

Så, grenser for demokratiet? I teorien: nei. Demokrati som flertallstyrrani er fullt mulig hvis nok mennesker marsjerer i takt. I praksis: ja, det er grenser. Det er der av helt feil årsaker, men vi skal være glade for at de er der. I beste fall fungerer demokratiet som et nasjonalt organ for skadebegrensning, men det er bedre enn ingenting.

Så lenge alle bare arbeider aktivt mot de tullerestrisksjonene som irriterer dem mest, og aktivt forsøker å få samfunnet over i retningen mer frihet og mindre tvang, så går det bra. Det er ikke sikkert det blir bedre på sikt, men vi kan iallfall forhindre kommende generasjoner fra å få det veldig mye verre.