En ting jeg har tenkt en del på i det siste er hvor skal grensene gå for demokratiet? For det er vel rimelig opplagt at det finnes grenser for politikk. Ingen mener for eksempel at vi skal regulere hvilke klær en kan ha på seg, og hva og hvor mye en kan spise. Det kan pålegges avgifter om samfunnet ser på det som en byrde at folk forbruker et gode, og slik kompenseres økonomisk/gi et økonomisk incentive til individet om å velge annerledes (som for eksempel man gjør i dag med sukkeravgiften på godteri), men ingen mener vi skal innføre kvoter på sjokolade og snacks. Men hvor går grensen for demokratiet?

Er det for eksempel greit å pålegge folk å kjøpe sparepærer, heller enn ordinære lyspærer, selv om miljøeffekten er minimal sammenlignet med den økonomiske kostnaden? Eller hva med å pålegge alle huseier å bygge handikaptoalett, selv om kostnaden langt, langt overgår det det ville kostet for staten til å dekke omsorgsboliger for alle landets funksjonshemmede? Eller hva med å si at det er greit du kaster pengene dine i dass hos Norsk Tipping fordi det tilfaller partikadrene i norsk idrett, men ikke å spille hos andre selskaper som tilbyr bedre odds, bedre løsninger eller rett og slett bare gir bedre sørvis?

Tøysesaker kan du si. Ja, det er det. Proff-boksing var ikke en sak på liv og død, men heller enn en tøysesak, vil jeg si et tøyseforbud. Heller enn å spørre hvorfor er det viktig det er lovlig, mener jeg det er langt viktigere å spørre hvorfor skal dette være ulovlig? Forskjellen handler om utgangspunkt og premiss. Er ikke det en viktig verdi i seg selv at flest mulig av oss, bestemmer mest mulig over oss selv? Får velge mest mulig?

Linjen kan trekkes til mer dypere og kompliserte spørsmål, som for eksempel aktiv dødshjelp. Jeg anbefaler alle "På bortebane" som ble sendt denne uken på NRK1 med Hadjia Tajik om aktiv dødshjelp. Jeg snudde i spørsmålet selv, fra å være skeptisk/mot til å bli rungende for. Det er min personlige fordømte rett å velge å avslutte mitt eget liv. Og jeg har krav på en verdig utgang. Med det som utgangspunkt blir diskusjonen helt annerledes enn vi legger den opp i Norge. For med hvilken rett har du til å nekte meg en verdig død?

Jeg håper jeg ikke har trukket opp for mange stridstemaer her til å utvanne hele diskusjonen i en serie smådiskusjoner. Jeg er mer interessert i å utforske grensen mellom individ og storsamfunn. Jeg føler denne linjen får altfor lite oppmerksomhet i Norge spesielt. Vi er så fokusert på det kollektive at vi glemmer individet. Det synes jeg er ganske vemmelig.