Ego-død i seg selv ansees av mange som meget traumatisk. Endel literatur sier at før man går for ego-død, så bør man ha et sterkt og stabilt ego som "base". Altså å returnere til et stabilt og trygt "jeg".

Hvis ikke et stabilt og trygt "jeg" er tilstede før ego-død så kan det fort være at man ender opp i tidenes identitetskrise eller at man tenker at verden er meningsløs etc. Det finnes flere rapporter om mennesker som tar år for å samle bitene av en knust identitet igjen.

Jeg tenker meg at bruk av substans har endel å si også.

Ketamin (som sikkert er den enkleste måten å oppnå egodød på) ansees som mindre skjellsettende. Jeg tenker meg at type DMT ego-død som Tøffetom beskriver (altså bare at man våkner opp i seg selv etter å ha vært "borte") også oppleves som langt mindre traumatisk enn en massiv dose med LSD der jeget skrelles bort lag for lag (mens alt skriker i deg at du dør) kan ta lengre tid å integrere, og å samle opp bitene av en knust identitet igjen (spes om man i utgangspunktet er usikker på egen identitet)