En rask definisjon av egodød er "et komplett tap av subjektiv selv-identitet". Det er egentlig en treffende definisjon, men det sier kanskje ikke så mye om hva det egentlig innebærer, ei heller er den eller lignende definisjoner noe særlig forståelig for folk som ikke har opplevd dette selv. Det er ikke så rart, fordi de fleste av oss opplever i hvert eneste våkne øyeblikk at virkeligheten er filtrert gjennom et "jeg", et subjekt vi identifiserer oss med og typisk føler sitter et sted bak mellom øynene og kikker ut på en verden av andre individer og objekter. Med andre ord opplever vi virkeligheten med en subjekt/objekt dualitet, med et skille mellom jeget vårt som sitter inne hodet og resten av vår opplevelsesverden som befinner seg "der ute".

I en egodød, som kan oppnås f.eks gjennom intens meditasjon eller bruk av psykedeliske stoffer, vil følelsen av å være et subjekt inne i vårt eget hode forsvinne, slik at subjekt/objekt dualiteten vi opplever til vanlig opphører fullstendig - finnes det intet subjekt finnes det heller intet objekt i motsetning til dette subjektet. Konsekvensen er en tilstand av, litt cheesy sagt, "ren bevissthet" eller "ren opplevelse". Det er ingen tenker av tankene, ingen opplever av opplevelsen, ingen føler av følelsene, i det hele tatt intet subjekt hvilket den kontinuerlige opplevelse av virkeligheten skjer med. Det finnes ikke lenger noen "eier" av bevissthet, og det er ingen ytre verden lenger fordi den indre har opphørt. På en måte så er man da alt og ingenting samtidig, og man hører derfor ofte hvordan folk snakker om dette som å "bli i ett med alt". Man er alt fordi det ikke er noe subjekt i motsetning til objekt lenger, men man er også på sett og vis ingenting eller absolutt "tom" fordi det ikke lenger er noen identifikasjon som kan identifisere din bevissthet med alt. Dette kan sees i sammenheng med begrepet "tomhet", eller engelsk "emptiness", fra buddhisme.

Det blir jo egentlig bare ordkløveri å snakke om dette, da en slik opplevelse er så fjernt fra hverdagens modus-operandi at det hele nesten virker som fullstendig meningsløst vås. Det er det imidlertid ikke, med mindre man av en eller annen grunn velger å avfeie at det er mulig å oppleve at subjekt/objekt dualitet opphører. En måte å konkretisere dette litt på er det faktum at mange, om ikke alle, opplever milde former eller varianter av egodød jevnt og trutt; når man forsvinner i en god bok, i en film, i et spill eller annen intenst og fokusert aktivitet hvor man i hverdagslig sjargong "mister seg selv".