Når jeg sier senker skuldrene så mener jeg ikke å bli slepphendt med reglene. Men man blir litt mer vant til at det er sånn det er nå, og er litt mindre redd. Det mener jeg er nødvendig, man kan ikke gå rundt å være redd hele tiden. Særlig for barn så er et halvt år ganske lenge å være redd. Man må normalisere hverdagen innenfor de rammene som er.

Slik jeg oppfatter det rundt meg her jeg bor, så følger folk fortsatt anbefalingene, men nå litt mer av rutine enn av nervøsitet. Vi har ikke sluttet å sprite hendene, men vi har sluttet å google smittetall en gang i timen.

Jeg hadde et møte i en lokal organisasjon i går, her har det ikke vært noen smitte men likevel ble det avtalt sånn at kun noen av oss stilte for at vi ikke skulle bli over fem. Vi avtaler at foreldre ikke får følge barn inn i bursdagsselskap, og vi tar selvpålagt hjemmekontor etter at vi har vært på et (svært sjeldent) møte et sted med større risiko. Det er alltids noen som driter i det, men det var det i mars også.