Jeg er i LAR og har fått Suboxone i mange år noe jeg klarte meg fint på med jobb, stasjonsvogn, hund barn og samboer. For noen år siden ble jeg kronisk syk noe som medførte slapphet, mange bivirninger og vanskeligheter ift. jobb som omflakkende arbeid med stein og grønt. Likevel gikk det på sitt vis med en prima arbeidsgiver. Dagen kom da jeg og samboer bestemte oss for å flytte hver for oss, og som mange andre mannfolk taklet jeg det veldig dårlig.
Jeg begynte å føle meg ensom, savn, og mye angst og depresjon. Jobben hadde jeg fremdeles så det var det som holdt meg gående. Etterhvert ble jeg så dårlig at jeg måtte ty til sentralstimulerende for å klare 100% stilling. For å få sove begynte jeg med Xanax. Deretter ballet det bare på seg til jeg noen mnd. senere satt alene i en svindyr leilighet på sykepenger og etterhvert arbeidsavklaringspenger. Måtte flytte til noe billigere og hadde med tiden
blitt kraftig ahengig av benzo og slet noe voldsomt med angst, depresjon og tenkte selvmord flere ganger daglig. Nå hadde jeg nådd bunn og havnet på opiater, amfetamin og ymse RC-preparater og veide 55kg. 20kg mindre enn da jeg var i jobb 1 år tidligere.
Jeg ble etterhvert innlagt på avrusing/utredning og kom ut igjen tre uker senere med en resept på tre Valium daglig. Følte strengt tatt at de ga meg dette for å bli kvitt meg da de måtte ha sett at dette kom til å bli et prosjekt på flere måneder. Sertifikatet ble selvfølgelig inndratt da jeg la meg inn på avrusing, noe ingen informerte meg om. Men siden jeg likevel hadde solgt bilen og uansett ikke var i kjørbar tilstand var det like greit. Siden min sønn bor hos sin mor som er avholds ble det heldigivis ikke store spetakkelet rundt den biten.
Her kommer det paradoksale. Da jeg er pasient hos LAR blir jeg regnet som en aktiv rusmisbruker selv om jeg får små mengder Diazepam fra fastlege, naturligvis i samråd med LAR. Dette får store konsekvenser for meg og min sønn siden aktive rusmisbrukere ikke skal være alene med sine barn. Derfor må moren være tilstede hver gang vi møtes. Regner med det er noe gammelt grums i byrokratiet om at benzo potensierer opiater, noe som jo er et faktum, men dette gjelder overhodet ikke Subutex og Suboxone når man har brukt det noen år. Jeg leverer rene urinprøver sett bort fra Diazepamen og hvis jeg skal få tilbake førerretten må jeg levere rene urinprøver i ett år. Etter nye forskrifter kom i årsskiftet er ingen tillatt å kjøre bil hvis de bruker mer enn 10mg Diazepam daglig, og da må det ha gått åtte timer siden siste inntak. (Lykke til med oppfølgingen av det,) I verste fall blir mine "rene" urinprøver sett på som skitne når jeg søker om å få tilbake lappen etterhvert og må dessuten da ha sluttet helt på benzodiazepaner da LAR-pasienter er et unntak. Disse kan kun bruke foreskrevet LAR-medikament og ingenting annet. Siden jeg på papiret er i aktiv rus når jeg svelger min lovlig foreskrevne Vival kan jeg vel se langt etter lappen uansett.
Sist jeg var inn til et kortopphold på rusklinikk skrøt helsepersonellet om hvor samsydd rus og psykiatri nå hadde blitt. Kyss meg i ræva. DPS tar ikke i meg med ildtang så lenge jeg får utskrevet Diazepam og er "i aktiv rus" så alternativet er akuttavdeling på psykiatrisk eller avrusing som jeg pdd. ikke har behov for. Det er et jævla sirkus hele opplegget. Fastlegen løfter ikke en finger uten å høre med sjefen (LAR) og er i prinsippet en marionettlege, med mindre jeg har somatiske plager. Behandler på lar kan la det gå både en og to mnd. før han gidder å ringe for å høre hvordan det går selv om han vet at det er kritiske tilstander. På toppen av det hele lyver han og påstår han har prøvd å ringe. Guess what gamle mann, jeg har logg på telefonen. Skulle tro det kunne vært litt mer trykk på en jævel (meg) som de siste par årene har kollapset fullstendig og vært døden nær flere ganger enn jeg husker. Føler meg overlatt til meg selv. Det er en forbanna farsje. Kunne listet opp flere hendelser fra livet før LAR og, men dette får holde.
Takk for meg.