En liten presisering. Av de som jobbet i myndighetene – være seg statsapparatet, militæret, politiet etc. – var nok "alle" medlemmer. Men for befolkningen under ett, var ikke mer enn ca 8% medlem av partiet (ca 2 mill av drøyt 25 mill innbyggere).

Han ikke bare holdt dem i ørene. Han tvang bråkmakerne til å se på mens de gravde ut øynene på barna deres. Og "bråkmakerne" trengte ikke å ha gjort noe. En mistanke om politisk engasjement utenfor Baath-partiet var nok, om han skulle være i et humør hvor en mistanke var nødvendig i det hele tatt, og en offentlig tilståelse av forræderi klarte han alltids å tvinge frem. En av fritidssyslene til sønnene hans, var å reise rundt på bryllup for å voldta bruden. I opprøret i 1991 som varte i ca en måned, ble rundt 200 000 drept – like mange som i de første tre og et halvt år med borgerkrig i Syria. Hele landsbyer ble voldtatt og busset ut i ørkenen i skytteltrafikk, hvor småbarn ble skutt i armene til sine mødre, og alle ble veltet ut i massegraver som dukker opp igjen den dag i dag. Eksemplene på helt uhyrlige hendelser er nærmest uendelige i antall.

Saddam styrte gjennom frykt – rå, dyrisk frykt – og drev intet mindre enn psykologisk tortur av hele befolkningen. Desto mer du leser om Saddams styre, jo mer usikker vil du bli på om han var noe særlig bedre enn IS. Han var gjennomgående hatet av hele den arabiske verden. Å avsette ham med makt var isolert sett kanskje verdens mest legitime affære. Det eneste spørsmålet var hvorvidt man var tilstrekkelig kunnskapsrik og interessert i å bruke all den tid og ressurser som skulle vise seg å være nødvendig for å unngå at resultatet kollapset til et nytt liknende styre. Med Afghanistan gående parallelt, i kombinasjon med noen forferdelig dårlige avgjørelser, skulle det vise seg å være mer krevende enn hva USA klarte og klarer alene. Det betyr imidlertid ikke at det var umulig og at tilsvarende operasjoner vil fortsette å være umulig i fremtiden. Det betyr ikke en gang at det var feil å forsøke. Og det betyr slett ikke at situasjonen for Irak nå er noe verre enn den var under Saddam, selv om mange som ikke har den fjerneste peiling om hvordan Saddam var liker å hevde det.

Et fungerende demokrati er den beste løsningen for alle land og kulturer. Jeg tror ikke noen heller er uenig i at en god diktator er bedre enn totalt anarki, eller at noen tror det bare er å gi befolkningen stemmerett så vil flertallet gå for et system basert i demokratiske og sekulære verdier. Men i påstanden om at en sterk diktator er den beste løsningen så lenge de ikke er "modne" for demokrati, ligger det to premisser: 1) At diktatoren kan garanteres å være god, og 2) at diktatoren faktisk, bedre enn noe annet, er egnet for å "modne" befolkningen til demokrati. Disse premissene må faktisk forsvares – og det med mer enn et eksempel bestående av en nordafrikansk død diktator som moret seg og sine sønner med en stall av sexslaver kidnappet fra landets ungdomsskoler.