Det er viktig å notere seg at med unntak av Panaeolus cinctulus er de
fleste av de andre soppartene nevnt her, ikke spesielt vanlig til sjeldne
å finne i Norge. Pholiotina (tidl. Conocybe) cyanopus ("blåfoterlehatt") og
Pholiotina smithii skal man være forsiktig med å bestemme uten bruk av
mikroskop. Disse er dessuten bare funnet et fåtall ganger i Norge, i helt
bestemte lokaliteter i henholdsvis Vestfold og Hedmark. Minst en art i
slekten Pholiotina er dødelig giftig.

Pluteus salicinus ("grå skjermsopp") er ikke spesielt uvanlig, utbredt over
store deler av landet, men ser ikke ut til å være spesielt tallrik. Den vokser
i hovedsak på råttent nedfall av løvved. Det siktes i beskrivelser til blåning
ved foten (pga. oksiderende psilocin) men dette er ikke et sikkert kjennetegn
da mange funn av denne arten mangler blåning. Den kan i hovedsak forveksles
med andre arter av Pluteus, ingen av dem giftig. Den er i alle tilfeller ikke
spesielt anbefalt å innta, da den visstnok både lukter og smaker vondt.

Psilocybe serbica er ikke regnet som en "norsk" art - det er gjort ett
eneste funn av P. arcana (nærstående til P. serbica) på en fyllplass
i Kristiansand på 80-tallet, og kan således betegnes som "forvillet".

Psilocybe silvatica er også betegnet som sjelden, og er i beste fall
dårlig avklart i Norge. Den er i tillegg lett å forveksle makroskopisk
med andre (potensielt giftige) vedboende arter.

Psilocybe strictipes er for ordens skyld nær sagt umulig å skille
makroskopisk fra spiss fleinsopp, da hovedforskjellene er mikroskopiske.

Etter mitt syn er konklusjonen den at man i rus-øyemed fremdeles bør
holde seg til spiss fleinsopp. Men for all del, er man interessert i sopp
som forskningsfelt bør man i aller høyeste grad forsøke å kartlegge
forekomster av disse artene som er nevnt.