Det er nok vanskelig for "lekmenn" på forumet å stille noen diagnose når ikke engang psykologen din klarer å sette deg i noen "bås"

Du er ganske unik da, med andre ord. Det kan jo både være positivt og negativt, men jeg skjønner det kan bli ganske slitsomt å hele tiden føle at man må opprettholde en slags fasade.

Du skriver "Å droppe min overflate ville blitt tollerert dårlig hos andre rundt meg, om så det var jobb/familie/venner. Men det hadde vært jævlig morsomt og behagelig."

Hvorfor tror du det ville bli dårlig tolerert, og på hvilken måte tenker du at det ville vært morsomt?
Hvis du mener du at du ville behandlet dem dårlig er det nok en dårlig idé, men om du mener at du ville behandlet dem bra, men droppet fasaden er det jo mulig de aksepterer deg for den du er?

Husk at familien din er vokst opp med deg. Som voksen kan man til en viss grad velge hvordan man vil fremstå overfor andre, men som barn er man mindre bevisst på dette. Det kan jo være mulig de kjenner deg litt bedre enn du tror selv, og er glade i deg uansett

Ambryo: Hvorfor går du til behandling på dps?

Man kan skru av følelsene som en beskyttelsesmekanisme. Jeg har opplevd en del vanskelig, har kompleks ptsd, og jeg skrur av litt for ofte. I et forhold er jeg aldri mer engasjert enn at jeg kan gå videre med et skuldertrekk dersom det blir nødvendig. Jeg har på rustning og er usårbar i mange andre sammenhenger også, og det har jo sin pris, fordi følelsene nødvendigvis må bli grunne. Jeg har barn som jeg er veldig glad i, og jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra, men følelsene mine der også er nok dessverre også der preget på at jeg stålsetter meg for et tap og ikke våger å åpne opp så mye som jeg burde/skulle ønske.

Noen i tråden kaller det for styrke, men jeg ser det egentlig mest som et handikap, eller en skade som preger en. Jeg tenker at det er ikke bare sorgene man slipper, men man går glipp av de store gledene i livet også. Så jeg prøver å endre meg uten at det har lykkes noe særlig.

Empatien min er det ikke noe i veien med da. Jeg både leser andre, forstår og føler med, men jeg er stadig vekk best på avstand. Overfor f.eks. kollegaer kan jeg være åpen, ærlig og følsom, men når noen kommer for nær og jeg blir redd for at de skal komme i posisjon til å potensielt såre meg, lukker jeg meg som en jævla østers.