Jeg kjenner meg igjen i nesten alt det du skriver, TS. Jeg har ikke snakket med fagfolk selv, men det er blitt meg anbefalt. Folk har også ramset opp en hel haug med ulike diagnoser som jeg "definitvt" har (aspergers, for eksempel). Man kan helst sikkert finne en eller annen diagnose om man ønsker det, men det er ingenting som treffer 100%. Vi er nok bare litt lengre ut mot kanten av skalaen enn de fleste andre. Det første jeg stusser på ved innlegget ditt er at du ser ut til å betrakte tilstanden som et problem. Jeg synes ikke det er et problem; det eneste er at jeg i perioder føler meg ensom. Men samtidig, i andre perioder, så kan jeg sette pris på at jeg har et veldig, veldig lite sosialt nettverk. Jeg liker å tro at jeg har god nok sosial intelligens til å kunne ha normale sosiale relasjoner til folk - men det som er greia for min del er at jeg ikke er interessert i det. Det gir meg ingenting så lenge vi ikke deler en spesifikk interesse. En annen forskjell er at jeg føler at jeg forstår følelsene til folk svært godt. Jeg kjenner ikke på det selv som en empati, men jeg forstår det. Det overrasker meg at du er en "E-type". Selv er jeg sannsynligvis den sterkeste I-en i verden (personlighetstestene mine peker 100% i denne retningen).

For et års tid siden kom jeg over denne posten på Imgur, og det var faktisk første gang jeg på alvor begynte å se at personligheten min ikke er så unik som det jeg trodde den var. Jeg har fortsatt ikke møtt noen som er så ekstrem som meg selv (ikke på langt nær), men i senere tid føler jeg meg ikke så distansiert fra samfunnet som jeg gjorde for 5-10 år siden.