Er desverre ikke interessert i partytriks, Sarakl.
Men denne tråden er

Jeg vet ikke hvordan deres hjerne fungerer, men det tar meg 0 sekunder for å vite om en lyd er ekte, eller bare finnes i mitt eget hode.
Svært skjeldent kommer jeg borti tilfeller der jeg går "kom denne lyden fra hodet mitt, eller utenfra?", men bare fordi at det var en jævlig rar lyd som jeg aldri har hørt før, og har aldri vært, hva skal jeg si - kalibrert inn?

Og grunnen til at jeg kaster dette uti lufta er jo fordi at jeg synes det er rart at skeptikere beskylder andre ved å si "lydene må ha vært i hodet ditt".
Jeg er skråsikker på at jeg ikke er unik, og det gjør skeptikerens påstand enda merkeligere. Man kan også si at skeptikeren sier det samme som "du er ikke riktig i hodet"
Hørsel er noe man kan trygt ta på alvor.

Men hva med det visuelle?
Her vet jeg ikke hva dere tror, men som liten hadde drømmene mine etterheng noen sekunder etter at jeg våknet.
Og med den erfaringen av at hjernen har evne til å vise meg ting som ikke finnes, så trekker jeg inn de narkomane.
Nå har jeg aldri hatt tid til å være narkoman selv, men jeg kan forstå at de som virkelig går inn for det vil få seg en skikkelig en.
Trekker vi inn skeptikeren her, så vil alt som heter for paranormale aktiviteter bli utsatt for nådeløs og øyeblikkelig debunk.

Mennesker as.


Jeg har selv en historie å dele med dere, som muligens er "Shadow People" (slik at dere har noe å google etter)
Scenen består av et soverom. I det soverommet er det et gammelt vindu med masse karmer, type 6-glass. En seng som jeg lå i. Og til slutt et lys som stod ute i gangen, som igjen skinte på vinduet.

Jeg lå og vandret i tanker, det var varmt, og jeg svettet litt.
Før jeg visste ordet av det, så kaldsvettet jeg samtidig som jeg svettet.
Det var en merkelig opplevelse, og jeg ante absolutt fred og ingen fare.

Nå er jo disse "Shadow People" kjent for å være en mester i både frykt og paralyse.
En følelse grep meg sakte, noe fortalte meg med knallhard sikkerhet om at her var det helvete. Kaldsvetten hadde utviklet seg til noe man bare ser i parodifilmer. Jeg ble videre gitt følelse om at jeg var helt forsvarsløs, at jeg fikk en garanti for å dø.
Jeg snudde meg sakte med overlevelsesinstinkt som eneste drivstoff, i 10 sekunder? 2 minutter? Vet ikke.
Øyene mine speidet rommet ydmykt i håp om nåde.

Så kom det en skygge på vinduet. Det var en hånd.
Hånden var stygg og krokete, og hadde negler på centimetere.
Den bevegde på fingrene som et helt vanlig menneske, og tok seg lang tid.
Til slutt trakk den seg tilbake, like rolig som den kom. Ja, fikk inntrykket av at dette var et rolig vesen.

Etter vinduet, og lyset i gangen å dømme, stod vesenet rett foran sengen min. Usynlig, kun skyggekast.

Da var egentlig historien ferdig, jeg har kun et tips, og det er "å ri det ut" desverre.
Fifan, for no dritt. Dere vet ikke hvor mange ganger jeg bannet da jeg skrev dette.