Jeg er helt enig med deg Bearass og det kunne ikke være bedre beskrevet enn den beskrivelsen du gav her. Selv er jeg blant de som mener jeg blir feilmedisinert pga ubehagelige bivirkninger som på et eller annet merkelig vis tilvennes, men livskvaliteten blir betraktelig forringet. Men på generelt grunnlag vil alle pasienter som går igjennom psykiske lidelser av den sorten der tvangsmedisinering kan bli nødvendig hvis ikke denne er samarbeidsvillig, ønske en annen behandlingsform enn medikamenter. Unntaksvis er benzodiazepiner som i mine øyne er det eneste som hjelper mot alvorlige sinnslidelser! Argumentet om den store avhengighetsrisikoen er ikke lenger et valid argument i følge meg, siden det nå er påvist at avhengighetsfaren for antipsykotiske legemidler er større enn for vanedannelsen som oppstår av benzodiazepiner.

Jeg befinner meg i den kategorien som mener jeg er feildiagnotisert fordi tilstanden min avviker en smule fra visse kritiske symptombilder jeg har opplevd hos pasienter med lignende diagnose og synes det er for lettvint å bli plassert i samme terapeutiske bås som disse som i mine øyne sliter i større grad enn meg på mange felt - spesielt det kognitive. Nå har jeg ikke hatt denne diagnosen lenge nok til å si om mine kognitive evner vil degraderes til samme nivå som mine likesinnede iht diagnose, men andre symptomer som passer bedre i symptombildet mitt, er som de personer som er diagnosert bipolar, mener jeg.

Problemet her er at jeg med min nåværende diagnose tilhører den gruppen som kan bli "kurert" og som av den grunn kan slutte med medisiner en gang i fremtiden, men hvis diagnosen endres til bipolar, vil medikamenter være en del av min hverdag for resten av livet. Og medikamenter er absolutt nødvendig per skrivende stund til folk som lider av bipolar lidelse for å beskytte de for andre og for seg selv. I medisinert tilstand vil bipolare, som for andre alvorlige sinnslidelser, føre en tilnærmet normal atferd og tenke sammenhengende, rasjonelt og konstruktivt, og være i stand til å utføre hverdagslige gjøremål på lik linje med "normale" mennesker. I ikke-medisinert tilstand kan den bipolare være svært destruktiv i den depressive perioden og hasardiøs i den maniske perioden. Skulle vedkommende ha depressive eller maniske perioder med psykotiske episoder involverende hørselshallusinasjoner eller megalomani, kan dette medføre katastrofale konsekvenser for personen og ikke bare for de selv, men også deres nærmeste og alle i omgivelsene rundt dem.

Hva mener Hank von Helvete om det? Skal man forskjellsbehandle de alvorlige sinnslidende i terapeutisk sammenheng ved bruk av farmakologisk behandling for de såkalt uhelbredelige sinnslidelsene, mens andre typer uhelbredelige sinnslidelser, som bipolar eksempelvis, er det akseptabelt å fortsette med tvangsmedisinering? Vitenskapelig sett er alle disse formene for alvorlige sinnslidelser like uforståelige nå som for 50 år siden da lobotomi og andre prøveordninger var mer utbredt, men Hank von Helvetes korstog omfatter en gruppe individer som av like uheldige årsaker som en som blir født blind eller en som blir lam må lære seg å tilpasse til sin hverdag etter sitt handikapp. I motsetning til lamme og blinde har derimot de aller fleste alvorlig psykisk lidende et valg så lenge legen vurderer det som forsvarlig å slippe vedkommende ut i samfunnet for å trenes opp til å tilpasse seg sin nye livsstil.

Men fordi psykiatrien ikke har kommet særlig mye lenger i å forstå tilstandens opprinnelse eller hva som forårsaker dette, er pasienter med alvorlige sinnslidelser nødt til tålmodig å vente på det forløsende gjennombruddet i behandlingen som resten av den syke befolkning, og konsekvensene av å ikke medisinere alvorlig psykotiske kan være drøyere enn bivirkninger som i hvertfall de nyere antipsykotika gir. Jeg tenker da på en bipolar i sin maniske periode er vanskelig nok å forholde seg til i medisinert tilstand og hvordan man med alternative behandlingsmetoder skal kunne dempe en slik fase er per dags dato meg bekjent ikke vitenskapelig dokumentert effektivt - i hvertfall ikke mer effektivt enn dagens farmakologiske metoder.

Det er det jeg mener at Hank von Helvete spiller russisk rulett med andres hoder. Er risikoen verdt et korstog for så lite dokumenterte områder ennå slik Hank von Helvetes utspill later å sikter til? Hva skal vi med fagfolk hvis deres kunnskap, uavhengig av hvor lite det er i skrivende stund, ikke vurderes som det beste alternativet for pasienten selv om det i en senere anledning skulle vise seg å være feil. Dette er rett og slett en gråsone i debatten om psykiatriens funksjon er i ferd med å tape seg for alternative behandlingsmetoder som anekdotisk eller i visse kontrollerte former angivelig skal gi et bedre resultat enn medisinering, som er den foretrukne behandlingsmetoden komplementert med samtaleterapi for de alvorlige psykiske lidende. Det finnes ingen endelig fasit på problematikken, men det er i hvertfall problematisk når organisasjoner som Scientologi-kirken skal fremme sine tvilsomme metoder ved å så tvil om gamle, kjente metoder benyttet av profesjonelle og under kontrollerte former. For den beste medisinen jeg noensinne opplevde når jeg var innlagt, var helt klart miljøterapien som ble utført av faglig kompetente mennesker og ikke en gjeng pengegriske hjernevaskere som er ute etter å lære opp sine medlemmer til å sparke mennesker som allerede ligger nede eller utnytte deres elendighet for å fremme sin egen sak!

Det er nå min sterke mening at skal man spille russisk rulett, så spill med eget hode og ikke andres. Først da oppnår man min respekt!