Nei, for alt jeg vet kan de godt inneholde hverandre eller være synonymer. "Spirituelt" har vel ingen konkret referanse til noe uansett, som nok er opphavet til mange keitete diskusjoner.

Basert på samtaler med selverklærte spirituelle folk som har rastafletter, skjellsmykker og vide bukser tror jeg "spiritualitet" har en større referanseramme hva gjelder erfaring enn kun erfaringen av det sublime som sådan.

At spiritualitet refererer til en generell anskuelsesform - gjerne et holistisk verdensbilde, hvor ting tilskrives verdi og mening i kraft av å være bundet til "alt" og at jo flere erfaringer du kan mappe til dette "altet" jo "mer" spirituell er du.

Det sublime settes ofte i kontrast til det skjønne, hvor den sublime erfaringen grovt sagt er en form for erfaring som sprenger forestillingsevnen eller de vante rammene for erfaring generelt.

Å forestille seg uendelighet, mengden sandkorn i verden, eller distansene mellom oss og enden av universet er ting som kan trigge følelsen av det matematisk sublime.
Det inneholder en viss form for ærefrykt over "episke proporsjoner"

Man kan også ha sublime erfaringer i møte med dramatiske og voldsomme hendelser, eksempelvis å se et vulkanutbrudd eller et skipshavari. Disse er dog bare sublime så lenge man er i en trygg avstand til situasjonen - hvis du selv er på det synkende skipet kan man se for seg at frykten og instinktene tar over.
Når du står trygt på moloen og inngår i et slags kontemplativt forhold med de enorme kreftene og vekten av alle menneskeskjebnene "der ute", kan man få en sublim erfaring av tingenes tilstand.

I kunsthistorien og i estetikken skiller man ofte mellom det skjønne og det sublime, hvor det skjønne, i en kantiansk forstand, gir opphav til et interesseløst velbehag og noe som oppleves formålstjenlig uten at det nødvendigvis har noe formål i seg selv. Som skjønnheten i en giftig plante du ikke vil spise eller anvende, men bare "kontemplere". Eller skjønnheten i møte med et kunstverk du ikke kan "bruke" til noe utover å inngå i dens eksistens.
En kaffekanne kan således være mesterlig utført med et flott *design* som underbygger eller opphøyer dens funksjon, men vil ikke oppnå status som et kunstverk på lik linje med Mona Lisa for eksempel.
Dette kan man så klart være helt uenig i.

Skjønnhet har assosiasjoner til det "fine"/søte/behagelige, kontrollerte, harmoniske, og er i følge kant en kognitiv følelse som oppstår i et "fritt spill mellom forstanden og innbildningskraften".
Det sublime er en slags motsats fordi den *sprenger* forutsetningene for å oppleve skjønnhet, og assosieres ofte med det episke, monumentale, uendelige, voldsomme, farlige osv.

Jeg ser for meg at spiritualiteten, i hvert fall hos den karikaturen jeg satte opp innledningsvis, tangerer begge disse aspektene ved menneskelig erfaring
At å være i kontakt med "gud" eller "altet" oppleves harmonisk, vakkert og meningsfylt til tross for at det å konseptualisere en slik størrelse på noe håndgripelig vis også innebærer en sublim erfaring, hvor pendlingen mellom disse aspektene kan være såkalt transcendensforberedende.

Problemet med moderne spiritualitet er kanskje at konseptene og teknikkene bak flere av bevegelsene er relativt fattige, og som Jung sier: man skal passe seg for visdom man ikke har fortjent.
Å kaste i seg en syrelapp og mene man er "spirituell" fordi man så et mønster uten å skjønne noe som helst, gjerne uten evne til å integrere opplevelsen i ettertid, vil være et typisk eksempel på dette. I tillegg til at floskler og tautologier med begrenset konseptuell rekkevidde erstatter en mer effektiv og sofistikert teknikk eller sannhetssøken.

"Alt er vibrasjoner, mann" - ok, men hva nå?

Videre brukes jo "spirituell" ofte om den som tror på ting eller fenomener som bestrider logikk og rasjonalitet, den som tror på det overnaturlige eller "alternative", den som tilhører en religion eller utøver religiøs praksis.

Du har rett i at mye av dette overlapper med det sublime.
Det virker også som typiske beskrivelser av det spiritulle fra ikkereligiøse personer gjerne omfatter det sublime, noe som gir mening med tanke på at det sublime sprenger forstandens grenser.

Jeg beklager at dette ble vagt, generaliserende, og for at jeg skrev meg bort i blåbærlynga. Teorien er jeg også rusten på, men er du interessert i det sublime anbefaler jeg i hvert fall å starte med Edmund Burke og Kant.