Bare for å motsi Exocytose, dem med tidlig lesning, leseglede og lesehastighet med egne erfaringer. Beklager hvis dette er for langt!

Jeg har da slitt med lese og skrivevansker hele livet. Eller dysleksi om du vil. Jeg husker, at jeg såvidt klarte å lese korte enkle tekster før skolen. Jeg husker også den første leseleksa "Ola lo". Jeg begynte på skolen sensommeren 1980, og jeg hadde da ei lita skinnreligiøs lærinne opprinnelig fra Jæren av den gamle sorten. Ei som ikke var redd for å si det som falt henne inn. Ordinære pekestokker var nytteløst der. Vaktmesteren (en skikkelig kul fyr) lagde dem, hun brukte minst to på et skoleår. Det var å denge i kateteret så furuflisene føyk, som var slitasjen. Ikke så mye peking. I klassen min var det 7 (inkl. meg), og gjengen var ikke vilter. Og ja, dette var langt utpå bygda.

For så si det slik, så har jeg mildt sagt hatt en veldig traumatisk oppvekst. Vokst opp med mye vold, og dertil mye angst. Jeg spydde veldifg mye, og legene skjønte ikke hva det var. Hadde bl.a. et ukesopphold på Riskhispitalet i 1977, der dem sjekket om jeg hadde cøliaki, noe jeg ikke hadde. Det var bare rett ut rå angst.

Så tilbake til skolen! Der har jeg vært mye ukonsentrert, nettopp på grunn av oppveksten. Men jeg slet også med tekst. Jeg lærte bl.a. ikke forskjellen på b og d før ute i 3 klasse. Jeg fikk en del bjeffing og gneldring fra lærinna nettopp på grunn av dette. Hvorfor aner jeg ikke, men det var vel noe rart som ikke så forskjellen. Jeg løste problemet med, at jeg lærte at d var en a med forlenget "bakstilk" i håndskrift. Det var også et skolebiblotek der (bygningen er ikke skole lenger), der vi lånte bøker. De jeg lånte, var om astronomi eller om bergverk/geologi. Helst bøker uten så mye tekst. Noe lærinna tydeligvis etterhvert likte dårlig. Så det endte igjen med bjeffing, at jeg SKULLE låne en skjønnlittrær bok. Det ble Teskjekjerringa av Prøysen. Jeg leste faktisk boka også. Men det var liksom ikke helt det jeg brant for. Men at lærerinnen hadde høytlesning like jeg godt. Husker enda småbiter fra dette.
Modern begynte å styret med, at jeg hadde dysleksi på barneskolen. Hun fikk bjeffet tilbake, at det hadde jeg ikke. Hun var tross alt lærinne, og viste om dysleksi. Jeg var vist heller evneveik, ble det forklart mellom linjene av lærinnen. Så det var ikke snakk om å undersøke for dette en gang.
Med denne tilstanden her, altså med elendig konsentrasjon og tung i lesing og skriving. Så kan en selv tenke seg, hvordan det gikk når vi begynte å skrive stil. La meg komme med et hint; ikke så bra.
Jeg kan si, at språk har nesten vært min mare igjennom grunnskolen og videregående. Jeg ga egentlig opp. Når jeg kom på videregående, så var språkoppgaver nesten slik. At den første kvarte siden, så var det bare noen relativt få røde flekker av rettepennen. Da begynte jeg å bli sliten, og oppgaven ble mer og mer som en slakteplass.
Men takket at jeg fikk tysk (noe jeg ikke ville ha), men med den rigide gramatikken, så fikk jeg iallfall det en del på plass. Det har hjulpet meg senere, selv om det sikkert ikke ser slik ut mange ganger.
Men altså på videregående, så sto jeg aldri på en eksamen i språk. Men det var på slutten av ungdomsskolen og særlig videregående, jeg virkelig begynte å bruse når det gjelder naturfag og matematikk.

Etter militæret så ble det da Aetat (datidens NAV). Der dem sendte meg på dysleksikurs. Et kurs på ett år som var basert for de, som ikke hadde bestått ungdomsskolen. Etter dette var det et ettårig kurs for å ta opp igjen ungdosmskolen. En lærer der, så at dem virkelig følte seg beæret, da Aetat mente at skolen kunne hjelpe meg. Men dem gjorde iallfall det. Jeg ble iallfall sent til kartlegging for dysleksi, for første gangen i mitt liv. Dem målte litt av hvert, også IQ. IQ var vist litt over gjennomsnittet og lesehastigheten var bedrøvelig. Den var egentlig så bedrøvelig, at i tysken på VGS, så klarte jeg ikke å henge med på høytlesning i boka.

En stund etter dette ble det da arbeid på gård 1998, og det varte mer eller mindre ut 2008. Med en pause i 2000 og noen år. Da jeg ble skikkelig syk på grunn av oppveksten og mye som skjedde rundt meg. Behandlingen gikk over 6-7 år.

Men den evnen jeg har i dag til å skrive, har jeg i hovedsak en litt av de kusrsene igjennom Aetat å takke for, men ikke minst det at jeg ble med i forumet Spør en biolog!. Der hadde jeg noe å skrive om. Og jeg drev og terpet mye der på rettskriving. Jeg kan også like mye takke Freak for evnen til å skrive. Men er det mye å lese, så kvier jeg meg. Jeg må på en måte ha over et visst energinivå, for å klare det.
Så bl.a. når det gjelder fysikk og en del kjemi. Så har bl.a. det å lese tekniske regnetabeller og lignende (data i høykonsentrert form) lært meg mest. Der er det mye informasjon, som ikke er pakket inn i så mye språk. Det sistnevnte er noen ganger komplett umulig for meg å få med meg. En del ting her, etter jeg har skrevet en deø, fremstår også mere som en bokstavsalat. Derfor en flere av mine poster dårlig redigert. Jeg har rett ut noen ganger ikke evnen til å se hva som står der da. Ting går mye lettere i en f.eks. leksjon. Der det blir fortalt, tegnet og regnet ut.

Altså hovedpoenget er, at hos noen skal det ofte en del til, for å nyte en god bok. De skjønnlitrære bøkene jeg har lest, kan jeg nesten telle på en hånd. Men noen har gitt inntrykk, ja!