Da jeg var 27 år gammel var jeg så heldig å selge et firma for en del penger (sak).

Helgen etterpå var jeg ute på en bar (i Moss, av alle steder), hvor jeg tilfeldigvis traff en gammel, sliten mann. Vi ble sittende og prate litt, slik man ofte gjør på bar, og jeg spurte ham hva han drev med. "Jeg driver ikke med noen ting", sa han. Han var pensjonert og hadde tjent en liten formue på et grønnsakfirma han hadde drevet og jobbet i hele livet - men det var først da han var over 60 år at han hadde "cashet ut". Nå satt han med masse penger på bok, uten å ha noe å gjøre. En behagelig tilværelse, ville mange sikkert mene.

Jeg fortalte ham min historie og hvordan jeg nå selv hadde kommet over en del penger. Da ble han med et alvorlig, tok tak i armen min og sa "Reis!". Jeg spurte han hva han mente; han hadde jo selv masse penger, kunne kjøpe hva han ville og reise hvor han ville.

"Du skjønner ikke", sa han. "Jeg er god for titalls millioner av kroner og kan kjøpe hva jeg vil nå. Men uansett hvor mye penger jeg har, så har jeg ikke din ungdom eller helse. Det er det eneste jeg ikke kan kjøpe. Så hvis jeg var deg ville jeg gjort investeringen jeg selv aldri gjorde; nemlig å kjøpe meg minner for fremtiden. Fordi alle verdens penger vil ikke hjelpe deg stort når du er nærmere 70 år og har vanskelig for å reise andre steder enn ned på den nærmeste puben. Så dra, bruk pengene dine på å reise mens du er ung. Det er en investering du aldri vil angre - og som du ikke kan kjøpe senere."

Så jeg reiste. Og angret aldri