Jeg ser hvor du vil hen og jeg har sympati for din posisjon, men jeg tror ikke den er bærekraftig. Hvis man resonnerer på dette nivået, så åpner du opp Pandoras eske for en lang rekke enda eklere problemstillinger i samme gate: Hva med røykere, ekstremsportutøvere, folk som ikke bruker sikkerhetsbelte eller fyllekjørere? De har også valgt å påføre seg en skade selv, har de ikke? Og hvis man derfor vil kaste disse ut av helsetjenestene, hva med rusmisbrukere, folk som forblir i voldelige relasjoner eller selvskadere? Syttiåringer som tror de fortsatt kan måke hyttetaket uten å få hjerteinfarkt, folk som aldri har tatt i ei sag og skal felle den enorme bjørka i hagen, eller hva med hobbyelektrikere som "skal bare"? Det blir jævlig uffent jævlig fort.

Videre: Hvem skal avgjøre om du fortjener hjelp eller ikke? Er det noen du mener er kompetente til å ha den jobben? Og ville du vært villig til å selv utøve slik makt over andre?

Jeg vil heller ha det enkelt og at helsevesenet som utgangspunkt hjelper alle etter beste evne, uansett hvor idiotiske de er. Det finnes grenser for hva som tillates av dyr behandling, og det er en komité som må ta tøffe etiske valg - men det er utelukkende unntak og grensetilfeller som må vurderes, ikke noe som treffer bredt i samfunnet. Faktum er at folk flest, undertegnede inklusive, er fette idioter og at ikke flere tar livet av seg selv på idiotisk vis sier noe om hvor ufattelig kompetent helsevesenet egentlig er. Det provoserer meg at folk gjør det vanskeligere for oss som samfunn å hjelpe de, men alternativet er så forferdelig mye verre. Og dersom det er en mager trøst: Selv om det er surt å se skattepenger gå til å plastre sammen idioter med dødsforakt og kondomdress, men resultatet er evig mye verre for de som må leve resten av livet med knust kneskål og rygg.