17:19. Jeg spiste to konfekter, à 2 gram sopp. Spenningen var stor, men vi ble røyksyke, og flyttet oss til balkongen med pledd. Hun nippa til litt vin, jeg satt og venta. Det gikk tjue minutter, tre kvarter, en time. Jeg merket at kroppen ble litt tung og treig, særlig nederst i magen, som om g-kraften økte rundt meg. Jeg følte et slags vagt slør av uvirkelighet, og et velbehag som minte om den følelsen du får når du så vidt begynner å bli stein.
Vi skravla om løst og fast en liten stund, men så følte meg jeg litt innadvendt, og studerte skyene inngående i stillhet, og det var som om de «pusta» litt, og jeg kunne se flere lag av skyer som virket mer tredimensjonale enn ellers. Ikke akkurat spektakulært, men fint! Jeg følte meg lett og glad, men venta fortsatt på noe mer.
Jeg satt sikkert sånn i tjue minutter og studerte skyene og tenkte på ingenting, men det føltes som en time. Da jeg så tilbake på venninna mi var fjeset hennes skarpere og fargene mer klare. Og det var i grunn det.
Etter det følte jeg meg bare chill, men etter snaue to timer etter inntak var det liksom bare som å være småbrisen/småstein, og ikke noe mer. Jeg spiste noen never paranøtter, og et par skiver manchego (som smakte supergodt! Bedre enn vanlig, men ingen sånn wow-aktig sensorisk opplevelse, forsåvidt). Til slutt ringte jeg mannen min, som kom innom med en konfekt til. Men en halvtime gikk, og en time gikk, og ingenting mer skjedde.